Det er på høy tid at journalister selv tar opp en sitatpraksis som over flere år har sklidd fullstendig ut, og som undergraver pressens troverdighet. Leserne lures til å tro at kopierte pressemeldinger og saker fra andre presseorganer, er egenprodusert stoff.
Av Anders Cappelen
(Publisert på Journalisten.no 12/5 2009)
Som forfatter og forlegger av bøker om skjæringspunktet mellom kilder og medier, har jeg brukt Retriever og andre medieovervåkingstjenester for å gjennomgå den redaksjonelle dekningen av enkeltsaker. I boken «Mediekuppet. Slik tjente Idar Vollvik 1 milliard med pressens hjelp» (Kommunikasjonsforlaget.no, 2007) analyseres mange av de over 7000 medieoppslag Vollvik og mobilselskapet Chess oppnådde på tre år. Her dokumenteres det til fulle hvordan samtlige redaksjoner i norsk presse kopierer/plagierer hverandre på en måte som ville vært utenkelig i seriøs faglitteratur. Et stort flertall av de 7000 oppslagene var rene ”klipp-og-lim”-saker.
Et gjennomgående trekk i den kopieringspraksis som har fått utvikle seg og slå rot i norsk presse, er at krediteringen gjemmes bort slik at det for 99 prosent av leserne er umulig å forstå at det dreier seg om en ikke-egenprodusert sak. I «Mediekuppet» ser man om og om igjen hvordan journalister i alle redaksjoner stjeler ord, uttrykk, vendinger og poenger fra hverandre uten å opplyse hvor de tar det fra. Helt mot slutten i saken heter det så gjerne: ”, melder …”. Man må være eller ha vært journalist for å forstå at dette er koden for kopieringssak. Og helt til slutt, på toppen av det hele, plasserer ”journalisten” sin egen byline.
Kopiering av andre redaksjoners saker er én ting. Mer alvorlig er kopiering av pressemeldinger og andre former for avsenderprodusert stoff. Også her dokumenterer «Mediekuppet» på en edruliggjørende måte hvordan journalister i alle norske redaksjoner i sak etter sak reduserte seg selv til mikrofonstativer og kopimaskiner som ukritisk gjenga Chess-pressemeldinger, med tilsynelatende egne ord og under dekke av egen byline.
I min tid som Aftenposten-journalist i siste halvdel av 80-tallet ble det regnet som grovt uetisk og latterlig å sette navnet sitt på noe man ikke selv hadde skrevet. Man ville rødmet av skam om man ble arrestert for å ha gjort noe slikt. I de siste årene synes det som om en byline-epidemi har rammet en samlet norsk presse og fortrengt enhver skamløshet.
Her er lenke til utredningen «God skikk. Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger» fra et utvalg opprettet av blant andre Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening http://www.nffo.no/dav/d2d083cbfb.pdf
Følgende ble publisert på Journalisten.no 12. mai 2009 som et tilsvar til en kommentar fra Helge Øgrim:
Byline og rederlighet
Av Anders Cappelen
Hadde journalistene vært redelige når det gjelder kreditering, og praktisert hva som i faglitterære miljøer regnes som god sitatskikk, har byline også på klippsaker sine fordeler.
Men spørsmålet er om slik bruk av byline ikke er en del av problemet. I jo større grad journalister presses til å levere mange saker på kort tid, og følelsen av å bli målt på antall publiserte saker er nærliggende, desto sterkere kan tilbøyeligheten bli til å klippe og lime, og til å få det til å se ut som om saker er suget av eget bryst.
Ellers er det jo selvsagt redaksjonslederne og ikke journalistene som har ansvaret for den etter mitt syn komplett uholdbare siteringspraksis i norsk presse i dag.
Større ansvarliggjøring og «accountability» er for øvrig en av mange gode grunner til å utstyre både uttalelser og sitater fra skriftlige kilder med anførselstegn/hermetegn, slik man gjør i land som USA og England.