Hva skal vi med domstoler når vi har Dagsrevyen? Domstoler bruker lang tid på å dømme. Dagsrevyen gjør det på en sending eller to.

Om indignasjonsjournalistikk og kilder som presses til å dømme

Av Ole Gjems-Onstad, professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI, Universitetet i Oslo og Universitetet i Stavanger. Publisert første gang i Dagens Næringsliv 1. mars 2011. Publisert med tillatelse av artikkelforfatteren.

Dagsrevyen kaster ikke bort tid på skyldspørsmålet. I en sending om Adecco stilte Dagsrevyens journalist spørsmålet: Hvilken straff mener du Adecco fortjener? Skylden var det ikke tvil om.

LES OGSÅ: «Djeveljournalistikken i TV 2 og NRK» av Anders Cappelen

Den fjerde statsmakt overtar den dømmende
Få føler trang til å gå god for Adeccos forhold til arbeidsmiljøloven. Men Adecco kan samfunnet håndtere, bare noen ansvarlige i Oslo kommune husker å ta sovepillene om kvelden, ikke om dagen. Verre er det når mediene ikke nøyer seg med å være den fjerde kritisk avdekkende statsmakt, men overtar rollen til den dømmende.

Mange mannesker har et fremmedgjort forhold til domstolene. Det er så mange regler. Dagsrevyen gjør det enklere. Det er en emosjonell logikk. Det som virker sant, er sant, og særlig hvis det sies med tårer i øynene. De ærlige vitner finner man blant ”folk flest”, av de ”på gølvet”. Autoritetspersoner, sjefene og lederne, har neppe rent mel i posen.

Et av de mest urovekkende fotografier jeg har sett, er fra sydstatene i USA. En svart mann er lynsjet. Bildet er skarpt nok til at man ser ansiktet hans. Det er bedre måter å dø på enn å bli hengt. Men det som gjør mest vondt, er tilskuerne. De ser særlig på kameraet, er med på noe artig, og likegyldige til den hengtes lidelser.

Dagsrevyens lynsjejustis i følelsenes rettsal
Dagsrevyens behandling av Adecco er lynsjejustis. Lynsjing skjer i følelsenes rettssal. Man er forarget, sint, og vil ha rettferdighet her og nå. Man hisser hverandre opp til det punkt hvor all tvil er borte. Fylkeslegen i Oslo og Akershus og andre autoriteter rives som så ofte med av indignasjonsjournalistikken. Her må det reageres – og med en gang. Få tak i det forbaskede repet og heng opp den voldtektsgrisen.

Pressen vil ha alle rollene: Undersøkende, kritiserende, dømmende og avrettende
Så langt er forholdene avdekket rundt Adeccos forhold til arbeidsmiljøloven triste. Men Dagsrevyens selvfornøydhet med sin raske justis er mer bekymringsfull. Man får inntrykk av at ingen i redaksjonen klarer å skille mellom avdekkende og dømmende journalistikk. Man er så selvopptatt og har et så sterkt behov for selv å være i sentrum, at man vil ha alle rollene: Undersøkende, kritiserende, dømmende og avrettende. Avdekkende journalistikk er bra, men ikke den dømmende.

Journalister snakker forarget om lovbrudd. Hvor naiv har man lov til å være? I dette gjennomregulerte samfunn bryter vi alle regler hele tiden. Den etiske og strafferettslige vurdering begynner når man ser nærmere på hvilke regler som er brutt. Når holdt du sist alle 30 km-grenser i sentrum i nærmeste by? Eller spør statsminister, utenriksminister og statsråder om betaling til barnevakter, sølvfat, tepper og armbånd. Eller to tidligere statsministre om pensjoner. Fryd deg gjerne over at Adecco blir tatt. Men la også tanken gå til den dagen en helt uhemmet Dagsrevy-redaksjon dømmer deg for hele Norge. En journalist med selvinnsikt på nullpunktet hveser mot deg: Står du ved at du har begått lovbrudd!

Hetsjournalistikk og mobbing
Man får ingen premie for å tenke at Dagsrevyen løper Aps og LOs ærend når dekningen av Adecco-saken i sending etter sending tar av. Det er den velkjente kampen mot privatisering og kontraktører der Adecco brukes for alt hva saken verdt og en god del mer. Men dette lett å se for alle som ikke er politisk blinde. Lynsjejustisen er verre. Den er et mer generelt problem og vanskeligere å forstå enn den politiske vinkling. Mennesket er også aggressivt. Vi har et behov for å ta hverandre. Alle samfunn har funnet ”fristeder” for fellesskapets trang til utstøtelse, legitimeringsmekanismer for å skyve bort. Dagsrevyens redaksjon ville aldri forstå en som flirer og sier: Først dekket dere Adecco; ikke lenge etter var dere forarget over mobbing i skolen. Ser dere ikke hva dere gjør, og at deres egen hetsjournalistikk viser hvor vanskelig kampen mot mobbing er?

