«Jeg er redd vi må fastslå at pressefolk er ekstremt dårlige til å forholde seg til kritikk», sa Per Edgar Kokkvold til Journalisten 2. mars 2007. Det samme gjelder dessverre Kokkvold selv.
Av Anders Cappelen. Tilsvar til Per Edgar Kokkvold, publisert på Journalisten.no 9/11 2012
Til tross for all respekt og sympati man måtte ha for norsk presses gentleman, må det fastslås at uansett hva PFU kritiseres for, avviser Kokkvold alltid PFU-kritikk i det offentlige rom.
Måten Kokkvold avfeier min kritikk av PFU-medlem Martin Riber Sparre for manglende uavhengighet og/eller svak sakskompetanse, er symptomatisk. Han unnlater som vanlig å svare på den konkrete kritikken. Denne bestod i følgende:
På webTV kan alle høre at Riber Sparre under behandlingen av Navs PFU-klage påstod at det var Navs skyld at NRK Brennpunkt ”gikk seg vill”, fordi Nav ikke hadde gjort nok for å opplyse saken.
Det ble imidlertid dokumentert i klagen at Nav i perioden mellom prøvevisning og publiseringen sendte Brennpunkt store mengder informasjon om hva som var feil i Brennpunkts innslag. Dette ble sågar påpekt av PFU-medlem Henrik Syse. Likevel fikk Riber Sparre presset inn i PFUs uttalelse at Nav skulle ha opplyst saken bedre.
I stedet for å imøtegå denne kritikken, benytter Kokkvold seg av forsvaret PFU-kritikere alltid møtes med fra PFU-hold: personkarakteristikker og forsøk på å trekke deres integritet i tvil.
Og Riber Sparre har ifølge Kokkvold absolutt alt på det tørre, han gjør aldri feil. Han ”har aldri opptrådt som talerør for sine medlemmer i PFU. Han kommer godt forberedt til møtene, er klok og reflektert, med en svært kritisk holdning til medier som bryter de presseetiske normer”.
Hvordan er det mulig å si noe slikt om et PFU-medlem som i en konkret sak intenst forsvarte gamle NRK-kolleger, og kom med komplett gale påstander om at Nav ikke hadde opplyst saken godt nok? Jeg oppfordrer alle interesserte til å se Riber Sparres opptreden på webTV, og ha i mente at det i klagen ble dokumentert til det ugjendrivelige at Nav stod på hodet i flere uker for å oppklare Brennpunkts misforståelser.
Undertegnede har sett svært mange webTV-overføringer av PFUs møter. Jeg har aldri sett en mindre uavhengig og mer ukritisk holdning til medier som bryter presseetiske normer enn den Riber Sparre oppviste i Nav-saken. Og denne gangen lar det seg da altså også dokumentere. I denne saken kan Per Edgar Kokkvold og andre PFU-apologeter heller ikke gi sitt standardsvar til kritikerne: Du er bare sur fordi du ikke fikk medhold.
Det er imidlertid lett å forstå at min dokumentasjon av Riber Sparres manglende uavhengighet er umulig å akseptere for Kokkvold. Forholdet er at denne treffer den norske selvjustisordningens aller svakeste og ømmeste punkt. For Kokkvold, som har viet en så stor del av sitt liv og sin identitet til denne ordningen, er det klart at dette blir vanskelig.
I Sverige og Danmark har man forstått at selvjustis i pressen ikke kan baseres på en 100 prosent pressekontrollert ”domstol”. I begge land oppnevnes allmennhetsrepresentantene i henholdsvis Pressens Opinionsnämnd og Pressenævnet av uavhengige instanser, og pressens representanter har ikke flertall. Interesserte kan lese mer om dette her.
Når britene om ikke lenge fremlegger forslag om en radikal omlegging av selvjustisordningen i pressen, vil vi trolig få en debatt om den norske (som er ganske lik den gamle engelske). Manglende uavhengighet har hele veien vært hovedargumentet for reformer i England.
I sitt ubetingede og idylliserende Riber-Sparre-forsvar i Journalisten.no kommer PFU-general Kokkvold med utfall mot undertegnede som jeg gjerne svarer på. Navs PFU-klage var i virkeligheten fire klager: mot NRK Brennpunkt, NRK Dagsnytt, NRK Dagsrevyen og NRK.no. Det var ulike saker som ble klaget inn for forskjellige brudd. Av PFUs uttalelse i saken fremgikk det at alle fire redaksjoner ble felt. (Spørsmål til Kokkvold: kommer dette til å telle som fire fellelser i statistikken?)
Alle som har prøvd å skrive en PFU-klage i en sak som ikke er ren plankekjøring, vet hvor mye arbeid som kreves for å gjøre en god jobb. Dette skyldes ikke minst innklagede redaksjoners innbitte og omfattende forsvar, og blanke benektelse for at feil er blitt begått.
At undertegnede fullførte arbeidet med Navs fire PFU-klager for 100 000 kroner, skyldes utelukkende engasjement i saken og faglig interesse. Et flertall av PFU-klagene skrives av advokater. Jeg er overbevist om at enhver advokat med kunnskap om klageprosessen ikke ville tatt i en så omfattende sak som dette for under det tredobbelte av det jeg fikk.
Når det gjelder PFU-klager, må man skille mellom de som kommer fra ”vanlige mennesker”, og de som kommer fra profesjonelle kilder. De siste er alle med jobb eller verv der de må forholde seg til pressen. Som Kokkvold & co ofte og gjerne sier: ”Maktfolk må tåle mer!” Ikke uventet har slike da også vanskeligere for å nå frem med klager til PFU.
Vær Varsom-plakaten (VVP) gir tilsynelatende enkle og klare svar på hva som er god presseskikk, og derved hva som er presseetiske brudd. Slik er det dessverre ikke. Alle saker og situasjoner er forskjellige, og det ligger alltid et element av tolkning og skjønn i spørsmålet om en VVP-regel er brutt eller ikke. Det er bare unntaksvis man med 100 prosent sikkerhet kan si at det foreligger et presseetisk overtramp i saker der profesjonelle kilder er involvert.
Skal du påvise presseetiske brudd, holder det ikke bare å kunne ordlyden til de enkelte punktene i plakaten. Du må også kjenne til hvordan PFU tolker og praktiserer regelverket. Dette kan du bare oppnå ved å studere PFUs uttalelser i relevante klagesaker. Akkurat som Høyesteretts dommer får avgjørende betydning for lovanvendelse og -tolkning av Norges lover, er PFUs uttalelser bestemmende for hvordan PFU-reglene skal tolkes og anvendes.
Per Edgar Kokkvold kan som PFU-sjef vanskelig hevde annet enn at hvem som helst kan nå frem i PFU uten profesjonell hjelp. For å si det slik, i det kanskje groveste norske ”pressejustismordet” de siste ti år, fant PFU ingen grunn til å kritisere innklagde presseorganer (PFU-sak 207/10, ”operasjonsskandalen” ved Nordlandssykeshuset). Hadde klagen i denne saken vært skrevet av en profesjonell, er jeg overbevist om at PFU hadde sluppet å bli påført denne stygge og skjemmende skampletten på sitt ”track record”. Les mer om dette pressesjustismordet her: http://anderscappelen.no/fire-grove-pressejustismord/
Det taler Kokkvold og hans PFU til liten ære at VG ble frikjent i denne uhyrlige saken.
Anders Cappelen skrev Navs PFU-klager som førte til at fire NRK-redaksjoner ble felt for brudd på god presseskikk.