Jan Erik Knarbakk, konserndirektør i Schibsted og styreleder i Fædrelandsvennen, skriver i DN 6. juli at ”Det er styrene i de regionale mediehusene som ansetter ansvarlig redaktør i regionalavisene – ikke konsernstyret i Media Norge, og langt fra konsernstyret i Schibsted, …”
Av Anders Cappelen
Publisert i Dagens Næringsliv 18. juli 2007
I fusjonsdokumentet heter det at ”Media Norge vil selskapsrettslig utgjøre en del av Schibsted-konsernet.” Schibsted skal eie 51 prosent av aksjene i Media Norge, og kan kjøpe seg opp til 100 prosent om syv år. Dette gir Schibsted fra dag 1 flertall og full kontroll i generalforsamlingen i Media Norge. Denne generalforsamlingen skal utnevne styrene i hva som kalles ”underkonserner” og som eier henholdsvis Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen.
Gjennom kontrollen i Media Norge har dermed Schibsted full kontroll med styrene i de regionale mediehusene (de skal ha opptil ni medlemmer). Den Schibsted-valgte konsernsjefen i Media Norge, eller den han utpeker, blir styreleder i datterselskapsstyrene, som i sin tur skal utnevne sjefredaktør.
Knarbakk påpeker at styrene i de regionale mediehusene vil ha en sterk regional representasjon med minst tre aksjonærvalgte styremedlemmer fra den respektive region. Det blir neppe vanskelig for den Schibsted-kontrollerte generalforsamlingen i Media Norge å finne styremedlemmer i henholdsvis Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand som vil støtte Schibsted i de viktigste styrespørsmålene.
Knarbakk trekker også frem at styrene i de enkelte mediehus kan etablere selvstendige og uavhengige stiftelser som gis vetorett ved ansettelse av ansvarlig redaktør. Så lenge Schibsted-kontrollerte Media Norge kontrollerer disse styrene, kontrollerer man også utnevnelsen av representanter som skal sitte i stiftelsene. Heller ikke her bør det være vanskelig å finne høvelige representanter.
Det største problemet med Media Norge er Schibsteds mulighet til direkte og indirekte å kontrollere utnevnelsene av sjefredaktører i 70 prosent av de åtte største norske riks- og regionavisene, og (alt før Media Norge) i 43 prosent av nyhets- og aktualitetsmedier på internett. Én ting er Schibsteds prinsipielle mulighet i en tilspisset situasjon til direkte å påvirke sjefredaktørvalgene. Langt mer alvorlig er den indirekte og skjulte betydningen Schibsteds eiermakt uunngåelig vil få. Selv om Schibsted bare i liten grad utøver sin eiermakt, er det utenkelig at viktige avgjørelser som valg av sjefredaktører vil bli foretatt uten Schibsteds samtykke, og at måten å tenke og drive mediehus på blir en annen enn den Schibsted ønsker.
Som alle andre Media Norge-forsvarere prøver Knarbakk i DN 13. juli å score et billig polemisk poeng ved å tillegge motstandere den mening at dagens Schibsted-ledelse og -eiere vil påvirke den enkelte redaktørs redaksjonelle linje, slik en eier som Rupert Murdoch gjør det. Det de nekter å ta inn over seg, er konsekvensene av at samme eiergruppering/konsernledelse har muligheten til å ansette en bestemt type sjefredaktør i +/- 75 prosent av de viktigste redaksjonene i Norge. For eksempel en type konsensusorienterte ”media managers” med opsjoner i Schibsted. Som er enige i Schibsteds måte å forvalte ressurser på. Noe betyr det tross alt å ha eiermakt. For sjefredaktører som Hans Erik Matre, Einar Hålien & Finn Holmer-Hoven er det da også tydeligvis umulig å innrømme det åpenbare: at det ikke er bra at samme konsern kontrollerer ansettelsesprosessen rundt to tredjedeler av landets mest interessante redaktørstillinger.
Det store fraværet av kritiske ytringer fra redaktører og journalister i Media Norge-avisene i en prinsipielt viktig debatt om en så omdiskutert fusjon som Media Norge, sier mye om det demokratiske problemet en sterk eierkonsentrasjon i våre største papir- og nettaviser innebærer. Styreleder Jan Einar Greve i Bergens Tidende skrev i DN i mars at BTs redaksjonsklubb støttet Media Norge. Dette var ikke sant, men ingen BT-journalist eller –redaktør tok seg bryet med å korrigere.
Hva så med Tinius-stiftelsen som Knarbakk trekker frem som siste skanse mot forsøk på å true redaktørers integritet og frie og uavhengige Schibsted-redaksjoner? I stiftelsens formålsparagraf heter det blant annet at den ”skal arbeide for en langsiktig, sunn økonomisk utvikling av Schibsted-konsernet”. Stiftelsens viktigste eiendel er den ene stemmeberettigete aksjen i Blommenholm Industrier AS, hvor Tinius Nagell-Erichsens post på 26,1 prosent av aksjene i Schibsted er plassert.
Fordi vedtektsendringer i Schibsted krever ¾ flertall, fordi ingen aksjonær kan stemme for mer enn 30 prosent av aksjene, og fordi aksjonærer som samarbeider kan gruppes, er den faktiske makten bak stiftelsens Blommenholm-aksje større enn hva 26,1 prosent skulle tilsi. Stiftelsen har negativ kontroll når det gjelder avgjørelser som krever vedtektsendringer, og meget stor, trolig avgjørende innflytelse på for eksempel valg av medlemmer til Schibsteds styre. I prinsippet kreves det 50 prosent for å kontrollere valg til styret, men stemmerettsbegrensningene, en stor andel utenlandske eiere og fremmøteproblematikk tilsier at Tinius-stiftelsen har stor grad av kontroll. Styret i Schibsted skal i sin tur utnevne sjefredaktør i VG og konsernledelsen i Schibsted. Styret/konsernledelsen i Schibsted skal så i sin tur utnevne et flertall av styrerepresentantene i Media Norge osv.
Styret i Tinius-stiftelsen består i dag av Tinius Nagell-Erichsen, John A Rein, Ole Jacob Sunde og Per Egil Hegge. Etter Nagell-Erichsens bortgang skal styret bestå av tre medlemmer han har utpekt. Hvert medlem utpeker selv sin personlige etterfølger. Det er mye godt å si om Tinius-stiftelsen og dens intensjoner. Men hvorvidt en slik nepotistisk konstruksjon er egnet til 1. å begrense den innsnevring i ytringsfrihet og mediemangfold en eierkonsentrasjon som Media Norge potensielt representerer, og 2. sikre et godt eierskap og en økonomisk sunn utvikling for Schibsted, er i beste fall uklart.
Les også:
Schibsted svekker pressens legitimitet
Ubesvarte Media Norge-spørsmål