Å bli hengt ut i pressen er noe av det verste som kan ramme enkeltpersoner og virksomheter. Knapt noe annet kan på kort sikt skade ditt rykte eller omdømme mer enn negativ medieomtale.
Av Anders Cappelen
(Publisert i Aftenposten 15/3 2009)
LES OGSÅ:
«PFU er et skalkeskjul»
Fordeler og ulemper ved å klage til PFU
Rammes du av urettferdig og feilaktig medieomtale, er pressens egen klageordning antagelig eneste alternativ for å få prøvd din sak. Men bør det være vokterne selv som skal vokte vokterne?
Rettsløshet
Det rettslige vernet mot presseorganers maktmisbruk bygges ned. Bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og rettsavgjørelser ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ført til en mer vidtgående ytringsfrihet for presseorganer. En bedrift kan eksempelvis nå umulig nå frem i en rettssak hvis ikke de presseetiske overtrampene er svært alvorlige og åpenbart i strid med loven.
Motmakt til mediene
Det er derfor med god grunn at blant andre statsminister Jens Stoltenberg har etterlyst en motmakt til mediene, som jo i mange saker fremstår som både kommersiell aktør, etterforsker, offentlig anklager, domstol og gapestokk på samme tid, med alle de muligheter for maktmisbruk dette innebærer.
Internett mangedobler skaden
”Fort lest og fort glemt! Det negative blir bare gjentatt, og redaksjonen blir sur hvis du gjør noe”, sa PR-rådgivere før. Men dette gjelder ikke etter at nettavisene kom. Skadelig omtale følger deg nå livet ut, og søkemotorer limer slik omtale til deg for alltid. Feilaktig og urettferdig presseomtale er derfor langt mer alvorlig enn før. En formell klage- og oppreisningsmulighet er blitt tilsvarende viktigere.
PFU eneste klageinstans
Pressens selvjustisordning der Pressens Faglige Utvalg (PFU) avgir uttalelser i klagesaker, er i praksis for de fleste som mener seg urettferdig og feilaktig angrepet i pressen, eneste klageinstans/mulighet til å få prøvd sin sak. Det er i dette lys vi må se PFU og stille spørsmålene: Bør og kan PFU forbedres, og/eller trenger vi noe annet og noe mer enn PFU, for eksempel et medieombud?
PFU er finansiert av pressen. Styret i Norsk Presseforbund (NP) oppnevner samtlige PFU-medlemmer (fire fra pressen og tre fra ”allmennheten”). Pressens egne representanter har flertall i utvalget. NP-sekretariatet skriver det helt avgjørende sammendraget av klage og tilsvar, og innstillingen til uttalelse. NP-sekretariatslederen deltar på PFU-møtene og er viktig premisslegger her. En av de NP-utnevnte PFU-medlemmene for allmennheten, Ingeborg Moræus Hanssen, tidligere kinosjef i Oslo, har uttalt følgende: ”Det er en nesten håpløs oppgave å være publikums røst mot den mastodonten som pressen er blitt, i et system som er regissert av pressen selv. Derfor føler jeg meg ofte som et gissel”.
Pressens totale kontroll over PFU fører uunngåelig til anklager om manglende uavhengighet og objektivitet. PFU-forsvarere hevder at relativt mange klagere får medhold i PFU. Men tar man for seg saker der bedrifter og dem pressen definerer som ”maktpersoner” er klagere, blir medholdsprosenten langt lavere. Man glemmer lett at en bedrift som går konkurs eller må redusere virksomheten på grunn av urettferdig medieomtale, kan ha mange ”sårbare” ansatte som rammes.
Helgenglorier og Supermanndrakter
En annen hovedakse i kritikken av PFU retter seg mot utvalgets ressurser og kapasitet. NP bruker rundt fire stillinger og fire millioner kroner på å ”drifte” PFU. På 11 møter i 2007 avga PFU 165 uttalelser, i snitt 15 per møte. Møtene varer rundt 4,5 timer, utvalget brukte altså i snitt 18 minutter per sak i 2007. Tiden det tar å se et innklaget tv- eller radioprogram er da inkludert. Genererte hver sak i snitt 25 sider i 2007 (klageres klager og tilsvar, presseorganenes to tilsvar, samtlige vedlegg, og sekretariatets sammendrag og innstillinger inkludert), måtte de syv PFU-medlemmene før hvert av de 11 møtene i 2007 gå igjennom 375 sider med sakspapirer. For dette får de fire representantene fra pressen ingen kompensasjon, mens de tre fra allmennheten får kr. 1500 per møte. Vi snakker altså om veldedig arbeid fra PFU-medlemmenes side.
Å være redaktør eller redaksjonsleder, som for eksempel PFU-medlemmene Hilde Haugsgjerd og Odd Isungset, er blant de mest arbeidskrevende og stressende yrker man kan ha. Alle dagens PFU-medlemmer er sikkert flotte, dyktige og uhyre effektive mennesker. Men hvor er helgengloriene og Supermann- og Superkvinnedraktene? Hvor troverdig er det at samtlige uten betaling, foran hvert av de nesten månedlige møtene skal gå grundig gjennom kanskje 375 sider med sakspapirer?
Mer uavhengighet og større ressurser
For at PFU skal bli en troverdig og tilfredsstillende klageinstans, må for det første uavhengigheten styrkes. Det holder ikke at pressen sitter med bukten og begge endene. Viktigste tiltak vil være å la uavhengige instanser, som for eksempel Fritt Ord og Forbrukerrådet, utnevne minst halvparten av PFU-medlemmene. Et annet tiltak er å gå bort fra den praksis der NP-sekretariatet lager et sammendrag av sakspapirer og forslag til uttalelse. Dette legger for sterke føringer og frister medlemmene til kun å lese sammendragene.
For det andre må PFUs ressurser styrkes vesentlig. Den samfunnsmessige interessen av at borgerne har en viss beskyttelse mot pressens maktovergrep, er for stor til at man kan basere seg på gratisarbeid. Et budsjett på fire millioner kroner er ikke nok til å sikre en forsvarlig ankeinstans. Når man betenker at staten gir pressen rundt 300 millioner i pressestøtte, og at staten taper minst 1,2 milliarder på pressens momsfritak, fremstår et slikt budsjett som bagatellmessig. Antall klager og det sakspapirvolum disse genererer tilsier to parallelle PFU-utvalg (slik man har i Sverige). Da ville PFU-medlemmene få dobbelt så mye etisk refleksjonstid som i dag. Videre må medlemmene få en normal kompensasjon for innsatsen.
Når imøtegåelsesretten blir illusorisk
Vær Varsom-plakaten gir den som angripes rett til samtidig forsvar. Dette er den klart viktigste rettigheten kilder har etter pressens eget etiske ”lovverk”. Men denne retten har illusorisk verdi når journalister redigerer bort dine beste forsvarsargumenter for å få vinkelen sin. Så sant en angrepet bedrift eller ”maktperson” slippes marginalt til orde, vet presseorganer at de nesten alltid vil bli frikjent av PFU. Men det bør ikke være slik at presseorganer selv skal være dommer i spørsmålet om hva som er en rettferdig imøtegåelse.
TERNINGKAST TIL PFU:
Grundig, men noe ujevnt PFU
Dårlig dag for PFU
Solid av PFU
Formsterkt PFU