News of the World-skandalen tydeliggjør i all sin gru konsekvensene ved å ha en ikke-valgt maktutøver uten reell motmakt.
Av Anders Cappelen
(Publisert i Dagens Næringsliv 15. juli 2011)
Dette er hva vi kan få når pressen, den fjerde statsmakt, ikke blir tilstrekkelig ettergått: Grove brudd på personvernet i jakten på ”gode” saker. Bestikkelser av politi og rammede enkeltpersoner. Trusler og vendettaer mot kritikere. Politikere som i bytte mot støtte og redaksjonell dekning lukker øynene for maktmisbruk, og støtter medieeieres ønsker om minimumslover og -regler.
NOTW på norsk?
Kunne norske journalister begått de samme ”presseetiske overtrampene” som journalister og redaksjonsledere i News of the World (NOTW)? Hvor lenge er det siden det ble kjent at Se og Hør hadde fått tilgang til folks Visa-utskrifter? Ville det overasket noen om VG hadde betalt politimenn ekstra godt for tips? Det er nok dessverre slik i Norge som i alle andre land at makt har en lei tendens til å korrumpere. Særlig hvis risikoen for ikke å bli arrestert er liten nok. Norsk presses egen ”domstol”, Pressens Faglige Utvalg (PFU), avsier, tross alt, rundt 62 årlige uttalelser om presseetiske overtramp.
Roten til ondet
At pressen, som jo er en garantist for at andre maktutøvere ikke misbruker sin makt, nå fremstår som maktmisbruker og trussel mot demokratiet, skyldes særlig tre forhold. For det første at pressen i våre informasjonssamfunn med stadig mer kommunikasjonsstøy har fått stadig større innflytelse. (Høy grad av eierkonsentrasjon i nyhetsmediene, som i England, Italia, Tyskland og Norge, gir de største eierne særlig stor makt). For det andre at hensynet til ytringsfriheten gjør det vanskelig å lage lover og regler som hindrer maktmisbruk. Og for det tredje at de institusjoner som skal overvåke pressen, ikke fungerer eller er for tannløse.
Systemsvikt
I Norge er situasjonen den at det rettssystem som skulle beskytte borgerne mot pressens maktmisbruk, så å si bare fungerer for privatpersoner som kan bruke én million kroner (eller har en organisasjon i ryggen) på å ta en sak til Høyesterett eller Strasbourg. Om de finnes, kan det ikke være mange norske bedrifter og organisasjoner som de siste ti år har oppnådd en rettskraftig dom mot et norsk presseorgan.
Den andre motmakten eller overvåkeren er i Norge, som i England, pressens selvjustisordning. PFU er 100 prosent pressekontrollert og -finansiert, disponerer 4-5 årsverk og et budsjett på rundt fire millioner kroner. Pressen oppnevner samtlige medlemmer og har flertall, presseansatte gjør alt utredningsarbeid og saksfremstilling. Lovverket PFU forholder seg til er laget av den samme pressen, som så altså selv skal dømme i klager på egen journalistikk.
Den tredje og siste motmakten er pressen selv. I ”pressegrunnloven”, Vær Varsom-plakaten, heter det i første punkt følgende: ”Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle”. Men det viser seg i en rekke land at pressen unnlater å gjøre nettopp dette. Vi kan rett og slett ikke stole på at pressen (og sameide medier i særdeleshet) gjør jobben sin når søkelyset bør rettes mot den fjerde statsmakt.
Sett fra et presseståsted, er det eneste positive ved NOTW-skandalen at det var et annet pressorgan, The Guardian, som gjennom sin glimrende journalistikk for alvor bragte maktmisbruket frem i dagens lys. Men det skjedde altså over ni år etter at de første overtrampene fant sted, og lenge etter at mistankene om alvorlig maktmisbruk oppstod.
Vi har med andre ord en situasjon der en gruppe ikke-valgte maktutøvere med stor innflytelse i samfunnet, og med ”lisens” til å skade og krenke enkeltpersoner og virksomheter, kan begå maktmisbruk uten, eller i minimal grad, å risikere å bli stilt til ansvar. Dette er i siste instans et rettssikkerhetsproblem, som forsterkes av at de som skulle tatt tak i dette, politikerne, i dag er så avhengige av pressen at frykten for å pådra seg dens vrede er blitt for stor.
Hvilke norske politikere ytret seg om betydningen av spredt eierskap da Schibsted tidligere i år oppnådde den sterkeste eierkonsentrasjon i norsk presses historie ved fusjonen med Media Norge? Hvilke norske politikere mener at Schibsted må få lov til å ”tilpasse seg den industrielle situasjonen” og eie enda flere journalistiske medier?
Hvordan har det seg at Medieeierskapsutvalget, som arbeidet i to år med sin nylig fremlagte utredning, har styrt utenom disse problemstillingene? I utredningen finner vi derimot en hyllest til pressens selvjustisordning. Tro om NOTW-skandalen gjør at utvalgsmedlemmene i dag tenker at det var noe de glemte å tenke på?
Motbør for britiske PFU
Englands statsminister David Cameroun sier nå at britisk presses selvjustisordning har sviktet fullstendig, og at et helt nytt system er påkrevd. The Guardian krever på lederplass at radikale reformer i det presseetiske regelverket umiddelbart må vurderes, deriblant disse:
1. At pressens innflytelse i selvjustisordningen og mulighet til selv å dømme eget arbeid, må reduseres, 2. at det nye britiske ”PFU” bemanningsmessig og finansielt må få større ressurser til å undersøke klagesaker grundig, og 3. at denne nye organisasjonen må få myndighet til å ilegge redaksjoner som begår maktmisbruk betydelige bøter, og kreve at falske anklager trekkes tilbake på ”prominent” plass.
Les også:
Schibsted svekker pressens legitimitet
Ubesvarte Media Norge-spørsmål