Utskrift fra PFUs behandling den 24. november 2009 av klagesaken mot TV 2 for identifisering av Stabæk-supporter

Publisert av Anders Cappelen på Journalisten.no 7/12 2009

LES OGSÅ Anders Cappelens analyse av PFUs behandling av denne saken.

LES OGSÅ Terningkast til PFU-medlemmene for utvalgets behandling av saken.

Les også:
Solid av PFU
Formsterkt PFU
Grundig, men ujevnt PFU

(Utskriften nedenfor er utført på grunnlag av web-tv-overføringen fra møtet. Dårlig lydkvalitet gjør at det enkelte ganger er vanskelig å forstå hva som ble sagt. Dette er i utskriften markert med […].)

Sara Holte Jaklihn (org.sekretær) [leser opp utkast til uttalelse fra PFU]: Klagen har sin bakgrunn i en direktesendt fotballkamp på TV 2 mellom Stabæk og Rosenborg, hvor kampen ble stoppet fordi tilskuere tilhørende Stabæk supporterklubb kastet gjenstander på Rosenborgs keeper. Bilder av det som skjedde ble publisert og kommentert direkte. Hendelsen ble deretter debattert og omtalt i flere sendinger i etterkant av kampen, hvor en av tilskuerne ble identifisert.

Klager er Stabæk Support, fotballklubben Stabæks supporterklubb, med samtykke fra den omtalte supporteren. Klagen gjelder TV 2s totale dekning av hendelsen. De mener at man bør ha like stor rett til beskyttelse hvis man gjør noe klanderverdig på en fotballkamp som i resten av samfunnet. Det vises til at supporteren er mindreårig, og at måten en enkeltperson ble plukket ut som syndebukk, i dette tilfellet er i strid med god presseskikk.

TV 2 avviser klagen, og hevder at de var i sin fulle rett til å vise hendelsen i den hensikt å forebygge at en uheldig tribunekultur blir utbredt i Norge. TV 2 anser derfor at det forelå et berettiget informasjonsbehov i den aktuelle situasjonen. Etter TV 2s oppfatning fremstod den identifiserte supporteren som gammel nok til å ta ansvar for sine egne handlinger.

Pressens Faglige Utvalg vil først påpeke at en fotballarena er å anse som et offentlig sted, hvor det er allment kjent at det kan foregå TV-dekning. Som tilskuer må man derfor være forberedt på å kunne bli eksponert når man befinner seg på en arena. Denne eksponeringen kan skje hvorved man er en del av mengden, men også individualisert gjennom nærbilder. Utvalget er av den oppfatning at TV2 derfor var i sin fulle rett til å vise en hendelse som dette, særlig når den påvirker kampens gang. Utvalget konstaterer at det er enighet mellom klager og innklager på dette punkt.

Hva angår graden og arten av identifisering i dette tilfellet, vil utvalget minne om Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, som slår fast at man skal være varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn av personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Man skal i tillegg vise særlig varsomhet i saker som gjelder unge lovovertredere.

Utvalget legger til grunn at vedkommende det klages med samtykke fra, er under myndighetsalder og derfor må kunne anses som et barn. Vær varsom-plakatens punkt 4.8 som slår fast at det er god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtale kan få for barnet. Hensynet som ligger bak punkt 4.8 må imidlertid kunne sies å tillegges mindre vekt etter hvert som barnet blir eldre. Utvalget ser likevel at TV2 med fordel i større grad burde ha vurdert hva det ville medføre for gutten å bli utsatt for en slik eksponering som omtalen i ettertid av kampen tilsier. Det fremkommer av paneldebattene og studiokommentarene at man var klar over at dette var en ung gutt. Selv om overtredelsen i dette tilfellet ikke var av det mest alvorlige slaget, er det likevel grunn til å stille spørsmål ved om det er tatt tilstrekkelig hensyn til guttens unge alder.

Det er imidlertid avgjørende for utvalget at vedkommende supporter selv valgte å stå frem med sin historie dagen etter kampen. Vedkommende bidro jo dermed selv sette et videre fokus på egen person. Det er også avgjørende at utvalget i dekningen av saken i etterkant av innslaget […] annonsert i den forstand at det også ble uttrykt støtte for at han valgte å stå frem. Etter en samlet vurdering finner utvalget at TV2 ikke har brutt god presseskikk.”

