I jakten på hva de tror er godt TV, begår TV 2 Hjelper deg og NRK Forbrukerinspektørene til tider en demoniserende journalistikk som er grovt uetisk.
Av Anders Cappelen
(Publisert i VG Nett og Journalisten.no 14/3 2010)
Ingen er uenig om behovet for og betydningen av kritisk forbrukerjournalistikk. Men i TV 2 Hjelper deg- (TV2Hd) og FBI-redaksjonene har denne viktige journalistiske genren i alt for mange saker forfalt til fanatiske forsøk på få en forhåndsregissert fortelling til å gå opp.
DOKUMELODRAMA
Programinnslagene i TV2Hd og FBI følger ofte et forutsigbart skjema som er hentet fra de klassiske westernfilmene. I personifiserte, emosjonaliserte og dramatiserte karakter- og melodramaer, spilles hovedrollene av Offeret, Skurken og Helten. Offeret er ”den lille mann”, forbrukeren som har lidd overlast. Skurken er den store, sterke bedriften som tråkker på den lille mann. Helten eller sheriffen er journalisten/TV2Hd/FBI.
I dette skjemaet er det ikke rom for balanse og upartiskhet, kvaliteter som kjennetegner god journalistikk. En mer åpen, spørrende og mindre forutinntatt journalistisk holdning ville gitt ”dårligere fjernsyn” og ”dårligere journalistikk” etter disse redaksjonenes gjeldende normer.
DEMONISERING SOM JOURNALISTISK GRUNNFORM
TV2Hd og FBIs hovedgrep for å oppfylle sitt dokumelodrama, er demonisering. Betydningen av ordet demonisere er å regne noe eller noen for djevelsk, og å indikere at den eller de står i ledtog med djevelen, altså med det onde eller ondskapen selv. Demoniseringen skjer ved å tillegge en person eller en virksomhet så ensidig negative egenskaper og/eller hensikter at personen eller menneskene i virksomheten blir objektivisert og avhumanisert. I TV-innslagene fremstår de gjerne som arrogante og ufølsomme, som umenneskelige representanter for udefinerte økonomiske interesser.
Demoniseringen av skurken i TV2Hd og FBIs dokumelodramaer skjer blant annet ved at skurken ikke får reell mulighet til å forsvare seg. De beste forsvarsargumentene klippes bort eller redigeres så mye ned at de ikke har noen effekt. For hadde de hatt det, ville jo ikke melodramaskjemaet disse redaksjonene arbeider etter bli oppfylt.
For en som har havnet i skurkerollen i disse programmene, vil forsøk på å imøtegå anklager ofte bare gjøre vondt verre. Ved tendensiøs redigering av imøtegåelsen styrkes den underliggende påstanden om at den angrepne er en demonisk skurk. Retten til samtidig imøtegåelse, som i utgangspunktet skal sikre rettighetene til en angrepet part, og som jo er en hjørnestein i presseetikken, blir i stedet et våpen som vendes mot den angrepne.
Et annet av TV2Hd og FBIs klassiske demoniseringsgrep er å bruke bilder der skurken fremstår på en mest mulig negativ måte. For å få intervjuobjektet til å snuble i ordene, begynne å smile eller le, stiller journalistene eksempelvis det samme spørsmål en lang rekke ganger, bare med små variasjoner. Det regnes som en stor journalistisk seier om de klarer å komme hjem med bilder av en skurk som smiler, ler eller sier noe usammenhengende.
KAMPEN OM Å FÅ SI DET DU VIL
Når man først er blitt utpekt til skurk av TV2Hd og FBI, er det nesten umulig å komme unna uten alvorlige omdømmeskader. Det spiller liten rolle hva du sier, for redaksjonene bestemmer suverent hva du skal få lov til å si. Mange som har havnet i denne skurkerollen opplever at de må kjempe med nebb og klør for å få lov til å si det de helst vil, og som regel uten å lykkes.
