Av Anders Cappelen
(Publisert i Dagens Næringsliv 23/2 2007)
Schibsted og Norges største regionavisers svar på dystre fremtidsutsikter er eierkonsentrasjon og utstrakt samarbeid gjennom Media Norge-fusjonen. Hvorfor satser man ikke heller på grave- og kvalitetsjournalistikk?
Det totale salget av norske papiraviser har falt i syv år. Kombinasjonen kostnadskutt og sterkt annonsemarked har foreløpig reddet dem. Men hva skjer i neste lavkonjunktur, og om, eller heller når, gratisavisene kommer til Norge for å bli?
Dagens Næringsliv, fast opplagsvinner med gode resultater, er det store unntaket i det norske papiravisuniverset. Hva er hemmeligheten? Mye billigjournalistikk og en ukentlig dose gravejournalistikk. Minst én gang i uken lager avisen noe som virkelig smaker av fugl, og som er basert på meget gode kildesøk Sigurd Allern analyserte DN over en periode i 1997, og fant at avisen hadde hva han kaller en oppsiktsvekkende blanding av både kvalitetsjournalistikk og det motsatte. Slik er det fortsatt.
Evnen til å få grave frem godt og viktig nyhetsstoff som man er ”alene om”, definerer langt på vei et nyhetsmediums betydning. Dette er den ene siden av saken. Den andre er selve det journalistiske håndverket. Her er en formel for håndverksmessig høykvalitetsjournalistikk: Hkj = K x M der K står for antall kilder og M for antall motstridende synspunkter i en og samme sak. Norsk midtstrømsjournalistikk kommer dårlig ut om man anvender denne formelen på enkeltsaker. En Hkj på 1 er helt vanlig. Énkildejournalistikk er billigjournalistikk. Flerkildejournalistikk hvor flere motstridende synspunkter kommer frem, tar lenger tid å lage, og er derfor dyrere. I nettutgaven til New York Times finner man store mengder flerkildejournalistikk, ofte med en Hkj på opp mot 10 eller høyere. Både i papir og på nett gjør denne avisen det bra..
Et av billigjournalistikkens mer bisarre utslag er byline-epidemien. Det er i dag knapt noen nedre grense for hvor lite norske journalister skal skrive, eller noen øvre grense for hvor mye som kan kopieres fra en pressemelding eller et annet presseorgans sak, før de setter navnet sitt på. Et mer alvorlig utslag av presset mot bunnlinjen er en indirekte form for kobling. I f.eks. Aftenpostens ”Bolig”-bilag er sammenhengen mellom ukritiske livsstilsaker om møblerte hjem og nye boligprosjekter, og Aftenpostens gullkalv, boligannonsene, åpenbar. VGs slankeklubb er et annet moderne koblingseksempel.
Av de norske papiravisene er det bare DN som har tatt seg råd til å dyrke frem et miljø og ha flere journalister som utelukkende jobber langsiktig med gravejournalistikk. Derfor får avisen også frem flere dagsordensettende saker enn konkurrentene. Hvorfor prøver ikke flere store norske papiraviser å kopiere DN, og/eller satser på høykvalitetsjournalistikk? Svar: Kortsiktige økonomiske hensyn, og redaktører som ligner stadig mer på direktører i eierlomma. Høykvalitetsjournalistikk (slik vi blant annet ser den i Morgenbladet og Klassekampen) og gravejournalistikk koster. Betalingen ligger et stykke frem i tid.
Schibsted-avisene og regionavisenes journalistiske svar på konkurransen fra nettmediene har vært mye livsstil- og forbrukerjournalistikk, litt mer kommentar, og mer tabloidisering i form og innhold. Å underholde leserne prioriteres høyere enn å grave opp nyheter. Og å finne artige vinkler betyr mer enn å skrive godt. (”Å ha en god penn”, som det het før, er bare en belastning. Da blir sakene for lange). Denne defensive journalistiske strategien har ikke hjulpet nok. Derfor Media Norge.
Kronargumentet er at fusjonen vil styrke de abonnementbaserte ”kvalitetsavisene” og deres såkalte kvalitetsjournalistikk. Det er ingen grunn til å tro at Media Norge vil føre til mer virkelig kvalitetsjournalistikk. Tvert imot. Det er lett å se at et av resultatene blir en massiv ensretting i en vesentlig del av norsk nyhetsformidling. Allerede i dag bedriver Aftenposten og de største regionavisene hva vi kan kalle ”syndicated journalism”, og trykker identiske saker om en og samme nyhet, ofte med lav Hkj. Dette er selvsagt kostnadsbesparende, men noe bidrag til mangfold i mediene er det ikke. Slik journalistikk vil vi se mer av hvis Media Norge blir en realitet. Mye mer.
Det nesten totale fraværet av Media Norge-debatt i fusjonskameratenes spalter bekrefter at ensrettingen alt er i gang. Opsjonsordninger og fremtidige karrieremuligheter i Schibsted har tydeligvis ført til selvsensur. (Aftenposten-redaktør Hans Erik Matre har i dag 22.500 Schibsted-opsjoner, VG-redaktør Bernt Olufsen har 30.000 etter å ha innløst 7500 sist november. VG Multimedias Torry Pedersen fikk en gevinst på NOK 390.000 ved å innløse sine 3750 opsjoner den 5. januar).
Schibsted og regionavisene skryter av Media Norges publisistiske plattform. Denne er selvsagt bare et skuebrød. Som Stig Fredriksson, storaksjonær i Stavanger Aftenblad, sier: ”Hele dette kosmetikkbygget kommer til å revne i neste lavkonjunktur”. Hva skjer når eierne begynner å blø? Om syv år kan Schibsted kjøpe seg opp til 100 prosent. Hva sier Tinius Nagell-Erichsen? ”Hvis jeg eide 60-80 prosent av norsk presse, så ville ikke det ramme mangfoldet i Norge”. Og for eierne av regionalavisaksjer blir det nok mer behagelig å selge til Schibsted enn til Mecom.
Les også:
Schibsted svekker pressens legitimitet