Halldis Nergård (journalist i Adresseavisen, representerer Norsk Presseforbund): Jeg kan si litt om hvordan dette ser ut sett for en Rosenborg-[…]. Sønnen min syntes at det var gjort et godt stykke arbeid, og det syntes jeg også i starten, da jeg begynte å lese dette her. Jeg tenkte at Herregud, går det an å klage på noe sånt! Alle vet jo at TV er på arenaen her og det man risikerer med det. Men etter hvert som jeg leste ble jeg mer og mer usikker egentlig, på hvor riktig dette her var. Jeg var spent på hvordan han så ut på TV, denne gutten, og hvor ung han eventuelt så ut. For han ser jo ung ut; han ser yngre ut enn de han står sammen med, synes jeg. Jeg er faktisk kommet frem til at jeg er tror jeg er enig med de to partene, så lenge de er enige med hverandre. Jeg følger dem dit. Men når Stabæk, unnskyld supporterklubben, mener at TV2 har gått litt langt i å identifisere ham, så er jeg litt enig i det, altså. Jeg synes han henges veldig ut, de gnir det veldig inn, at her er noe … Man vet jo ikke, han kan jo ha alle slags bakenforliggende diagnoser eller noe sånt, man vet jo ingenting om guttens bakgrunn før han gjør dette her. Det kan jo være så mangt. Dette kunne ha blitt en straffesak, hvis han hadde skadet noen. […]

Jeg tror jeg kan være med å diskutere en annen konklusjon hvis flere er med på det. Og så er jeg helt uenig i det siste avsnittet på førstesiden, at TV2 må gå fri fordi gutten valgte å stå frem. Det virker på meg som om det er den veldige fokuseringen som nettopp er årsaken til at han står frem. Så jeg synes ikke, at hadde han ikke stått frem så skulle vi ha felt TV2, men fordi han står frem så gjør vi det ikke. Jeg skjønner ikke det; jeg er ikke med på det resonnementet, iallfall.

Hilde Haugsgjerd (konst. sjefsredaktør i Aftenposten, nestleder i PFU, representerer Norsk Redaktørforening): Sara, bare til oppklaring, det er noe jeg ikke er klar på. Hvordan har tidsintervallene mellom de forskjellige innslagene vært? Gikk alt samme dagen eller gikk halvparten dagen etterpå? Hvordan var det igjen?

Sara Holthe Jaklihn: De to første innslagene gikk etter kampen samme kveld.

Hilde Haugsgjerd: Og de to neste gikk dagen derpå?

Sara Holthe Jaklihn: Nyhetsinnslaget gikk dagen derpå og debatten som kom etter at nyhetsinnslaget ble vist, og det siste gikk tre dager etter kampen, den korte snutten om at tre supportere ble utestengt.

Hilde Haugsgjerd: Nettopp. Kjell, hadde du et spørsmål?

Kjell Børringbo (org.sekretær): Ja, det var til Halldis. Jeg bare lurer på om du skiller mellom det som vitterlig er direktesendt og det som da TV2 gjør i etterkant med belysningen av dette?

Halldis Nergård: Den studioscenen er vel samme dag, når de ringer inn og setter lys på det. Og da vet de ikke identiteten på ham ennå.

Kjell Børringbo: Og det er den biten som du tenker spesielt på?

Halldis Nergård: Ja. Den biten der er jeg opptatt av.

John Olav Egeland (politisk kommentator i Dagbladet, representerer Norsk Redaktørforening): Her er det faktisk flere interessante, prinsipielle spørsmål, også spørsmål når det gjelder TV-selskapenes praksis. Jeg tror det er viktig å trekke skille et sted, at det som skjedde i direktesendingen og det som ble sendt derfra, må passere akkurat ut fra den alminnelige – at det skjedde som en løpende hendelse. Da var det helt innlysende at man måtte kunne gjøre det, akkurat som man for så vidt også filmet løpende hva som skjedde på Bislet […] stadion i sin tid, hvor det altså virkelig var noe farlig.

Halldis Nergård: Det er jo supporerklubben enig om.