Her er et eksempel. Eierskifteforsikringsselskapet Protector ble i 2006 tildelt rollen som erkeskurk i et TV2Hd-dokumelodrama. Sheriffen, TVHd-journalist Nils Ragnar Løvhaug sa blant annet følgende: ”Heldigvis hadde selgeren eierskifteforsikring, som skal dekke alvorlige skjulte feil og mangler.” Protectors talsperson ble nektet å si at dette er feil, og at forsikringen ikke dekker skjulte feil som skyldes naturlig elde og slitasje. Denne opplysningen ville endret sakens karakter og ødelagt skurk-offer-redningsmann-vinkelen. Med TV2Hd’s versjon fremstod forsikringsselskapet som hjerteløs og forbrukerfiendtlig skurk når det sa nei til å dekke samtlige skjulte feil og mangler ved en gammel bolig som skyldtes naturlig elde og slitasje. Derved fikk TV 2 sin ønskede og forutsigbare skurk-offer-redningsmann-vinkel.
En betydelig del av det aktuelle programinnslag ble brukt til å underbygge hvilken personlig tragedie huskjøperen hadde havnet i. ”Vi så for oss at vi skulle ha hvert vårt soverom, stor stue, en tomt å boltre oss på…”, sa huskjøperen. Det var også redaksjonell plass til en sekvens med huskjøperens lille barn: ”Det som jeg syns, var at det var fint å endelig få sitt eget rom, for det har jeg ikke hatt før. Jeg var veldig lykkelig over det, da. At jeg skulle få mitt eget rom”. Hva det ikke var redaksjonell plass til, var å beholde forsikringsselskapets uttalelse om at det hadde vunnet 15 av 15 tilsvarende klagesaker i Forsikringsklagekontoret. I dragkampen som fulgte før publisering, var dette til slutt det eneste kravet selskapet fremførte. Men TV2Hd nektet blankt under henvisning til redaksjonelt skjønn og redaksjonell plass.
Protector Forsikring fikk i 2008 på ny den tvilsomme glede av å spille skurk i en av TV2Hds dokumelodramaepisoder. Den som måtte være interessert i lese mer om alle de presseetiske brudd redaksjonen da begikk, kan lese alt om disse her.
MISBRUK AV VÆR VARSOM-PLAKATEN (VVP)
Hvordan kan redaksjoner som TV2Hd og FBI ”get away with it”? Hvorfor er de ikke blitt felt for brudd på god presseskikk langt flere ganger i PFU? Her er to forklaringer. Når de nekter sine skurker å si det de vil og redigerer bort deres beste argumenter, gjør de det med støtte i den samme presseetiske regelen som gir en angrepet part rett til samtidig imøtegåelse av anklager. I VVP punkt 4.14 heter det følgende: ”De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.”
Det er de to siste ordene i forrige setning, ”faktiske opplysninger”, som gjør at TV2Hd og FBI med VVP i ryggen kan redigere bort en angrepet parts beste forsvarsargumenter. Disse to ordene innebærer at det bare er faktiske opplysninger som kommer frem i en artikkel eller et tv- eller radioinnslag som kan imøtegås. Uetiske redaksjoner spekulerer kynisk i akkurat dette, og slipper en angrepet part på millimeteren så mye til at de vet at de unngår 4.14-felling i PFU. Videre formulerer de anklager slik at de med 4.14 i hånden kan nekte den angrepne å fremføre sitt beste forsvar ved å si at ”nei, sorry, men dette er ikke imøtegåelse av faktiske opplysninger, så dette kan vi nok dessverre ikke ha med”. Det var slik TV2Hd kunne nekte Protector å si at selskapet hadde vunnet 15 av 15 tilsvarende saker i Forsikringsklagekontoret.
Hva redaksjonen imidlertid ikke kunne nekte selskapet, var å rette opp TV2Hds feilaktige påstand om hva en eierskifteforsikring dekker. Redaksjonen nektet likevel, og ved en feil, eller rettere sagt på grunn av elendig saksbehandling godtok PFU dette i klagesaken som fulgte. Undertegnede har tidligere dokumentert hvilken skandaløs behandling denne saken fikk i PFU.
Dagens PFU er langt mer oppegående enn i 2006, og stiller i dag strenge krav til redaksjonene om at en angrepet part skal få imøtegå det konkrete i anklagene på en skikkelig måte. I den grad PFU tidligere, på grunn av en for lemfeldig holdning til hvorvidt VVP 4.14 var tilstrekkelig oppfylt, har hatt et ansvar for at en uheldig redaksjonell kultur har fått utvikle seg i TV2Hd og FBI, er det håp om at PFU med dagens praksis vil påvirke de to redaksjoner til å ta den presseetiske forpliktelsen i 4.14 mer på alvor.
For øvrig: Saker der TV2Hd er blitt felt for brudd på god presseskikk er 066/03, 221/06, 247/06, mens redaksjonen fikk kritikk i 266/09. FBI er blitt felt i sakene 036/02, 067/04 og 249/06, og NRK Forbruker-Refleks ble felt i sak 079/98. På www.pfu.no kan interesserte søke opp sakene der redaksjonene er blitt innklagd og lese PFUs uttalelser. Man må imidlertid ha i mente at mange maktovergrep ikke blir klagd inn til PFU. Utgiftene til rådgivere kan bli relativt store, og det krever alltid mye energi og oppmerksomhet å gjennomføre en klageprosess. Mistanken (særlig i tidligere år) om at saker fikk tilfeldig behandling i PFU, har også bidratt til at mange potensielle klagere unnlater å klage.
PFU AKSEPTERER DEMONISERING
Den andre hovedgrunnen til at TV2Hd og FBI ikke er blitt PFU-felt oftere i de senere år, er at PFU godtar at presseorganer demoniserer personer og virksomheter, jfr. Paul Bjerkes meget anbefalelsesverdige artikkel ”Demonisering som presseetisk problem” . PFU kan eller vil ikke felle et presseorgan for brudd på god presseskikk fordi det engasjerer seg sterkt til fordel for en part i en sak. Om et presseorgan lager en tvers igjennom partisk sak der den ene parten blir demonisert og utsatt for en ensidig negativ fremstilling, er ikke dette et presseetisk problem for PFU, forutsatt at VVP-regler ikke er brutt.
TV2Hd og FBI bruker normalt sterke dramaturgiske virkemidler for å demonisere sine skurker. Det kan være blurrede bilder, gjentagelser av særlig belastende uttalelser, uheldige kameravinkler, og ikke minst ved redigering av bildene. TV som medium egner seg langt bedre til å formidle følelser enn fakta, og det hjelper lite eller intet å ha fakta på sin side hvis en redaksjon kjører på med dramaturgiske virkemidler for å demonisere deg.
Ifølge Paul Bjerke har PFU gjort det altfor enkelt for seg selv når demonisering defineres vekk som presseetisk problem når utvalget skal vurdere hva som er god presseskikk. Han trekker frem den siste setningen i VVP: ”Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!”, og mener at demonisering må være et klart brudd på denne oppfordringen.
Bjerke avslutter sin artikkel med følgende: ”Presseetikken er utvikla for trykte medium og skriftlege medieformat. TV-dokumentaren er noko heilt anna, og krev ei anna tilnærming. Dokumentaren skil til dømes ikkje mellom reportasje og kommentar, han nyttar ikkje-språklege element som stemplar og karakteriserar, og han gjer tilsvarsretten illusorisk, både fordi svarinnlegg ganske enkelt ikkje er mogelege, og fordi formatet gir reporteren ei uavgrensa makt over presentasjonen. Her må det presseetiske apparatet skaffe seg ny kompetanse.”
SKRUR DEG UANSETT
Hvis man som angrepet part i møtet med TV2Hd og FBI prøver å stille betingelser for å sikre at man får si det man faktisk ønsker å si og ikke blir misbrukt som kilde, nærmest ler journalist og redaksjonsleder av deg, og sier at slikt har de ikke lov til etter de presseetiske reglene i VVP. Når du så påviser at dette ikke stemmer, bare vifter de deg bort og sier at ”vi gjør som vi vil uansett”. Det er i det hele tatt ganske søtt at redaksjonssjefene i TV2Hd og FBI i VG Nett i går betegnet min kritikk av deres journalistikk for ”Ufattelig usakelig” og ”Totalt useriøst”. Men i den grad den etterfølgende nettdebatten kan sies å være en indikator, er det visst ikke bare undertegnede som mener at de og deres journalister bringer norsk journalistikk i vanry. Det er mange der ute som reagerer på disse programmene, og deres reaksjoner er ikke egnet til å styrke norske journalisters omdømme.
Mange vil sikkert spørre: hvorfor stiller noen opp for disse redaksjonene når de vet at de er blitt utpekt til å spille skurk? Svaret er at det er det stadig flere som ikke gjør. Men forholdet er at det er enda verre å ikke stille opp. For da mister du som angrepet part de viktigste rettighetene du har etter VVP. Da har redaksjonene større rom til å gjøre hva de vil og si hva de vil om deg. Du mister blant annet din rett til tilsvar i etterkant, og dine sjanser for å nå frem med en klage til PFU er mikroskopiske.
