Norges presseetiske tsar gjennom 17 år, Per Edgar Kokkvold, er uredelig og tyr til uetiske personangrep for å avvise PFU-kritikk. Hans forsøk på å stanse enhver debatt om jurist Brian Levesons utredning i Storbritannia om ansvarliggjøring av pressen, synliggjør dette.
Av Anders Cappelen, publisert i Ny Tid 15. februar 2013. Innlegget inngikk i en større debatt om PFU
Det er mye godt å si om Kokkvold, men når det kommer til kritikk av hans «barn», Pressens Faglige Utvalg (PFU), mister han gangsynet. Han prøver da å latterliggjøre kritikere som dokumenterer svakheter, og overser det substansielle i kritikken.
Hvordan en fri og uavhengig presse best kan ansvarliggjøres, er et krevende intellektuelt spørsmål. Det kan argumenteres for at Levesons 2000 sider lange utredning (fremlagt i november i fjor) er den grundigste og beste analysen i nyere tid av hvem som bør vokte vokterne og hvordan.
Leveson anbefaler en klage- og kontrollinstans som er langt mer uavhengig av pressen enn den Kokkvold har stått i spissen for som generalsekretær i Norsk Presseforbund. Som har større ressurser og sterkere sanksjonsmidler for å slå ned på maktmisbruk i pressen (se debatt i Ny Tid etter lederen «Presserende pressefornyelse» 14.12.12, debattansv. anm.).
Leveson «har gransket en samfunnsinstitusjon han overhodet ikke forstår,» skrev Kokkvold i en artikkel i Dagens Næringsliv 24. januar, hvor han gjorde alt han kunne for å definere ut den britiske dommeren. I artikkelen «Vær edruelig» (Journalisten.no 5. februar) skriver han at Leveson «har omtrent like stor relevans for norsk presse som Bashar al-Assad har for norsk politikk.»
«Men det er ikke riktig at seriøse pressefolk flest berømmer Leveson-rapporten,» skrev Kokkvold etter at undertegnede hadde forsynt ham med lenker til lederartikler om rapporten i nær samtlige engelske kvalitetsaviser som viser det motsatte.
«Pressen bør behandle den med respekt – og ikke så lite ydmykhet», skriver Guardian på lederplass.
«Den er en avpasset og velbegrunnet respons (…). Leveson ønsker å befeste pressefriheten», skriver Observer på lederplass.
«Levesons undersøkelse av pressens kultur, praksis og etikk må anses som en suksess», skriver The Times på lederplass.
«Og vi vil støtte mange av dens anbefalinger, ikke minst vektleggingen av behovet for en kontrollinstans som er virkelig uavhengig. (…) Han har også rett i at en vaktbikkje må få reell makt til å sanksjonere mot uetiske redaksjoner og tilby oppreisning til den som er blitt rammet», skriver Independent på lederplass.
«Sir Brian er ekstremt overbevisende, og vi nøler ikke med å akseptere de langt fleste av hans anbefalinger», skriver Daily Telegraph på lederplass.
I «Vær edruelig»-innlegget påstod også Kokkvold at undertegnede ønsker å avskaffe PFU, noe jeg aldri har tatt til orde for, og slett ikke mener. Jeg har imidlertid ført mange medieofre» PFU-klager i pennen. Flere av disse er privatpersoner som har opplevd å få sine liv ødelagt etter å ha blitt urettmessig hengt ut i pressen. Jeg representerer derved nettopp dem PFU faktisk er ment for. Og jeg er slett ikke bitter på egne vegne, slik Kokkvold har påstått, ettersom jeg har tapt kun én sak av rundt 20.
I de siste fem årene har jeg fulgt PFUs klagebehandling tett, og publisert en rekke artikler i norsk presse med dokumentasjon av alvorlige svakheter (alle lagt ut på anderscappelen.no). I en periode «anmeldte» jeg PFUs tv-overførte behandling av klager, og ga Kokkvold og PFU-medlemmene terningkast for sin innsats på Journalisten.no. Ikke alle kom alltid like bra fra dette, heller ikke PFU-sjefen. Dette har falt Kokkvold tungt for brystet. «Jeg har den senere tid valgt å svare på noen av Anders Cappelens evinnelige påstander om PFU – og dermed også prøvd å gjøre meg fortjent til Presselosjens Toleransepris», skriver Kokkvold på Journalisten.no 8. februar.
Å snakke nedlatende om PFU-kritikere og trekke deres troverdighet i tvil, det er Kokkvolds metode. «Jeg er redd vi må fastslå at pressefolk er ekstremt dårlige til å forholde seg til kritikk», sa han til Journalisten 2. mars 2007. Jeg er redd vi må fastslå at det samme gjelder Kokkvold selv.
Anders Cappelen, forfatter, forlegger og PFU-klageskribent