John O. Egeland: Ja, men det skillet er viktig, for etter min oppfatning må man i hvert fall vurdere om TV2 etter direktehendelsen skulle ha foretatt noen refleksjoner rundt det de så gjorde. For det første fremstilles dette som om man nærmest har kastet en håndgranat. Det er noe pompøst over fotballens egen måte å se sin virkelighet på, og hva som foregår på en arena. Jeg mener også at det var uriktig å gjøre det, at det er mot reglementet, at det skader klubben hans og alt dette. Men vi må på en måte ha litt dimensjonsgreie oppi her. Og den dimensjoneringen har også en betydning for om man skulle eksponere ham etterpå, etter min oppfatning. Var denne hendelsen av en slik alvorlig karakter, at den berettiget å trekke frem en syttenåring på denne måten. Jeg minner da om, som vi mange ganger har sett, at når det er herrer som tar av seg klærne og løper ut på en fotballbane, eller når de begynner å slåss, så blir de alltid sladdet. Hendelser som på en måte – jeg sier ikke at når noen kler seg naken ute på en fotballbane er det spesielt alvorlig – men det avbryter nok kampen det også. Men også når det er slåssing, som hender, så er det alltid sladding på de som er involvert i dette. Her er det altså en meget ung mann som åpenbart i et øyeblikks forbannelse sammen med noen kamerater gjør noe som han ikke burde gjøre, men er handlingen – og det er den som er grunnlaget for klagen – i seg selv så stor og så viktig at man kan vise den på TV på denne måten? Det er klart at den ikke er straffbar. Ingen er skadet, det finnes ikke noen anmeldelse, det er ikke noe kriminelt her. Er det da bare at forball har en sånn status, og sånne hendelser ser vi så alvorlig på at det er tilstrekkelig? Det synes jeg vi må ta stilling til.

Det siste punktet mitt er akkurat det at han står frem, at det skal brukes mot ham, det synes jeg også er – mot klagen – merkelig. Fordi med den kraftige eksponeringen med utpekingen der ute, med den identifiseringen som her er foretatt, så synes jeg ikke det er noe rart ta han gjør det som ansvarsbevisste mennesker nemlig gjør – han står frem for å beklage de skadene han ikke bare har påført seg selv, men også klubben. Han tar også ansvar for dem i forhold til sine kamerater og sine omgivelser. At det skal brukes mot ham, blir for meg helt merkverdig. Det er, etter min oppfatning, ledd i en skadebekjempelse. Og så kan man si at, ja, han er sytten år og at han ikke ble gjort til et barn – jeg oppfatter ham primært som et barn i denne sammenheng – jeg synes det er mer handlingens karakter vi må fokusere på her.

Ingeborg Moræus Hanssen (tidligere kinosjef i Oslo, styreformann i Seniornett, representant for allmenheten): Jeg har sittet og ventet på, nå har jeg vært i PFU i alle disse årene, at det må komme noe fra denne sportsdekningen som er både i skriftlige og rullende media. Der sleiser man med uttalelser og er pompøse og storkjefta og – det er liksom en sånn egen boble hvor disse kjempegutta uttaler seg i hytt og vær. At ikke noen fra tid til annen har tatt fatt i disse enorme uttalelsene omkring fotball, før fotball, under og etter, det synes jeg har vært veldig rart. Så nå har vi endelig en gang fått en sak som handler om hva som skjer i fotballjournalistikken. Jeg synes dette er hårsårt, og jeg synes det egentlig er et flott møte med en ung mann som står frem for oss. Det viser seg at det finnes folk som er på fotballtribunen, som mister hodet, javel, og vedstår seg at det har det gjort, under full kameradekning og etter en masse kommentarer fra alle disse store herrer som regjerer i fotballmedia. Så jeg synes dette er en riktig konklusjon. Dette er jo en ung mann og en flott ungdom som ikke er barn i det hele tatt. Han er jo mer voksen enn mange av disse som ligger i disse lenestolene og kommenterer det meste og enda et par ting. Jeg synes han er en helt. En helt.

Eva Sannum (ansatt i Try Reklamebyrå, representant for allmenheten): Nå er det meste egentlig sagt her, men jeg følger Halldis’ oppsummering i starten ganske bra. Jeg satt også med den følelsen av at kunne ikke denne saken vært tatt opp uten å fokusere så mye på ham? Uten å ringe rundt ham og vise ham ekstra godt i innslaget etterpå? Jeg skjønner godt problematikken, at vi ikke kan godta fotballsupportere som oppfører seg sånn, men jeg føler likevel at de har dradd det litt unødvendig mye over på ham. Og jeg er veldig enig med alle som har sagt dette med at det at han står frem ikke kan være med i uttalelsen på den måten som det er nå. Det kan jeg personlig ikke stå inne for i det hele tatt, at det er et argument for at overtrampet eventuelt skal unnskyldes. Han står selvfølgelig frem fordi han er identifisert, og dermed føler at han må renvaske seg. Det synes jeg blir litt tynt.