For TV2Hd og FBI gjør det uansett ikke så mye om skurken ikke stiller opp. For da blir han eller hun jo bare enda mer skurkete. Da kan de ta bilder av lokalene og si at det var umulig å få disse (jævla) folka til å stille opp og svare for seg.
KONSEKVENSEN AV DEMONISERING
Paul Bjerke skriver at demonisering er alvorlig i et etisk perspektiv fordi avhumanisering gjør at vi mister sperrene mot å opptre dårlig og uetisk mot hverandre. Han siterer i denne sammenheng filosofen Lars Gunnar Lingås:
”Gjensidighetsprinsippet gjelder nemlig bare overfor de andre, dersom vi regner de andre som mennesker. Når vi avhumaniserer, putter vi de andre i en bås der det står at de ikke er som oss selv, at de ikke har samme menneskeverd. Klarer vi derimot å se den annens menneskelige ansikt bak skjellsord, fiendebilder, fordommer, kategorier og anonymiserte saker, vil vi alltid ha en etisk kraft for medmenneskelig handling”.
Noen vil kanskje si: ”Ja, men er dette så ille? Mange virksomheter har sine svin på skogen og fortjener å bli tatt litt. Og de fleste skjønner at disse programmene er underholdning”. Til dette er det følgende å svare: For de ansatte (og deres familier og omgangskrets) i en virksomhet som faktisk ikke har gjort noe galt eller uetisk, vil TV2Hd og FBIs demonisering oppleves som et justismord det er tilnærmet umulig å forsvare seg mot. Det er et faktum at å bli hengt ut i pressen er noe av det verste som kan ramme enkeltpersoner og virksomheter. Heri ligger et ansvar som ikke er uvesentlig for presseorganene. Er TV2Hd og FBI seg dette ansvaret bevisst? Etter å ha møtt disse redaksjonene og på nært hold sett hvordan de opererer, er undertegnedes svar et definitivt nei.
JOURNALISTFANATISME
Fra historien kjenner vi mange eksempler på enkeltmennesker og bevegelser som har vært så sterke i troen på at de kjemper Det Godes sak at de har rett til å tråkke på andre. Dette er mennesker som er ”on a mission”, og om de får makt, er de farlige.
”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre,” heter det i VVP. Det er klart at når man, for å sitere Are Kalvøs redaktørharselas ”har den viktigaste jobben som finst i eit moderne demokratisk samfunn, og er den som langt på veg åleine ber ansvaret for at demokratiet overlever på jordkloden i fremtida,” så er det ikke vanskelig å forsvare at man demoniserer en velgasjert bedriftsleder. Heri ligger trolig årsaken til at journalister og redaksjonsledere i TV2Hd og FBI ikke selv forstår når og hvorfor deres journalistikk er uetisk.
Det er i det hele tatt ekstremt vanskelig, om i det hele tatt mulig, å få pressefolk til å innrømme feil. Tydeligst ser vi dette i når presseorganer klages inn for PFU. Uansett hvor godt dokumentert klagen er og hvor klare og grove de presseetiske bruddene er, så blånekter de alltid på at noen som helst feil overhodet er blitt begått. I sak 049/09 uttalte PFU følgende: ”Utvalget er derfor sterkt uenig når NRK mener retten til samtidig imøtegåelse i dette tilfellet er fullgodt ivaretatt.” NRK, som benektet hele veien at feil var begått, ble i denne saken felt så det suste for brudd på hele tre VVP-regler.
I etterkant av TV2Hd’s demonisering av Protector Forsikring i 2008, deltok undertegnede som Protectors rådgiver på møte mellom selskapet og programdirektør Nils Ketil Andresen, TV2-advokat og profesjonell presseetikkekspert Theo Jordahl, redaksjonsledelsen i TV2Hd og journalist Jostein Olseng (sjefssheriffen i innslaget). Til tross for at det var lett å dokumentere det ene grove presseetiske bruddet etter andre, var det komplett umulig å få TV 2 til å innrømme og unnskylde noe som helst. Jordahl og TV2Hd-medarbeiderne satt der med en mengde ringpermer stappfulle av researchmateriale foran seg på bordet. Det spilte egentlig ingen rolle hva enn vi sa, for de hadde jo uansett rett. De hadde ikke gjort noen feil. Hvordan kunne de det? De kjempet jo Det Godes og De Rettferdiges hellige kamp.