TILSVAR TIL HILDE HAUGSGJERD
Pressens Faglige Utvalg (PFU) er eneste klageinstans for den som rammes av pressens maktmisbruk. Vårt vanlige rettssystem fungerer bare for de aller rikeste.
Av Anders Cappelen. Publisert i Aftenposten 27. februar 2013
PFU er etablert, finansiert og drevet av pressen, som også utnevner samtlige jurymedlemmer (flertallet er fra pressen). PFUs sanksjonsmidler er like tannløse som et dask på lanken.
Pressen ser seg tjent med en klageordning den har full kontroll over. Det er ikke uventet at Aftenpostens sjefredaktør, PFU-leder Hilde Haugsgjerd i sin avis 23. februar avviser all min PFU-kritikk.
PFU-lederen påstår at ingen som vil klage til PFU, trenger eksperthjelp. Det er det samme som å si at vi ikke trenger forsvarer og aktor i en rettssak, og at det holder med en jury utpekt av overgripersiden.
Noen PFU-saker er enkle, andre omfattende og komplekse. Måneders arbeid kan være nødvendig for å lage en godt fundert klage. Målet er ikke bare å vinne i PFU, men også å få oppreisning.
Du kan ikke bare lese Norges lover for å gå til søksmål mot noen. I vanskelige PFU-saker må du også vite hvordan PFU tolker regelverket. Det kan du bare ved å studere PFUs uttalelser (rundt 140 i året).
I Vær Varsom-plakaten står det eksempelvis intet om at du har rett til rimelig tid før du svarer på pressens beskyldninger, og til å få vite deres konkrete innhold på forhånd. Dette kan du bare lære ved å lese PFUs uttalelser. Vet man først slike ting, blir det lettere å skrive en treffsikker klage (og å forsvare seg i det offentlige rom). Fellingsprosenten i PFU er 45. Av klagene jeg har skrevet, har 94 prosent gitt felling (ett tap, på grunn av PFUs juks).
Renvasket – men ikke av PFU
To kirurger ved Nordlandssykehuset ble i 2010 beskyldt av en samlet presse for å fjerne organer hos friske pasienter. ”Når kirurger får gå amok” var tittelen på en Aftenposten-leder, der det het at ”To utenlandske leger har med skalpell i hånd tilsynelatende gått amok ved operasjonsbordet”. Dette er kanskje det styggeste norske pressejustismordet i nyere tid.
”Skandalekirurgene” var uskyldige og ble renvasket av Helsetilsynet og politiet. Men ikke av PFU, som frifant PFU-lederens avis og de andre innklagde redaksjonene. Hadde klagene vært skrevet av en ekspert, ville PFU trolig unngått denne skampletten på sitt rulleblad.
Følte seg som gissel
Haugsgjerd bruker PFUs tre allmennhetsrepresentanter som bevis på at PFU ikke er pressekontrollert. Mangeårig PFU-medlem Ingeborg Moræus Hanssen uttalte til Klassekampen 29. januar 2007: ”Det er en nesten håpløs oppgave å være publikums røst mot den mastodonten som pressen er blitt, i et system som er regissert av pressen selv. Derfor føler jeg meg ofte som et gissel.”
PFU ville vunnet i troverdighet om allmennhetsrepresentantene ble utnevnt av uavhengige instanser som Fritt Ord eller Sivilombudsmannen, som i Sverige og Danmark. Men selv dette avviser pressen blankt, og PFU består som en av Europas minst uavhengige selvjustisordninger.
Anders Cappelen har ført mange medieofres PFU-klager i pennen, og skrevet bok om kilders presseetiske rettigheter