Leserstormen utløst av Bernt Jakob Oksnes’ sak om Jan Erik Fosshaug er en kraftig kritikk av norsk presse. Det er frilansjournalist Roar Nerdal, tidligere Computerworld-redaktør, som påstår dette i en kommentar på Journalisten.no.

Av Anders Cappelen (publisert på Journalisten.no 29/1 2010)

”De usynlige” har i skrivende øyeblikk oppnådd 366 446 klikk, som er høyeste tall historisk for en enkeltsak i Dagbladet.no. Roar Nerdal ser den i norsk målestokk voldsomme leserresponsen som et signal fra lesere av norske presseorganer om at de ønsker ”mer tilstedeværelse, flere velskrevne artikler, mer grundighet og mindre undervurdering av leserne”.

Kvalitetsjournalistikk på norsk
Norske redaktører bruker ofte og gjerne begrepet ”kvalitetsjournalistikk” når de snakker om produktene de er ansvarlige for, ikke minst i ordskifter om pressestøtte og momsfritak. Men med den globale landsbyens komme har de fått et alvorlig problem. De av oss som leser nettutgavene til New York Times, Guardian, Independent, Times osv., får hver eneste dag en bekreftelse på at det meste av norsk journalistikk har lite med kvalitetsjournalistikk å gjøre.

”Kvalitetsjournalistikk” er i Norge blitt så misbrukt som begrep at det er tømt for mening. Det er, som Torry Pedersen sa i desember i fjor, ”som et slips man lett kan hente frem og pynte seg med”. Ifølge Pedersen er det ”bedre hvis vi snakker om arbeidsintensiv journalistikk.” Et alternativ er begrepet høykvalitetsjournalistikk.

Formel på journalistisk kvalitet
Frilansjournalist Toralf Sandåker har i et leserinnlegg her på Journalisten.no påpekt noen av utfordringene ved å måle journalistisk kvalitet. Men problemene med å måle er ikke et argument for at man ikke bør gjøre et forsøk på å fange inn hva som kjennetegner høykvalitetsjournalistikk. Selv har jeg tidligere i kronikk i Dagens Næringsliv lansert følgende formel:

”Hkj = K x M der K står for antall kilder og M for antall motstridende synspunkter i en og samme sak. Norsk midtstrømsjournalistikk kommer dårlig ut om man anvender denne formelen på enkeltsaker. En Hkj på 1 er helt vanlig. Énkildejournalistikk er billigjournalistikk. Flerkildejournalistikk hvor flere motstridende synspunkter kommer frem, tar lenger tid å lage, og er derfor dyrere. I nettutgaven til New York Times finner man store mengder flerkildejournalistikk, ofte med en Hkj på opp mot 10 eller høyere.”

DN-suksess
For å sitere denne kronikken igjen: ”Dagens Næringsliv, fast [regelmessig (forf. anm.)] opplagsvinner med gode resultater, er det store unntaket i det norske papiravisuniverset. Hva er hemmeligheten? Mye billigjournalistikk og en ukentlig dose gravejournalistikk. Minst én gang i uken lager avisen noe som virkelig smaker av fugl, og som er basert på meget gode kildesøk. Sigurd Allern analyserte DN over en periode i 1997, og fant at avisen hadde hva han kaller en oppsiktsvekkende blanding av både kvalitetsjournalistikk og det motsatte. Slik er det fortsatt.”

”Av de norske papiravisene er det bare DN som har tatt seg råd til å dyrke frem et miljø og ha flere journalister som utelukkende jobber langsiktig med gravejournalistikk. Derfor får avisen også frem flere dagsordensettende saker enn konkurrentene. Hvorfor prøver ikke flere store norske papiraviser å kopiere DN, og/eller satser på høykvalitetsjournalistikk? Svar: Kortsiktige økonomiske hensyn, og redaktører som ligner stadig mer på direktører i eierlomma. Høykvalitetsjournalistikk koster. Betalingen ligger et stykke frem i tid.”

Ikke journalistenes skyld
Det er ikke journalistene som har hovedansvaret for at det aller meste av norsk journalistikk er billigjournalistikk. Det er ingen grunn til å tro at norske journalister i snitt er mindre intelligente, mindre arbeidsomme og dårligere håndverkere enn deres kolleger i New York Times. Roten til ondet ligger i redaksjonskulturen i norske presseorganer, og ansvaret må til syvende og sist plasseres hos kortsiktige eiere og deres konsensusorienterte ”media managers”/sjefredaktører med opsjonsordninger, og som ikke tør å satse på høykvalitetsjournalistikk.

Paris Hilton-syndromet
Underbygger DN, Morgenbladet og til dels Klassekampens suksess, og nå Bernt Jakob Oksens’ suksess både journalistisk og markedsmessig at Roar Nerdal har rett? At det faktisk er et marked der ute for høykvalitetsjournalistikk? At norske avislesere er sultefôret på virkelig god journalistikk? Norske avisledere har sikkert leserundersøkelser i bøtter og spann som viser at ”De usynlige” er et unntak, og at norske lesere først og fremst klikker på saker der ”sex” og ”Paris Hilton” er nevnt i tittel eller ingress. Men kanskje burde de betenke at tilbudet har en lei tendens til å skape sin egen etterspørsel.

”Follow the quality”
Kynikere vil kanskje si at avislesere får de avisene de fortjener. Men man kan snu på det og si at avisene får de leserne de fortjener. Det er mange grunner til at avisopplagene faller, både i Norge og i andre land. Men det begynner nå i alle fall å bli stadig flere av oss her til lands som heller bruker størsteparten av avislesningstiden vår på New York Times og Guardian enn på norske dagsaviser.