Når Schibsted sluker Media Norge, blir det vanskeligere for norsk presse å oppfylle sin viktigste oppgave: å ettergå samfunnets makthavere.
Av Anders Cappelen
(Publisert i Dagens Næringsliv 19/1 2011)
Det er pressens rolle som uavhengig maktkorrektiv som gir den legitimitet, og som gjør at den ofte kalles den fjerde statsmakt. Men i motsetning til de tre andre, slipper pressen at andre instanser ettergår egen utøvelse av makt.
Hvem skal vokte vokterne?
I praksis er det i dag bare pressen selv som på noen måte som monner, kan ettergå pressens maktutøvelse. Dette er ikke uvesentlig ettersom pressen for å utføre sin oppgave inntar rollene som etterforsker, anklager, domstol, offentlig gapestokk og kommersiell aktør på samme tid, med de mulighetene for maktmisbruk dette innebærer.
Ikke uten grunn heter det følgende i Vær Varsom-plakatens første punkt: ”Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle”. Det er imidlertid unntaket at redaksjoner kritiserer hverandre for måten de oppfyller sitt såkalte samfunnsoppdrag på. Hovedårsaken er at de vet at den de rammer, slår hardt tilbake. Når én enkelt medieeier får full kontroll over nesten alle de største papiravisene (og deres nettutgaver) i et land, reduseres sannsynligheten ytterligere for at pressen kan oppfylle sin oppgave som korrektiv for den maktblokk den samme pressen representerer.
Ubehagelige spørsmål
Med innfusjoneringen av Media Norge får Schibsted nå den fulle og hele kontroll med redaktøransettelsene i seks av Norges ti største aviser (nettaviser ikke inkludert), hvorav de tre største. Konsernet har i tillegg parkert en aksjepost på 40 prosent i Polaris (Adresseavisen med mye mer) i påvente av oppmykning av loven om eierskap.
Hvordan vil redaktører og pressefolk med redaktørambisjoner påvirkes av at ett og samme konsern kontrollerer +/- 75 prosent av de beste jobbene i papir- og nettavis-Norge? Kan frykten for å skade egne yrkesmuligheter hvis man ytrer seg kritisk om Schibsted-aviser eller –ledere føre til selvsensur blant norske journalister? Som i 2007 da Media Norge-debatten raste, er det nå i Schibsteds aviser et ganske komplett fravær av kritisk journalistikk og debatt om den mest dramatiske strukturendringen og eiermaktkonsentrasjonen i norsk presses historie.
Hva blir konsekvensene for norsk journalistikk av at ledelsen og styret i ett og samme børsnoterte konsern kontrollerer rundt to tredjedeler av landets mest interessante redaktørstillinger? Vil vi få en type konsensusorienterte ”media managers” med opsjoner i Schibsted, som er enige med Schibsted i hvordan man skal lage avis?
Hvem tør å kritisere vokterne?
For alle som er avhengige av å stå frem i pressen, deriblant politikere, har det vært lite fristende, og blir nå enda mindre fristende, å kritisere konsernet Schibsted, Schibsted-aviser og Schibsted-ledere. Alle kilder vet hvor hårfint spillet om redaksjonell plass kan være, hvor lite som skal til før bommen senkes og man nektes adgang. En kulturpolitiker som Olemic Thommessen sier at Schibsted må få tilpasse seg til den industrielle utviklingen. Ser han virkelig ikke det demokratiproblem Schibsteds eiermakt i norsk presse representerer, og hvordan dette i siste instans påvirker fundamentale spørsmål om ytringsfrihet og meningsmangfold?
Kosmetikkbygget som raste
For forkjemperne for Media Norge-fusjonen i 2007 må Schibsteds overtagelse av Media Norge under fire år senere, fortone seg som noe av et dolkestøt. Om og om igjen trakk de den gang fram at Media Norge ble konstruert for og til regionavisenes beste, at Schibsted jo skulle selge seg ned til 51 prosent. Her er hva Schibsted-direktør Birger Magnus skrev i DN om de lovede nedsalg: ”Jeg undrer meg over hvordan Medietilsynet i det hele tatt kan komme på den tanke, at Schibsted skulle la være å selge de aksjepostene konsernet forpliktet seg til å selge før etableringen av Media Norge. Denne tanken impliserer at et av Norges eldste og mest tradisjonsrike konserner skulle bryte sine egne forpliktelser om nedsalg, og slik utfordre norsk lov, svikte sine viktige avtalepartnere, bryte forutsetningene for Media Norge og attpåtil legge seg ut med Medietilsynet”.
”En sterk publisistisk plattform, vedtekter og særavtaler legger sterke begrensninger på hvordan Schibsted kan utøve sin makt i Media Norge”, ”Schibsted-ledelsen skal ikke utnevne sjefredaktører i de mediehusene som inngår i Media Norge, det skal de lokale styrene gjøre,” skrev Einar Hålien, daværende sjefredaktør i Bergens Tidende, siden ansatt som programdirektør i Schibsted, i DN.
Hålien og Schibsteds andre marionett i Bergen, BTs styreleder Jan Einar Greve, hyllet i sine forsvarstaler Schibsted og konsernets edle intensjoner. Men alle som tok seg bryet med å lese fusjonsdokumentene, skjønte at det bare var et spørsmål om tid før Schibsted overtok det hele og fikk full kontroll.
Les også:
Ubesvarte Media Norge-spørsmål