At norsk presse er etisk bedre enn det verste av britisk presse, er intet argument for at dagens selvjustisordning ikke trenger reformer og mer uavhengighet.
Av Anders Cappelen, PFU-kritiker og PFU-klageskribent
Publisert i Dagens Næringsliv 17. januar 2013
Førsteamanuensis Svein Brurås ved Høgskulen i Volda skriver i DN at Pressens Faglige Utvalg (PFU) fungerer ”relativt bra”. ”PFU har oppnådd en sterk posisjon blant journalister og redaktører,” ifølge Brurås, som maner til varsomhet med å endre dagens ordning.
Adgangen til å klage inn presseetiske overtramp til PFU, er, ifølge PFU selv, en ordning ”som først og fremst er ment for publikum”. Brurås har rett i at dagens selvdømmeordning fungerer bra for pressen. Men fungerer den bra for publikum, for dem som er blitt utsatt for pressens maktmisbruk?
Noe av det verste som kan ramme så vel privatpersoner som virksomheter, er å bli utsatt for overgrep i pressen. Å gå rettens vei er i praksis umulig, bortsett fra for de aller rikeste og mest utholdende. Eneste reelle kontroll- og klageinstans er PFU, som altså er 100 prosent kontrollert av pressen. Fordi rettssystemet ikke fungerer, har PFU fått en vesentlig betydning som rettssikkerhetsmekanisme.
”Et bærende prinsipp i demokratiet og rettsstaten er at makt skal møtes av motmakt. Men hva med mediene selv? Hvilken makt representerer ikke de? Hvilken motmakt møtes de med?” skrev Jens Stoltenberg i Aftenposten i 2003 etter at Tore Tønne begikk selvmord. Den teknologiske utviklingen har svekket pressens makt og forretningsmodeller. Like fullt er pressen fortsatt vår klart viktigste arena for nyhetsformidling, debatt og meningsdannelse. Spørsmålet om motmakt til pressens makt er fortsatt et viktig demokratispørsmål.
Undertegnede har representert en rekke ”medieofre” (både privatpersoner, bedrifter og organisasjoner) i PFU ved å føre deres klager i pennen. Jeg har mye godt å si om PFU og om regelverket ordningen er tuftet på (først og fremst Vær Varsom-plakaten). Når det ikke har vært sterkere krav om reformer, skyldes dette ikke minst Per Edgar Kokkvolds fremragende ledelse av PFU-sekretariatet og hans årelange innsats som ”juryveileder” for PFU. Det er ganske utrolig hva han får ut av sitt årsbudsjett på rundt fem millioner kroner (finansiert av pressen).
Hovedproblemet med PFU er at dommernes perspektiv og sympati ligger hos overgriperen snarere enn hos offeret. På den delen av PFU-møtene som overføres på web-tv kan man gang etter gang høre hvor trist PFU-medlemmene synes det er å felle en redaksjon (fordi den har gjort en ”håndverksmessig” forglemmelse og brutt en VVP-regel). Bare sjelden er noen av dem opptatt av den lidelse og skade offeret er blitt påført.
LES OGÅ: «Gråtekoret PFU» som gir et konkret eksempel på hvordan PFU sympatiserer med overgriperen.
LES OGSÅ: «Trekk deg fra PFU, Riber Sparre!» om et ekstremt pressevennlig PFU-medlem.
Det andre store problemet er at PFU er så uforutsigbar som klageinstans. En rekke tilfeldigheter påvirker PFUs behandling av klagesaker: Hvem i PFU-sekretariatet som er saksbehandler og skriver det avgjørende sammendraget av sakspapirene, og dennes arbeidspress. Hvor godt de gratisarbeidende PFU-medlemmene leser de rundt 400 sidene med sakspapirer før hvert av årets 11 møter (sterkt varierende). Hvilke PFU-medlemmer som deltar på møtet som behandler klagen (noen er ekstremt ”pressevennlige”). Hvilket nummer på PFU-møtets saksliste saken får (de som kommer til slutt får ofte en summarisk behandling). Dette er alle faktorer som påvirker utfallet av klageprosessen.
Den enkleste og beste PFU-reformen på kort sikt er å la uavhengige instanser oppnevne de såkalt allmennhetsrepresentantene i PFU. I Sverige og Danmark gjøres dette av blant andre Høyesterett og sivilombudsmannen. (Her har også allmennhetsrepresentantene juryflertallet). Dette vil med et slag gjøre PFU mer uavhengig og troverdig.
LES OGSÅ: «Motmakt til pressen» om hvordan den svenske og danske selvjustisordning fungerer.
Videre burde PFU-sekretariatets budsjett dobles. Kanskje kunne det som i Sverige også opprettes to parallelle utvalg for å redusere arbeidsbyrden for de gratisarbeidene utvalgsmedlemmene.
Svein Brurås er redd for å gjøre noe med selvdømmeordningen som kan svekke dens autoritet internt pressen. Dette kan lett unngås ved å innføre bøter som virkelig svir for den redaksjon som bryter pressens eget etiske regelverk.
”Pressefolk synes det er pinlig og ubehagelig å bli felt i PFU,” skriver Brurås. Litt ubehagelig og litt pinlig, ja, men ikke verre enn at de samme presseetiske brudd begås om og om igjen av de samme redaksjonene. Lisensfinansierte NRK er Norges presseetiske versting. Til tross for programdirektørers stadige forsikringer om at PFU-fellelsene tas på alvor, begår NRK-redaksjoner grove presseetiske brudd på ny og på ny.
Selv om behovet for reformer og et mer uavhengig PFU er stort og åpenbart, vil nok neppe noe skje før vi får en ny Tønne-sak, eller før en redaksjon begår kriminelle handlinger. Dertil er dagens norske politikere for redde for å få en unison presse mot seg. Men den som i det lange løp har mest å tjene på et mer troverdig PFU, er pressen selv. For til syvende og sist handler dette om pressens anseelse.
Anders Cappelen er forfatter av Bruk Pressen 3.0. Komplett guide i presserelatert PR. Innholdsfortegnelse og annen informasjon om boken finner du her
LES OGSÅ:
Eksperthjelp var avgjørende for PFU-medhold
Slipp kildene inn i PFU
PFU på alvor
Utskrift av PFUs saksbehandling
Reformér PFU
PFU er et skalkeskjul
Presseetikk som PR-verktøy
Fire grove «pressejustismord»
ANDERS CAPPELENS «TERNINGKAST TIL PFU»-SAKER:
Grundig, men noe ujevnt PFU
Dårlig dag for PFU
Solid av PFU
Formsterkt PFU
Surmaget om terningkast