Ytterligere konsentrasjon av eiermakten i norske papir- og nettaviser er en demokratitrussel som politikere, Medietilsynet og Konkurransetilsynet må avverge.
Av Anders Cappelen
(Publisert i Dagens Næringsliv 23/2 2012)
Får A-pressen overta Edda Media, åpnes veien for Schibsteds overtagelse av Polaris Media. En slik dramatisk eierkonsentrasjon i ”den fjerde statsmakt” bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på oss alle.
Demokratiproblem
En fri og uavhengig presses plass i et demokratisk samfunn er åpenbar. Det er ikke like innlysende at fraværet av reguleringer og en reell motmakt i sin tur utløser et demokratiproblem. Jo mer konsentrert eiermakten blir, desto mer alvorlig blir problemet.
Vårt rettsvesen gir i dag for alle praktiske formål ikke rettssikkerhet for den som mener seg utsatt for pressens maktmisbruk. Kan ikke pressen fungere som korrektiv til seg selv, er konsekvensen at en gruppe ikke-valgte maktutøvere med stor innflytelse i samfunnet og med ”lisens” til å skade og krenke enkeltpersoner og virksomheter, kan begå maktmisbruk uten å bli stilt til ansvar. Avdekkingen av News of the World-skandalen og Murdoch-avisenes maktutfoldelse i England har vist oss hva dette kan føre til.
Overtar A-pressen og Schibsted henholdsvis Edda og Polaris, vil disse to aktørene kontrollere over 95 prosent av de mest attraktive lederjobbene i norske papir- og nettaviser. ”Ingen andre samfunnsaktører slipper så lett unna i mediene som mediene selv. (…) Dessuten er norske medier blitt likere hverandre, og forflytningen av ansatte mellom dem følgelig mye større. Man blir lett redd for å kritisere en annen avis når man kanskje skal søke jobb der om noen år”, skrev kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten 18. mai 2008.
Kun to dominerende eiere av norske papir- og nettaviser ville være dårlig nytt for politikere og alle som er avhengige av å stå frem i pressen. Allerede i dag er det lite fristende å kritisere Schibsted og A-pressen, og deres aviser, redaktører og journalister. Alle profesjonelle kilder vet hvor hårfint spillet om redaksjonell oppmerksomhet kan være, og hvor lite som skal til før bommen senkes og man nektes adgang.
Svake argumenter for ytterligere eierkonsentrasjon
Ifølge Schibsted og A-pressen tilsier nettavisenes vekst en endring i dagens eierskapslovgivning. Når de to konsernenes kontroll over norske nettaviser slås sammen med deres kontroll over papiraviser, skulle ikke dette da tilsi at deres ønsker om å få eie enda mer av norsk presse bør avvises?
Et annet kronargument er at eierkonsentrasjon er nødvendig for å sikre økonomisk lønnsomme aviser som kan henge med i den digitale utviklingen. Hvordan kan det da ha seg at Dagens Næringsliv, den eneste større avisen NHST Media Group eier, regelmessig er opplagsvinner i norsk presse med solide økonomiske resultater? Til tross for at DN bare har et litt større opplag enn Bergens Tidende og ingen stoffutvekslingsavtaler, leverer avisen mye av den beste norske journalistikken i dag på felter som økonomi, politikk, medier og feature. DN-journalistene har da også forsynt seg grovt av de senere års Skup-priser og -diplomer. Og Dn.no har bare litt færre unike brukere enn nettavisen til Bergens Tidende, uten å legge ut papiravisens saker.
Rå maktkamp i norsk presse
Det pågår nå en rå maktkamp på eiersiden i norsk presse. Styreleder i Schibsted, finansmannen Ole Jacob Sunde, og konsernsjef Thor Gjermund Eriksen i A-pressen har i DN-innlegg skrytt av alt ansvaret de tar for norsk presse, og fremstilt seg selv som selve redningsmennene for den norske ”kvalitetsjournalistikken”. Sunde skriver med patos om redaktørenes uavhengighet og ukrenkelighet, men unnlater å nevne at det er han og Schibsted-styret som faktisk ansetter dem og legger ressursmessige føringer.
Sunde etterlyser langsiktige norske medieeiere. Men det er ikke lett å være medieeier når den største aktøren benytter seg av alle mulige knep og finansiell akrobatikk for å skaffe seg kontroll over landets største papir- og nettaviser. Det kan tidligere Polaris-aksjonær Terje Roll Danielsen underskrive på. Han gikk konkurs, blant annet fordi Schibsted i flere år nektet å etterkomme kravet om å selge seg ut av Polaris Media.
Schibsted-løgner
Måten Schibsted overtok Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen på for syv år siden var ikke spesielt vakker. Daværende Schibsted-konsernsjef Birger Magnus spurte i DN 22. oktober 2007 ”hvordan Medietilsynet i det hele tatt kan komme på den tanke, at Schibsted skulle la være å selge de aksjepostene konsernet forpliktet seg til å selge før etableringen av Media Norge. Denne tanken impliserer at et av Norges eldste og mest tradisjonsrike konserner skulle bryte sine egne forpliktelser om nedsalg, og (…) bryte forutsetningene for Media Norge.” Ettertiden har vist at dette er nettopp hva Schibsted gjorde.
Nei til presseduopol
Det er en grunn til at demokratiske samfunn har en konkurranselovgivning som hindrer dannelse av monopoler, og en medielovgivning som hindrer at noen få medieeiere deler markedet for papir- og nettaviser mellom seg. Vi trenger nå lovgivere (politikere) som tør å stå opp og beskytte samfunnet og den frie og uavhengige pressen mot en eiermaktkonsentrasjon som den Schibsted og A-pressen kjemper for.
Til tross for at tanken på å ha kun to store arbeidsgivere å velge mellom i papir- og nettavis-Norge burde være skremmende for norske journalister, er det påfallende få i Schibsted- og A-presse-avisene som ytrer seg om dette. Har selvsensuren allerede satt inn?
Les også:
Schibsted svekker pressens legitimitet
Ubesvarte Media Norge-spørsmål