Eneste reelle klageinstans hvis du rammes av pressens maktmisbruk, er Pressens Faglige Utvalg. Bør det være slik at de som skal vokte vokterne er finansiert av vokterne og valgt av vokterne (flertallet består derfor av voktere), og bør de dømme etter et regelverk laget av vokterne selv?
Av Anders Cappelen (Publisert i Aftenposten 30/3 2009)
Ikke uventet ser pressen seg tjent med en minimumsløsning der de har full kontroll. Vi har i dag heller ingen politikere som tør å foreslå en mer uavhengig klageinstans. De våger ikke legge seg ut med et samlet pressekorps og risikere sine politiske liv. Hvor ble det av Trond Giske og hans medieombud?
Per E. Kokkvold og Odd Isungset bekrefter i sine tilsvar til min kronikk ”Reformér PFU!” hva vi alt vet: Det er så å si umulig for pressefolk å ta i mot kritikk og innrømme feil. I sin harme over at hjertebarnet PFU og deres egen flere tiårlange innsats her kritiseres, angriper de kritikeren og vifter bort konkret kritikk og reformforslag. Vi får derfor ikke vite hva de mener om at ikke bare pressen selv bør utnevne PFU-medlemmer. Og Kokkvold kan ikke innrømme, som han har gjort ovenfor meg, at utvalget dessverre har hatt for liten tid til sakene som behandles mot slutten av PFU-møtene.
I Kokkvold og Isungsets offentlige PFU-verden er alt perfekt. Og fordi de opplever PFU-kritikk som personlige angrep, ser de ikke at en mer uavhengig og troverdig klageinstans ville styrke en fri og seriøs presse, og øke vår tillit til den. Dagens klageinstans gjør det motsatte.
LES OGSÅ: PFU er et skalkeskjul