PFUs sympati havner for lett hos dem som begår presseetiske overtramp, og ikke hos dem som ordningen er myntet på, nemlig publikum.
Av Anders Cappelen, PFU-kritiker som førte Navs PFU-klage i pennen
Dette så vi særlig klart i Pressens Faglige Utvalgs (PFU) behandling av Navs klage på NRK Brennpunkts program ”Diagnose mens du venter”, og tre andre NRK-redaksjoners oppfølging (PFU-sak 031/12.
”Det er uverdig å ha et slikt system. Det fungerer nærmest som en bingo i forhold til om du skal få dine rettmessige ytelser. (…) det er fordi at det er leger som ikke har kompetanse på det området man skal vurdere diagnosen på og heller aldri ser pasienten. Da blir det fullstendig bingo.” Stortingsrepresentant Robert Eriksson, leder for Stortingets arbeids- og sosialkomité i NRK Dagsrevyen 21, onsdag 5. oktober 2011.
Omdømmedrap
Det var liten tvil om hvordan ”Diagnose mens du venter” ble oppfattet: At brukere ikke får de ytelser de har krav på av Nav. At Nav ikke har oversikt over legene de bruker. At legene er i ”lomma” på NAV, og at de avgjør saker på områder hvor de ikke har relevant kompetanse. Programmet var et massivt og ensidig angrep på Nav, som ble forsterket av NRK Dagsnytt, NRK Dagsrevyen og NRK.no´s oppfølging og gjentagelser av Brennpunkts påstander og beskyldninger.
Når NRK ruller ut alle kanonene slik den lisensfinansierte institusjonen gjorde i denne saken, er det ingen andre presseorganer som har større mulighet til å påvirke opinionen og ramme den som angripes. Nav forvalter en tredjedel av statsbudsjettet og er avhengig av tillit i befolkningen og blant politikerne. Det er hevet over enhver tvil at NRK-redaksjonenes kampanjejournalistikk var ekstremt skadelig for Navs omdømme. Hadde et tilsvarende angrep blitt rettet mot en kommersiell bedrift i forbrukermarkedet, ville de økonomiske tapene blitt formidable.
”Stakkars Brennpunkt”
PFU og klageadgangen er en ordning ”som først og fremst er ment for publikum” (PFU-sak 161/08). Man skulle da kanskje tro at PFU, i en sak som var så til de grader skadelig for den som ble rammet, hvor det felles for brudd på to sentrale regler i Vær Varsom-plakaten (VVP) og avsies hva som må betegnes som en streng uttalelse, hadde ett og annet å si om alvoret i saken. Finner vi i uttalelsen eller i PFU-medlemmenes debatt om saken noe som kan minne om empati med Nav? Sies det noe om ansvaret NRK har når man retter en kanonade av omdømmeskadelige beskyldninger mot Nav? Kommer noen av PFU-medlemmene inn på det forkastelige i at NRK henger ut Nav på groveste vis uten at journalistene har satt seg inn i hva som er Navs funksjoner og hva slags ansvar organisasjonen har, slik PFUs uttalelse fastslår?
Svaret er nei. Hverken i uttalelsen eller i debatten på møtet finner vi noe som indikerer at PFU-medlemmene og juryveileder Per Edgar Kokkvold har tatt inn over seg hvor alvorlig saken har vært for Nav, og hvor stor skade Nav faktisk ble påført på grunn av journalistikken PFU selv dømte som uetisk.
Hva vi derimot kan se og høre på webTV, er den ene sympatierklæringen etter den andre for Brennpunkt og NRK. Om og om igjen understreker PFU-medlemmene hvor bra det var at Brennpunkt hadde prøvd å utføre viktig samfunnsjournalistikk. På ny og på ny blir det gjentatt hvor synd det var at Brennpunkt dessverre gikk seg vill. Det var så trist og vondt det hele, dette at de nok likevel måtte felle NRK. PFUs gråtekoner så ned i bordet, gremmet seg, brukte ordene ”dessverre” og ”synd” om og om igjen.