Problemet er ikke primært Dagsrevyens journalistikk. Hadde vi reagerte mot den, ville den blitt dempet. Men det kjennes som en bedre kveld når vi, sammen med gode venner, kan se på han tullingen som henger der og dingler – slik han fortjener. Eller han lederen for Adecco som stotrer frem hjelpesløse og skremte svar når talsmannen for lynsjemobben nedverdigende holder ham fast – foran det bedrevitende, frydefulle og anonyme smilet til oss alle. Lederen for Adecco vet at noe i hans liv er i ferd med å gå i stykker. Journalisten i Dagsrevyen fryder seg. Det virkelig store problemet er at det gjør vi også.
NRK Dagsrevyen ved Per Arne Kalbakk og Stein Bjøntegård svarte Ole Gjems-Onsdad i Dagens Næringsliv den 3. mars 2011. Gjems-Onstads tilsvar ble så publisert i DN den 5. mars:

Dagsrevyen: Så store – så små!

I DN 3. mars har programdirektør i NRK Per Arne Kalbakk og nyhetsredaktør i NRK Stein Bjøntegård en tidvis fornøyelig kommentar til undertegnedes omtale av Dagsrevyens dekning av Adecco-saken. Et sentralt poeng er at min moral og dømmekraft må være forstyrret siden jeg finner noe galt ved Dagsrevyen. Ved å fordømme kritikerens person setter Dagrevyens ledelse seg i godt selskap, jfr. senest vår alles helt Gadaffi.

Å kritisere en så selvfornøyd institusjon som Dagsrevyen, er som å opponere mot Pravda. Ingen kritiker ved sine fulle fem kan vente å bli lyttet til der. Men det tjener helheten i samfunnsdebatten å påpeke det uheldige i en dømmende og ensidig inkvisisjonsjournalistikk. Poenget er ikke å forsvare Adecco, som kan nærme seg en karikatur. I undervisning ved BI presenterte jeg i går to forskjellige varianter av mer ”smart” skatte- og avgiftstilpasning. Til auditoriets store latter viste det seg at Adecco var der også.

Indignasjonsjournalistikk
Reporterrollen ødelegges av dommerhatten. Dagsrevyens journalister og ledelse blir med sin emosjonelle indignasjonsjournalistikk parter og inhabile der de skal hjelpe oss til å se klarere. Det blir galt når man etter å ha hørt nok et intenst angrep fra Dagsrevyen stiller seg spørsmålet: Hva er egentlig fakta i saken?

Kilder lar seg presse til å dømme
Det er trist at så mange offentlige instanser og store bedrifter lar seg presse av Dagsrevyens emosjonelle korstog til å dømme før alle kort er på bordet. Jeg synes Oslo kommune, Coop Norge, og Stortingets presidentskap er mer enn patetiske når de ut fra mediepress må reagere med en gang. Voksne mennesker må bekrefte at selvfølgelig skal det handles der gale ting skjer, men først må det bli klarere hva som har foregått. I denne saken hvor synderen samarbeider, ville det knapt tatt en uke. Men man skal straffe samme kveld.

Oppretthold skillet mellom journalistisk og dømmende virksomhet
I en merkelig sofistisk argumentasjon fremhever Kalbakk og Bjøntegård at deres reportere slett ikke har spurt om hvordan Adecco skulle straffes før skyldspørsmålet var avklart. Spørsmålet var hvordan en sykehusledelse skulle straffes – fordi man ikke hadde reagert på Adeccos skyld. Hallo! NRKs toppledelse synes tydeligvis det er vanskelig å få med seg det grunnleggende skillet mellom journalistisk og dømmende virksomhet.

Per Arne Kalbakk og Stein Bjøntegård går god for kampanjejournalistikk
I overraskende mange takke-sms og -mail fra nær og fjern etter undertegnedes innlegg, brukes ofte uttrykkene Dagsrevyens ”maktmisbruk” og ”overtramp”. Men budskapet til programdirektør i NRK Per Arne Kalbakk og nyhetsredaktør i NRK Stein Bjøntegård er mer enn tydelig: Kritikk som rammer, vil vi ikke ha! Så store – så små! Ved å gå god for kampanjejournalistikk gjør NRKs ledere seg til NRKs verste fiender.