Hans Erik Matre har fått den utakknemmelige rollen som pressetalsmann for Schibsted-konsernet i Media Norge-spørsmål.
Av Anders Cappelen
(Publisert i Dagens Næringsliv 27/1 2011)
Matre imøtegår min etterlysning i DN av kritisk journalistikk om Schibsted og Media Norge i Schibsted-eide presseorganer ved å vise til publiserte uttalelser fra klubblederen i Stavanger Aftenblad, en medieprofessor, en PR-rådgiver og en byrådsleder.
Er dette virkelig alt Matre og Schibsted klarer å hoste opp? Matre hevder at mine lesebriller må ha vært fraværende, men jeg har aldri etterlyst spredte uttalelser fra kilder som er kritiske til den eiermakt Schibsted nå har manøvrert seg til.
Hva jeg etterlyste, var ”kritisk journalistikk om den mest dramatiske strukturendringen og eiermaktkonsentrasjonen i norsk presses historie”. Undersøkende gravejournalistikk om hvordan Schibsted med finansiell og strategisk akrobatikk har karet til seg den fulle kontroll over nesten alle de største norske papir- og nettavisene.
Hvor er teamene med pågående journalister som ettergår Schibsteds opptreden og maktutfoldelse når konsernet nå får den fulle kontroll over Media Norge? Hvor er det avslørende søkelyset som kunne og burde vært rettet mot Schibsted-ledelsen og styremedlemmene, og forklart oss hvem som har trukket i hvilke tråder? Hvorfor får vi ikke vite hvor mange Schibsted-aksjer og -opsjoner Matre og andre i Media Norge-systemet har, hvor mye de har solgt, hvor mye de har tjent, hva slags pensjonsordninger de har?
Hvorfor har ikke Schibsted-aviser avdekket de dypereliggende grunnene til at Schibsted enda ikke har solgt aksjeposten på 36,3 prosent i Polaris (venter man på at VG skal falle ytterligere?)? Hvor er de tøffe intervjuene med tidligere Schibsted-dirketør Birger Magnus (som garanterte at Schibsted skulle selge seg ned, og som latterliggjorde alle som tvilte), og med tidligere BT-redaktør Einar Hålien som skrøt og skrøt av hvor mye selvstendighet Media Norge-avisene skulle få? Hvorfor blir ikke Schibsted-direktør Jan Erik Knarbakk konfrontert med sine skriverier om Media Norge i 2007?
La oss stoppe et øyeblikk å betenke hvordan Schibsted-avisene ville dekket et selskap som f.eks. Orklas tilsvarende overtagelse av konkurrerende virksomheter. Hva ville vi ikke da fått av kritisk journalistikk om Orklas krumspring og renkespill for å komme i posisjon? Om Orkla-ledelsen og -styret hadde unnlatt å gjøre hva de lovte, hvilke saker hadde ikke Schibsted-avisene da gitt oss? Da samme Orkla solgte det som nå heter Edda til Mecom, ble spillet rundt transaksjonen dekket kritisk og grundig i månedsvis i norsk presse.
Men ærlig talt: vi vet jo alle svaret på disse spørsmålene. Det sier seg selv at enhver Schibsted-journalist og –redaksjonsleder kan ha mye å tape på å gjøre livet surt for sine eiere og ledere. Men dette er ikke det verste. Det er for det første at når ett og samme børsnoterte konsern har full kontroll over ansettelsesprosessene for pluss-minus 75 prosent av de mest attraktive redaksjonelle lederjobbene i norske papir- og nettaviser, blir redaksjonsledere i alle andre presseorganer mindre lystne på å gjøre livet surt for Schibsted. Og for det andre blir politikere og alle som av ulike grunner er avhengige av å stå frem i det offentlige rom, mer forsiktige med å legge seg ut med Schibsted og Schibsted-ledere. Dette er de ubehagelige konsekvensene av den eiermaktkonsentrasjon Schibsted har oppnådd i norsk presse.
Les også:
Schibsted svekker pressens legitimitet
Ubesvarte Media Norge-spørsmål
Media Norge-bløffen og kvalitetsjournalistikk