Per Edgar Kokkvold (generalsekretær i Norsk Presseforbund, leder for PFU-sekretariatet): Jeg synes det er gode poenger rundt bordet. Det har ikke vært noen lett sak for sekretariatet heller. Det beste som kan sies om denne saken er jo egentlig bare at, var det Daniel han het, som, når det kommer til stykket, opptrer voksent og våkent. Det er noe med bildene som man ser. Det er ikke han som er den mest aggressive. Når du ser bildene fra tribunen så er det andre som er svært mye mer aggressive. Mens han tar opp denne pungen og ser seg litt rundt og vil gjerne være med og er litt stolt. Så jeg synes også denne eksponeringen av ham er ganske unødvendig av TV2. Han spilte ikke en så sentral rolle at det var grunn til å gjøre det. Jeg tror også det at han har tenkt at nå er jeg eksponert, og jeg får gjøre det beste ut av det. Og han gjør faktisk det beste ut av det og fremstår klokt. Og Semb sier noe fornuftig der også. Han ser at dette er en ordentlig fyr. [Så antagelig kommer han, denne gutten, så godt ut av det som det faktisk er mulig, fordi han sto frem, men utelukkende fordi han selv valgte å stå frem. Jeg synes ikke dette er lett. [..] ”etter en samlet vurdering” […] er et signal om det, at det har vært vanskelig for sekretariatet.

Hilde Haugsgjerd: Jeg synes dette er en merkelig på en måte opplevelse å ha denne saken. Det er sånt bilde på hvor selvhøytidelig de tar seg selv i fotballverdenen. Her bruker de altså tre dager på at en syttenåring har kastet to mynter ned på Stabæk stadion – det skulle han selvfølgelig ikke ha gjort – med kommentarer og paneldebatt. Og så gir liksom det tyngden som gjør at vi også må vurdere om en syttenåring er blitt ”outa” for mye og utsatt for så stor belastning, ikke sant? Sånn som de dekker den, er jo det et bilde på at de er langt inne i underholdningsjournalistikken. Det er jo det de er, ikke sant? De har en morsom, spøkefull tone, de har anstrengt seg for å lage latterligheter om vestkantungdom med for mye lommepenger i forhold til oss i Trøndelag – ha-ha-ha. Sånn at det er laget en setting om dette som gjør at denne saken er – hva skal jeg si – mer komplisert å vurdere enn om det var en straight reportasje fra en hendelse på en fotballbane.

Men det er jo da den konteksten denne gutten er satt i av TV2. Men jeg synes han kommer godt ut av det som helhet. Det er jo alle disse innslagene vi skal bedømme, det er det som er klaget inn. De klaget ikke inn det første nyhetsinnslaget. De har klaget inn TV2s dekning av denne episoden med alle disse innslagene. Han er tross alt sytten år, han er ikke tolv, men sytten – har ett år igjen til myndighetsalder. Apropos den forrige saken vi behandlet.

Og det er jo ingen alvorlige lovbrudd han outes for, da. Vi må jo liksom ha det som de som liksom ser ham – han er jo ikke stigmatisert for de neste ungdomsårene sine fordi det er vist frem at han kastet to mynter. Og når han attpå til gjør opp for seg og forklarer seg på en så OK måte som han gjør. Så min innstilling er at vi blir stående med konklusjonen – men jeg synes vi skal omformulere det siste avsnittet som begynner nederst på side 5. Vi må ikke si at det er avgjørende for utvalget at vedkommende supporter valgte å stå frem, vi må si det mer som at vedkommende bidro derved til å sette seg selv – altså, det er ikke hans skyld, nå får han skylda for at han er blitt så sterkt fokus på. Jeg opplever det omvendt, at det at han sto frem gjør at denne dekningen totalt sett ikke ble så belastende for denne unge gutten.

Camilla Serck-Hanssen (førsteamanuensis i filosofi ved Universitet i Oslo, representant for allmenheten): Jeg følger deg i mye av det du sier, men jeg må si at jeg har litt følelsen av at det er på tross av dekningen og ikke på grunn av dekningen at denne gutten kommer relativt bra fra det. Det er på grunn av ham selv. Og det synes jeg er en litt rar ting, at vi skal gi TV2 kreditt for at han kommer bra fra det fordi han fremstår som sympatisk. Det er så mye dur rundt det, det blir gjentatt så mange ganger, og jeg synes han er offer for en psykologisering på TV. Det står liksom at han er sånn, fordi de gjorde sånn og så kommer han fra vestkanten. En masse usaklige påstander, som jeg tror at – hadde han vært litt mer uheldig med seg selv, hadde han vært litt mindre sympatisk, litt uflidd, sleivete, kanskje en av de andre som ser ganske aggressive ut, hadde han ikke lykkes med sin litt sånn søte fremtoning, så hadde vi kanskje kommet til en annen konklusjon. Og det ville være veldig besynderlig. Så jeg er i grunnen ikke så sikker på at jeg synes at denne er streng nok. Jeg heller mot å tenke at dette er i hvert fall kritikk.

Hilde Haugsgjerd: Før vi går videre, bare et spørsmål. Jeg følger veldig langt din argumentasjon, absolutt, men da har vi beveget oss utover identifiseringen av ham. Da har vi også beveget oss her på hele det som indirekte er en omtale av ham, eller som knyttes til ham. Følger du meg?

Camilla Serck-Hanssen: Ja.

John O. Egeland: Ja, men det er relevant. Spørsmålet er igjen, ingen kritikk av at man tar dette live mens det foregår, bare så vi har det – at han blir identifisert gjennom opptredenen under kampen, det er jo heller ikke klaget inn. Men er det slik at denne handlingen berettiger til identifisering etter kampen? Det er jo det sentrale spørsmålet. Og det er det vi må ta stilling til. Der begynner presseetikken å falle inn. Er denne handlingen av en slik karakter? Dette kunne jo vært et lovbrudd. Vi beskytter unge lovbrytere i Vær Varsom-plakaten, men hva tenker vi om denne situasjonen her? Særlig fordi de identifiserer ham også etterpå. Så sitter man i panel. De viser frem trynet hans, så fordømmer de handlingen og så latterliggjør de ham og miljøet han kommer fra. At han da tar til orde og er flink til det, det kan i hvert fall ikke brukes mot ham. Jeg synes at den måten disse menneskene i disse programmene her ved å vise ham frem på TV og vise frem ansiktet hans – og alle i den delen av verden vet hvem han er – uten at han blir spurt, selvfølgelig, han får ikke noen samtidig imøtegåelse eller noen ting her, den tar han vare på selv. Men altså, er denne handlingen av en slik karakter at den kan berettige identifiseringen, fordømmelsen av handlingen og latterliggjøringen av ham og miljøet, uten at man påtaler det? Jeg er enig med Camilla, jeg tror at dette her kanskje totalt sett bør bevege seg mot kritikk.

Hilde Haugsgjerd: Men du kan snu det helt på hodet og si at den handlingen var så uskyldig og bagatellmessig at det å skulle beskytte ham mot seg selv eller det å ikke skulle identifisere ham, er liksom ikke relevant. Men at det de gjør er at de lager fem høns av en fjør, fem underholdningshøns av en fjær. Når du går inn på det resonnementet dere har, har du på en måte lagt til grunn at han har gjort noe som er så alvorlig at det er kritikkverdig å identifisere ham.

John O. Egeland: Tvert imot.

Camilla Serck-Hanssen: Nei, det er jo de som har laget så mye ut av det. Det er jo de som sier at det er så viktig at dette må omtales. Og de skyter jo seg selv litte grann i foten. På den ene siden har man dette at jo mer alvorlig et lovbrudd er, jo mer varsom skal man være med identifisering. På den annen side må det jo være et resonnement i den motsatte retningen også, at hvis man gjør noe som er et helt banalt, et overtramp av veldig mild karakter, så driver vi ikke og fokuserer på det dag ut og dag inn og opp og ned og psykologiserer det igjennom.

John O. Egeland: Tatt for å kjøre for fort i fartsgrensen, for eksempel.

Camilla Serck-Hanssen: For eksempel. Så dette åpner for at man kan ta folk, og da synes jeg det blir irrelevant. Det er fint for ham at han fremstår så positivt, men det kan ikke TV2 påberope seg, det kan ikke mildne vår reaksjon i forhold til dem.

Hilde Haugsgjerd: Men er det dere foreslår – dere foreslår kritikk – men sånn som dere argumenterer så må vi da legge inn noen formuleringer som er en videre begrunnelse for den kritikken enn rent på identifiseringen. Og så må vi rydde opp i at det var greit at han ble identifisert under selve det direktesendte nyhetsinnslaget, men at det er de etterfølgende innslagene kritikken dreier seg om.

Camilla Serck-Hanssen: Det kunne vært helt greit. Det kunne ha vært omtalt at personen i hadde etterkant kontaktet og beklaget hendelsen.

