NRKs refs av journalist Einar Lunde i Dagsrevyen har provosert pressefolk. En journalist svarer med bitende ironi: «Gjør som mediene selv gjør: Nekt å gi uttalelser og gi de øvrige ansatte munnkurv».
Av Anders Cappelen
(Publisert på E24.no 12/1 2010)
Mannen bak oppfordringen er nypensjonerte Terje I. Olsson, tidligere en av de dyktigste og mest erfarne journalistene i Journalisten, journalistenes eget fagblad.
Olsson har sett seg lei på at medieledere ikke vil uttale seg til pressen i negative saker. Hans høyst uvanlige laugskritikk i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv var utløst av irettesettelsen Einar Lunde fikk fra programdirektør Per Arne Kalbakk etter sine uttalelser til Dagbladet i forbindelse med at han ikke lenger fikk lov til å «jobbe på si» som reiseleder i Afrika.
Ømt punkt
Det er prisverdig at Olsson med dette trykker på et av norsk presses ømmeste punkter: Mediehusenes uvilje mot å utsette seg selv for det samme kritiske søkelys som de anser som en rett og en plikt til å rette mot absolutt alle andre. Dette er den ene siden av saken. Den andre er at pressen faktisk har pålagt seg selv en plikt til å «sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle» (Vær Varsom-plakatens punkt 1.4). Hvorfor er det bare de andre rettene og pliktene pressen har som skal oppfylles, og ikke denne?
Misliker egen medisin
«Det er en kjensgjerning at den fjerde statsmakt langt på vei unnslipper den kritiske overvåkingen som omverdenen utsettes for,» skriver Odd Raaum, tidligere førsteamanuensis ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, i sin glimrende bok «Pressen er løs!» Han skriver også følgende: «Den som vil granske og kanskje klandre andre, må selv kunne tåle å bli gransket».
For dyr luksus
Eks-journalist Terje I. Olssons oppfordring til norske ledere er ironisk ment. For skulle de fulgt hans «råd» når de har en potensielt omdømmeskadelig sak, ville det bære galt av sted. I motsetning til lederne i pressen, kan (eller bør) nemlig ledere i bedrifter, organisasjoner og offentlige etater ikke unne seg den luksus å stenge døra når pressen kommer. Om de så gjorde, ville de miste de viktigste av de i utgangspunktet spinkle rettighetene pressen har tildelt profesjonelle kilder. Da mister de naturlig nok retten til samtidig imøtegåelse, og de mister i prinsippet også retten til tilsvar i etterkant. Videre vil sjansen for å vinne frem med en klagesak i Pressens Faglige Utvalg bli sterkt redusert.
Bør alltid stille opp
Frasier man seg sine presseetiske rettigheter som kilde ved å avstå fra å uttale seg, blir resultatet lett at urettferdig og omdømmeskadelig omtale blir stående uimotsagt på nett til tilnærmet evig tid. Dette er grunnen til at det PR-faglig gode rådet til ledere er følgende: Still alltid opp for pressen, uansett hvor useriøs, konfliktorientert og vinkellåst journalistene er. For alternativet er enda verre. Forutsetningen for dette rådet er at man er godt forberedt, kjenner de presseetiske rettigheter man har som kilde og vet å utnytte dem.
Makt korrumperer
Det er også en annen grunn til at profesjonelle kilder ikke kan (eller bør) nekte å uttale seg til journalister. Gjør de det, pådrar de seg automatisk deres uvilje og antipati. Og så omnipotent er pressen i dag blitt, så viktig er redaksjonell omtale for virksomheters omdømme, og så subjektiv er journalistikk i sitt vesen, at det bare er en eneste institusjon i samfunnet som kan (eller bør) tillate seg å behandle journalister dårlig: Pressen selv.