Hans Geelmuyden fremstiller det som om etikk ikke er spesielt viktig i PR-faget. Historien viser at han tar feil.

Av Anders Cappelen (publisert i Dagens Næringsliv 28/10 2011)

Geelmuyden skriver i sitt DN-innlegg ”Med halen til værs” at hans PR-byrå bruker kommunikasjon til å ”flytte makt”. Men hans innsats i flyttebransjen hjelper lite hvis oppdragsgiver rammes av en omdømmekrise utløst av etisk svikt.

LES OGSÅ:
Er presserelatert PR uetisk?
PR-etikk
PR-historikk
PR-historiske skampletter
GK: En brysom PR-regning
GKs PR-krise

Statoil (korrupsjon i Iran), Hydro (korrupsjon i Libya), Tine (beskyldninger om uetisk utestengning av Synnøve Finden), Vinmonopolet (korrupsjon – Ekjord-saken), Redningsselskapet (intern trakassering), Terra Securities (finansskandale), Siemens (beskyldninger om overfakturering), Adecco (brudd på arbeidsmiljøbestemmelser).

Vi kan jo også ta med et par PR-byråer: Responder (som jobbet for The 5 Percent Community) og Madland & Wara (som prøvde å ansette journalist Bjørn Olav Jahr for å få ham bort fra Finance Credit-saken). Det var nok heller ikke så stas for Geelmuyden.Kiese å risikere å bli ekskludert fra Norske Informasjonsrådgivere for å ha laget en drittpakke. Så lite stas at Geelmuyden i stedet meldte byrået ut av organisasjonen og siden la den for hat.

PR-ansvar
I kraft av sin omdømmeekspertise og kunnskaper om hva som påvirker og skaper oppfatninger i samfunnet, har PR-arbeidere et særlig ansvar for bidra til å utarbeide et etisk regelverk, og utvikle en etisk bevissthet internt. Men det er også et annet forhold som gjør at PR-yrket fordrer en høy etisk bevissthet, og at potensialet for å trå feil er stort.

Idet du beveger deg ut i det offentlige rom, påtar du deg et ansvar for de budskap du målbærer. PR-arbeidere står ikke bare til ansvar for sine oppdrags- og arbeidsgivere, men også for allmennheten. Dette forsterkes av at deres kommunikasjon er basert på faktainformasjon, og at forventningene til korrekthet er større enn hva de er til for eksempel reklame.

PR-arbeidere, og særlig de som har en talspersonfunksjon, har en dobbeltrolle. De er ikke bare virksomhetens representant i det offentlige rom, de er også allmennhetens representant i virksomheten. De havner lett i en etisk krevende situasjon når lojaliteten til arbeidsgiver kommer i konflikt med lojaliteten til publikum. Og fordi deres kommunikasjon er offentlig, må de forvente at offentlighetens kritiske søkelys rettes mot informasjonen de formidler. Dette offentlige aspektet i kombinasjon med deres avhengighet av tillit og troverdighet, gjør at konsekvensene ved å begå etiske brudd er større for PR-arbeidere enn for yrkesutøvere flest.

Stygg PR-historikk
”Å styre kommunikasjonen mellom virksomheten og dens målgrupper”, er en nyttig PR-definisjon. Slik kommunikasjon er blitt misbrukt så lenge det har eksistert manipulerende makthavere. Det finnes en rekke eksempler på at næringslivet helt frem til moderne tid har brukt PR på uetiske måter for å oppnå kortsiktig gevinst. På vegne av oppdrags- og arbeidsgivere har PR-arbeidere formidlet usann og villedende informasjon til offentligheten, og holdt tilbake vesentlige opplysninger for å oppnå fordeler i markedet. De har vært villige til å arbeide ikke bare for kyniske bedrifter som har påført samfunn stor skade, men også for de mest avskyelige diktatorregimer. Et av historiens grelleste eksempler på PR-misbruk, er Joseph Goebbels´ virke som minister for folkeopplysning og propaganda i Nazi-Tyskland.

Det er kort sagt et faktum at PR-faget er beheftet med en historikk som er spettet med mørke skampletter. Å ha dette historiske bakteppet klart for seg er nødvendig for å forstå den skepsis mange fortsatt har til PR (forsøket på å hvitvaske PR ved å kalle faget kommunikasjon eller informasjon har ikke hjulpet så mye). Dette gjelder ikke minst pressens PR-antagonisme. For nettopp pressen har jo som mellommann eller videreformidler vært i frontlinjen, og blitt utsatt for uetiske PR-folks manipulasjonsmanøvre. Og i de tilfeller pressen har latt seg manipulere, har den fått sin integritet og troverdighet, dvs. sin raison d’être, svekket.

Historieforfalskning
Hans Geelmuyden lar aldri en anledning gå fra seg til å påstå at da han ”oppfant” PR i Norge i 1988, stod PR for På Restaurant. Det er mulig dette fungerer i mytebyggingen rundt Geelmuyden. Men de av oss som jobbet i norsk presse på -80-tallet, og som daglig hadde å gjøre med PR-rådgivere (for eksempel fra et byrå som Burson-Marsteller) og PR-sjefer/kommunikasjonsdirektører/informasjonssjefer eller hva de nå kalte seg, vet at dette er ren nonsens.