Ingeborg Moræus Hanssen: Jeg opplever at det er denne unge mannen som gjør at, som Camilla sa, de sitter og skyter seg selv i foten. Men det er jo fordi vi her har denne klagen foran oss at vi ser sammenhengen, som publikum selvfølgelig ikke har fått sett. Men her har Stabæk klaget dette inn og det er denne unge representanten for Stabæk som gjør at TV2, altså, som av de andre blir fremstilt helt håpløst, synes jeg. Det er det jeg mener med at dette er en prins [?] av en ung mann, som endelig får og setter det rette lyset på disse kommentatorene, selv om det handler bare om dette. Men det er klart at, nei, jeg tror det er det jeg vil si.

Per Edgar Kokkvold: Bare litt om identifiseringen. Jeg er enig i at det er ikke problematisk med de første bildene som ble vist. Så når TV2 setter et fokus på ham, kan du si at han identifiseres ikke med navn men med bilde, men han blir ikke gjenkjennelig utover kretsen av de som allerede kjenner ham. Identifiseringen skjer jo først når han selv står frem. Det er da han kan bli gjenkjent på gata og ellers.

Hilde Haugsgjerd: Njaaa.

Per Edgar Kokkvold: Selve den der identifiseringen, det tror jeg ikke – altså, bli ikke gjenkjent på gaten, blir gjenkjent av de som kjenner ham. Det er noen flere som får kunnskap om at det var han som kastet, men det er jo stort sett folk som kjenner ham. Det er jo det siste, når han står frem på en sympatisk måte, det er da han blir gjenkjennelig. Og det er jo det som gjør denne saken – altså selv om jeg følger de som ønsker å snu dette, så synes jeg Hilde har mange poenger her i forhold til sluttresultatet. Sluttresultatet er ikke belastende for denne guttungen, takket være ham selv. Og det er viktig, ikke takket være TV2, men takket være sin egen opptreden. Og det er jo også slik når det gjelder identifisering, det er jo ikke slik at det er problematisk å identifisere dem i saker som ikke er kritikkverdige eller kriminelle. Her nærmer vi oss grensen for situasjonen hvor det ikke er problematisk å identifisere. Han er sytten år. Vi sier i uttalelsen at 4.8 kan knapt kan gjelde for en syttenåring. Og skal man snu den og man sier kritikk – altså kritikk bruker vi hvis det ikke er mulig å knytte det til et punkt i Vær Varsom-plakaten. Så jeg føler at her står man i valget mellom å felle eller å frikjenne under tvil. Og det synes jeg gjør saken enda mer komplisert.

Halldis Nergård: Bare til det du sier om at han er sytten år. Det visste jo ikke TV2 da de skulle rydde opp i dette her […] kunne ha vært adskillig yngre enn sytten. […] skulle etter utseende å dømme […]

John O. Egeland: Nå er jeg litt forbauset over Per Edgars argumentasjon her. Hvis det er slik man fritt kan bruke bilder i alle reportasjer, bare man ikke bruker navn fordi man kan gjenkjenne […].

Per Edgar Kokkvold: Det var ikke det jeg mente.

John O. Egeland: Jo, det var akkurat det du sa. Det er jo det som har skjedd her. Du argumenterer jo med at det bare var de nærmeste som kunne kjenne ham igjen ut fra de bildene. Javel. Det er i hvert fall hundrevis av mennesker i denne sammenhengen her. Det er ikke den nærmeste familien det. Det er alle som går på skolen, det er alle som du er i kontakt med i et stort sosialt miljø, slik at den gjenkjennelsen, den identifiseringen, etter min oppfatning, er en alminnelig identifisering. Kunne like godt ha satt navn ham […].

Hilde Haugsgjerd: De som betyr noe for ham.

John O. Egeland: Slik at når vi bruker et bilde, og du tar det ut – og han var klart gjenkjennelig på det bildet. Det kan det ikke være noen som helst tvil om. I det miljøet er jeg overbevist om at det vil være noe mer enn de aller nærmeste. Så billedbruken her er det sentrale, og det er det man må ta stilling til – og det er da jeg hører at dere vil ikke inn på det – er denne handlingen, berettiger den bruk av identifisering? Da er jeg ikke så opptatt av alder. Her er det i grenselandet. Men det er mer handlingens karakter. Da må vi huske på at TV2 forsvarer seg nettopp med at handlingen er grov. ”Oppførselen til myntkasteren,” står det i svaret til TV2, utgjorde […] målet for kastene, når så andre spillere […]. Her er det blitt en dimensjon som er ganske stor. Og den måten han opptrer på viser en jo […] uakseptabelt. Dette er mediets begrunnelse for at de skulle kunne identifisere ham. Jeg synes dette ikke holder i det hele tatt i forhold til identifisering. Og det er det jeg gjerne vil høre oppfatningen fra dere på. Er det greit ut fra handlingen å identifisere en person i denne sammenhengen?

Per Edgar Kokkvold: Nei, jeg synes ikke det er greit, og det synes jo ikke sekretariatet heller, og jeg har vært i tvil om konklusjonen. Men jeg har ett spørsmål til deg: Tror du at, altså, den identifiseringen som skjedde, som vi sier er uproblematisk, det er jo ikke noen identifisering. Og jeg er ikke så sikker på at denne fokuseringen bidro til at de, som du sier, de som kjenner ham, de som omgås ham på skolen, de så vel hvem det var ved denne første billedleggingen, de så ham ved den første identifiseringen. Den fokuseringen, da de satte ring rundt ham, bidrar ikke til å identifisere ham utover den kretsen som allerede kjente ham igjen ved første sending.

Hilde Haugsgjerd: Vi må prøve å avslutte, å komme til en konklusjon, samlet eller einskilde, holdt jeg på å si. Og det er som Per Edgar sier, at enten må vi konkludere med det som er konklusjonen nå, etter en samlet vurdering, ellers må vi felle med et brudd. For her er det helt klare bestemmelser som de er klaget inn for og som vi kan ta stilling til, ikke sant? Så det er ett av to. Men det vi vel uansett er enige om, er at vi skal rydde opp i å frikjenne dem på nyhetsdekningen, og så skal vi – i hvert fall ønsker jeg det – at vi skal knytte vår argumentasjon ikke bare strengt til identifiseringen, men også til den konteksten det er satt i, med de karakteristikker som er brukt. Og så skal vi rydde opp i at det kan ikke tale mot ham at han ble intervjuet. Det er hans egen fortjeneste. TV2 kan ikke unnskylde seg med at han ga noen kloke svar i intervjuet. Men det er allikevel en del av den helheten som er klaget inn, at de hentet ham inn og lot ham forklare seg. Så det vi må bestemme oss for, er om det skal bygge opp til en samlet vurdering av frikjenning eller et brudd. Jeg heller til å støtte sekretariatets innstilling, men med en sånn opprydding i argumentasjonen.

Kjell Børringbo: Bare for å oppklare […], vi har jo diskutert rekkefølgen på dette som skjedde i etterkant.

Hilde Haugsgjerd: Jeg syntes det var unødvendig, altså, jeg synes det er mye å si om det, men jeg synes ikke det er et etisk overtramp. Jeg synes ikke det karakteriserer til det. Og du skulle si noe?

Kjell Børringbo: Jeg trodde du var ferdig. Beklager. Vi har diskutert dette med rekkefølgen i oppfølgingen. For det fremgår jo ikke på noe punkt om det er supporterne eller ham selv som har tatt initiativ til å kontakte TV2 for å komme til orde, eller om det er TV2 som har oppsøkt ham for å få ham til å komme til orde.

Hilde Haugsgjerd: Er det avgjørende?

Kjell Børringbo: Nei, jeg mener bare at …

Hilde Haugsgjerd: TV2 har jo bestemt seg for å slippe ham til, ut fra det ene eller det andre initiativet.

Kjell Børringbo: Mitt poeng er at man kan i hvert fall ikke bruke mot TV2 at han kom til orde.

Hilde Haugsgjerd: Nei.

John O. Egeland: Det er det ingen som gjør.

Kjell Børringbo: Det lød sånn her i sted som om det er han selv som innestår fullt og helt for at det skjedde. Det er tross alt TV2 som har latt ham slippe til.

Hilde Haugsgjerd: Yes. Er det ingen som har tegnet seg?

Eva Sannum: Jo, jeg har prøvd! Jeg ville bare si avslutningsvis at jeg støtter det John Olav og Camilla har vært inne på. Personlig mener jeg at vi skal gå for fellelse, og hovedargumentet er det som Camilla var inne på, at det er egentlig irrelevant det faktum at han kom så fint ut av det takket være seg selv. Det har jo ikke noe med det som er klaget inn å gjøre, for utfallet kunne ha vært annerledes. Og det synes jeg er et godt poeng, at det er jo klaget inn at de satte fokus på dette mer enn nødvendig. Greit nok at de gjorde det live under kampen. Og så satte de fokus på det og dermed ble han også gjenkjennelig for mange flere, mener jeg, samme kveld ved å gjøre et nummer ut av denne saken. Selv om det var det samme bildet, så ble det vist en gang til og det var satt lys på, med ring rundt, og han ble vel omtalt på en annen måte. Mitt forslag helt konkret er å ta ut hele det avsnittet, egentlig, som handler om hans bidrag i hele denne suppa her. Så jeg synes ikke det har så mye med saken å gjøre. Det er litt irrelevant om han kom godt ut av det eller ikke. Det som er klaget inn er jo alt som skjedde før det.

Hilde Haugsgjerd: Men de holder jo på sånn i den fotballdekningen hele tiden! For de driver jo og gnååååler på småting og detaljer og holder på! Dette er jo typisk å gjøre små ting så store i fotballdekningen. Eneste forskjell er at han ble trukket inn i det. Hva var din konklusjon, Eva?

Eva Sannum: Jeg er jo enig med dere i at det er veldig synd her at vi ikke kan gå på kritikk, fordi en fellelse kan jo virke litt dramatisk. Men hvis det er eneste muligheten, så heller jeg i den retning.

Hilde Haugsgjerd: OK. Det er ikke noe i veien for at vi kan lage en delt uttalelse.

Eva Sannum: Bakgrunnen for at jeg mener det, er at vi egentlig ikke vet helt på tidspunktet her hva slags gutt vi snakker om og hva vi har med å gjøre. Nå er det så lett å si at det var en bagatellsak, nå som han var så flink og kom godt ut av det. Men vi bør tenke litt mer prinsipielt, tror jeg.

Hilde Haugsgjerd: Er vi nok uenige til at vi kan forsvare å konkludere to forskjellige veier?

Eva Sannum: Vi kunne jo prøve å skrive ut saken med dine forslag og med begge utfall, og så gå gjennom det en gang til kanskje, og se om vi kan bli enige.

Hilde Haugsgjerd: Skal vi gjøre det? Ja, jeg tror vi gjør det. Siste kommentarer nå. Så prøver vi å lage uttalelsen annerledes og så tygger vi på det og så kommer vi tilbake til konklusjonen.

John O. Egeland: Jeg tror det er like greit å sette i gang og lage et utkast på brudd, jeg.

Eva Sannum: Ja, det er det jeg mener.

John O. Egeland: Her tror jeg faktisk at det er en reell uenighet om dette, og den dreier seg om det er berettiget ut fra handlingen å identifisere vedkommende, og også sjikanere vedkommende på en underholdende måte. Det er den biten der som etter min oppfatning er det sentrale nå. At dette er fotball, synes jeg egentlig er litt underordnet. Hvis det hadde vært en annen sektor i samfunnet så tror jeg man ikke hadde akseptert det i det hele tatt, nemlig at man kan identifisere mennesker og på en måte snakke ubehagelig om dem uten at de kommer til orde i en eller annen fasong, eller at det blir tatt hensyn til omstendighetene eller deres alder. Så jeg mener at her tror jeg faktisk det er like greit å gå i to leire, jeg ….

Hilde Haugsgjerd: Men, altså dette…

John O. Egeland: Konsensus er en altfor overdrevet norsk […].

Hilde Haugsgjerd: Ja, jeg har ikke noe imot at vi gjør det. Men jeg skulle ha likt å vite – det er ikke guttens foreldre som har klaget, da? Jeg skulle ha likt å vite om han virkelig er så oppbrakt over dette som det dere nå gir uttrykk for. Han er en del av dette fotoballmiljøet.

John O. Egeland: Vi har ikke gitt uttrykk for det. Vi aner ikke hva gutten føler og det er ikke relevant.

Hilde Haugsgjerd: Nei, det er det jeg mener.

Eva Sannum: Han har skrevet et samtykke på mail som gir uttrykk for at han støtter klagen.

Hilde Haugsgjerd: Ja, han har det.

Per Edgar Kokkvold: Og så gitt tillatelse til at det overføres på nett-TV. Det ser ut til å være 4-2, er det ikke det?

Hilde Haugsgjerd: Jo. Yes. OK, det betyr at vi må ta den opp etter pausen. Fordi at vi må skrive den annerledes.

Camilla Serck-Hanssen: Ja, hvem er de fire?

Hilde Haugsgjerd: Det er i hvert fall Ingeborg og jeg som støtter sekretariatets innstilling i en revidert form, og så er det dere tre som går for brudd, og så har Halldis ikke sagt noe.

Halldis Nergård: Jo, jeg synes jeg var ganske tydelig helt fra starten, jeg!

Hilde Haugsgjerd: Helt fra starten, ja. OK.

 

Utskrift fra web-tv

Utskrift ved Norsk Tekstsenter, Anne Sofie Tolfsby

November 2009