BT-redaktør Einar Hålien er rørende naiv når han tror at Schibsted ikke vil ha makten og begge endene i utnevnelsen av sjefredaktører i Media Norge-avisene.
Av Anders Cappelen
(Publisert i Dagens Næringsliv 6/3 2007)
I fusjonsdokumentet heter det at ”Media Norge vil selskapsrettslig utgjøre en del av Schibsted-konsernet.” Schibsted skal eie 51 prosent av aksene i Media Norge, og kan kjøpe seg opp til 100 prosent om syv år. Generalforsamlingen i Media Norge, hvor Schibsted altså fra dag 1 har flertall, skal utnevne styrene i hva som kalles ”underkonserner” og som eier henholdsvis BT, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Aftenposten. Dette betyr at Schibsted får flertall i disse styrene (de skal ha opptil ni medlemmer). Den Schibsted-valgte konsernsjefen i Media Norge, eller den han utpeker, blir styreleder i datterselskap-styrene, som i sin tur skal utnevne sjefredaktør.
Det er oppsiktsvekkende at ikke Hålien forstår hvem som sitter med makten i denne konstruksjonen. Han klamrer seg til en stiftelse som skal godkjenne ansettelse av sjefredaktør og verne om det publisistiske grunnlaget. Men i fusjonsdokumentet står det at det er mediehusenes styrer som skal etablere slike stiftelser. Også her har altså Schibsted full kontroll. Det er med andre ord gode grunner til at redaksjonsklubben i Håliens egen avis er imot denne fusjonen.
Einar Hålien vifter bort de åpenbare problemene ved at et børsnotert konsern kontrollerer utnevnelsene av rundt 75 prosent av de mest interessante redaktørjobbene i Norge, og skriver i DN 3. mars at det er ”svak tradisjon for slik spyttslikking i Schibsted.” Sjefredaktørene i Aftenposten og VG sitter i dag på milliongevinster på sine Schibsted-opsjoner. Hålien nektet i radiodebatt den 23. februar å svare på om han kom til å takke ja til Schibsted-opsjoner om Media Norge blir en realitet.
Ja, BT har skrevet om Media Norge flere ganger, ofte med Hålien selv som primærkilde. Kritisk debatt om den eierkonsentrasjon og integrasjon med andre aviser fusjonen innebærer, er imidlertid vanskelig å oppdrive i BT. Vi står overfor hva som antagelig er det mest alvorlige strukturelle inngrepet i norsk samfunnsdebatt siden krigen, men dette forhold er en ikke-sak i Media Norge-avisene. Hålien sier at spaltene har vært åpne for kritiske stemmer. Lett å si, men det er jo nettopp her en del av problemet ligger: Det er lite fristende å kritisere en maktblokk som Media Norge, og risikere at man i fremtiden får karrieremulighetene begrenset eller (som ekstern kilde) problemer med å slippe til på redaksjonell plass i en rekke toneangivende medier.
Hålien ler bort det faktum at avisen hans allerede i dag inneholder store mengder énkildejournalistikk. Jeg er ingen medieforsker, men jeg kan lese og telle. Blar man seg igjennom alle BT-utgaver i 2007 og teller antall kilder og motstridende synspunkter i hver enkelt sak, vil man finne at et klart flertall av sakene har enten én kilde og/eller ingen motstridende synspunkter. Det er forståelig at sjefredaktøren ikke liker å høre det, men avisen hans er faktisk full av billigjournalistikk. En kvantitativ og kvalitativ måling av kilder i BT over en lengre periode vil dokumentere nøyaktig hvor mye. Så får vi se hvor kjekk Hålien er når denne undersøkelsen foreligger.
Les også:
Schibsted svekker pressens legitimitet
Ubesvarte Media Norge-spørsmål