Lavmål av pressens PFU-representanter
Redaktørforeningens PFU-representant Ellen Arnstad åpnet munnen én gang for å si noe generelt om VVPs punkt 4.14. Møteleder Kirsti Nilsen (sjefredaktør i Rana Blad) sa overhodet ingen ting om saken. TV 2´s Øyvind Brigg sa litt om hvor trist det var at NRK hadde rotet det til, men hadde ellers intet å komme med. DN.no-journalist Martin Riber Sparre (leder for Oslo Journalistklubb, representerer Norsk Journalistlag i PFU) trakk frem hvor lenge og hvor grundig Brennpunkt hadde jobbet med saken, og at det egentlig var Navs skyld at de fire NRK-redaksjonene gikk seg vill.
Det var i det hele tatt direkte pinlig å overvære pressens fire PFU-representanters bidrag i debatten om Nav-saken. Savnet av John Olav Egeland, som alltid løftet PFU-møtene med sin integritet, refleksjonsevne og kunnskap om presseetikk, var stort og påtagelig. På akkurat dette PFU-møte var det virkelig ikke mye å bli imponert over av pressens PFU-representanter.
Heller ikke Per Edgar Kokkvold hadde noen god dag. Han sa at det var veldig synd at NRK ble felt, og at han var enig med Riber Sparre i at Nav burde gjort mer for å opplyse saken. Han mente dessuten at det var uproblematisk å felle et Skup-premiert program ”for brudd på sentrale VVP-regler”.
Det var bare de tre allmennhetsrepresentantene Camilla Serck-Hanssen, Henrik Syse og Reidun Førde som virkelig gikk inn i saken og prøvde å belyse de presseetiske bruddene. Uten deres bidrag ville PFUs debatt om Nav-saken nærmet seg det absolutte bunnivå. Men heller ikke disse tre uttrykte noen empati med Nav eller forståelse for hvor uhyre skadelig det er for en organisasjon å bli hengt ut i alle NRKs kanaler samtidig.
LES OGSÅ: «Trekk deg fra PFU, Riber Sparre!» om et ekstremt pressevennlig PFU-medlem.
Hva med Navs 18 000 ansatte?
Det var ingen av PFU-medlemmene som med ett ord nevnte Navs 18 000 ansatte, og reflekterte over hvordan det måtte ha vært for dem å se sin arbeidsgiver bli trukket ned i søla og banket sønder og sammen med grove beskyldninger om inkompetanse, manglende oversikt og horribel saksbehandling. Hvor mange kommentarer og spørsmål tror PFU-medlemmene at Nav-ansatte fikk fra familie, venner og kjente etter Brennpunkt-programmet og de andre NRK-kanalenes oppfølging? Det var faktisk et offer i denne saken. Og det offeret var ikke NRK, slik man fikk inntrykk av når man hørte på hva pressens fire PFU-representanter og Kokkvold hadde å si.
Å bli hengt ut i pressen er noe av det verste som kan ramme både enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner. PFU fastslo at NRK på en rekke punkter hadde gitt en feilaktig fremstilling av Navs ansvar og funksjoner, og at Nav ikke hadde fått mulighet til å forsvare seg skikkelig. Tatt i betraktning NRKs massive angrep på Nav i fire kanaler, snakker vi her om grove og alvorlige presseetiske brudd. PFU er altså opprettet for publikum, for at den som rammes av uetisk presseomtale skal ha en mulighet til å få oppreisning. Hvorfor var det da slik at PFU-medlemmene overhodet ikke tok inn over seg og reflekterte over skaden den uetiske presseomtale påførte offeret i denne saken?
Så lenge norsk presses seldømmeordning er 100 prosent pressekontrollert, vil sympatien for lett og for ofte havne hos overgriperen, ikke hos offeret. Og det er grunnen til at allmennhetsrepresentantene og lederen for utvalget bør oppnevnes av uavhengige institusjoner. Slik det er i Danmark og Sverige, og slik bør det bli i Norge også.
Anders Cappelen er forfatter av Bruk Pressen 3.0. Komplett guide i presserelatert PR. Innholdsfortegnelse og annen informasjon om boken finner du her
LES OGSÅ:
PFU trenger reformer
PFU gjør det lett for seg
Brennpunkt lukter svidd
Slipp kildene inn i PFU
PFU på alvor
Utskrift av PFUs saksbehandling
Reformér PFU
PFU er et skalkeskjul
Presseetikk som PR-verktøy
Eksperthjelp var avgjørende for PFU-medhold
Fire grove «pressejustismord»
ANDERS CAPPELENS «TERNINGKAST TIL PFU»-SAKER: