Kapitlet om intervjusituasjonen (tekstbasert presse)  i Anders Cappelens bok «Bruk Pressen 3.0» gjengis her i sin helhet.

9 INTERVJUSITUASJONEN – TEKSTBASERT PRESSE

9.1 Intervjuformer, s. 243 | 9.2 Forberedelser, s. 245 | 9.3, Forsiktighetsregler, s. 251 | 9.4 Slik påvirker du innholdet i artikkelen, s. 261 | 9.5 Off-the-record, s. 265

LES HER: Innholdsfortegnelse og annen informasjon om boken

Intervjuet kan sies å være den mest kritiske og avgjørende fasen både i den proaktive og reaktive delen av det presserelaterte PR-arbeidet. Det hjelper lite å ha gjort alt annet riktig hvis det svikter her. For å få frem ønskede budskap og påvirke innholdet i et journalistisk produkt, må du som intervjuobjekt mestre intervjusituasjonen.

Når du går til pressen med en sak, må den og dine uttalelser igjennom en journalistisk fortolknings- og presentasjonsprosess før publisering på redaksjonell plass. Journalistenes fortolkningsegenskaper, uavhengighet, kildekritiskhet, evne til å presentere saker på en fengende måte og, ikke minst, tilgjengelige tid til rådighet påvirker kvaliteten på det ferdige journalistiske produktet.

Merk:
Hovedoppgaven i intervjusituasjoner er å tilrettelegge for at journalistene fortolker og presenterer saken på en måte som gagner virksomheten.

LES OGSÅ:
Forberedelser til intervju
Forsiktighetsregler i intervjusituasjonen
Slik påvirker du innoldet i artikkelen
«Off-the-record»

9.1 Intervjuformer

Intervjuet er nyhetsjournalistenes viktigste metode for å skaffe råstoffet de trenger for å få «kjøtt på beinet» og bringe noe mer enn rene faktaopplysninger. Bare ved å hente inn observasjoner, forklaringer og kommentarer fra sentrale kilder i saken, og ikke minst ved å konfrontere slike kilder, kan de lage fullverdige journalistiske nyhetsprodukter.

Bortsett fra i visse typer omdømmeskadelige saker er det for profesjonelle kilder nesten alltid gunstig å formidle informasjon gjennom et intervju. Det gir mulighet til å forklare en begivenhet eller en beslutning, gå mer i detalj og samtidig sette informasjon i perspektiv. Intervju kan også i mange saker gi en større grad av kontroll og mulighet til å påvirke journalistens sluttprodukt.

Et intervju er som regel en forutsetning for å oppnå mer omtale enn en kort notis eller rapport. Skal journalister gjøre noe mer ut av en sak, må de utføre ett eller flere intervjuer.

Personlig møte-intervju best i positive saker
En viktig fordel med et personlig møte er bedre muligheter til å etablere eller videreutvikle en personlig relasjon. Et fysisk møte er også et sikkert tegn på at redaksjonen prioriterer saken. I tekstbasert presse øker sjansen da for at saken illustreres med et bilde, som igjen fører til et større oppslag, oppmerksomhet og antall lesere. Et slikt møte betyr også bedre tid til å forberede seg og til å besvare hvert enkelt spørsmål. Under intervjuet blir det videre lettere å sjekke at journalisten får med seg og forstår svarene.

En vesentlig ulempe med personlig møte-intervju er mindre kontroll med intervjusituasjonen. Journalisten kan lettere stille detaljerte spørsmål om alle sider ved saken. Du må gi fra deg mer informasjon og får mindre mulighet til å styre intervjuet og påvirke det ferdige journalistiske produktet. Har du en omdømmeskadelig sak, er derfor personlig møte sjelden en fordel.

Merk:
I personlig møte-intervjuer er det vanskeligere å sette tidlig strek for lengden på ­intervjuet. Resultatet blir lett at journalisten får med seg mer informasjon og flere uttalelser enn ønskelig.

Telefonintervju
Journalisters tidspress gjør at de fleste intervjuer gjennomføres over telefon. For en godt forberedt kilde er dette en fordel, først og fremst fordi man da lettere kan kontrollere intervjuets lengde, og derved mengden av informasjon man gir fra seg. Har du i forkant utviklet kortfattede, enkle og poengterte hovedbudskap, og er tilbakeholden med å gi fra deg mer informasjon ut over disse (for eksempel fordi du er på vei inn i et møte), er sjansen maksimal for at nettopp disse kommer med i det ferdige journalistiske produktet.

Når det gjelder omdømmeskadelige saker, viser vi til Gå for telefonintervju i kap. 12.5, s. 350.

E-postintervju
Her stiller journalister spørsmål, enten muntlig eller skriftlig, og intervjuobjektet svarer i form av skriftlige svar i en e-post.

For profesjonelle kilder er fordelene ved å svare skriftlig åpenbare. Langt større kontroll over egne uttalelser er den viktigste. Et hovedmål i presserelatert PR er jo nettopp å få omtale på egne premisser og få egne hovedbudskap tydelig frem.

Det er viktig å være klar over at norsk presse har gitt seg selv vide fullmakter til å tolke intervjuobjekters uttalelser. Ifølge deres eget presseetiske regelverk, er journalistene bare forpliktet til å gjengi meningsinnholdet i kilders uttalelser, jfr. Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 3.7. Dette betyr at de kan klippe og lime så mye de vil i uttalelser du gir i løpet av et intervju, og legge til ord for egen regning, så sant de kan argumentere for at dette var hva du faktisk mente.

Når kilder klager presseorganer inn for Pressens Faglige Utvalg for presseetiske overtramp, henviser de ofte til VVP 3.7, og hevder at de ikke er blitt sitert korrekt. Kilder vinner relativt ofte frem i PFU, men det er ytterst sjelden at redaksjoner felles for brudd på VVP 3.7. Betydningen av dette er at norske journalister har stort spillerom til å tolke kilders uttalelser.

Når du svarer skriftlig, har redaksjoner mindre mulighet til å klippe, lime og legge til i uttalelsene dine. De kan fortsatt redigere svaret, men deres spillerom er mer begrenset. I praksis betyr dette at om de først aksepterer at du svarer per e-post, må de også bruke svarene dine på de konkrete spørsmålene eller anklagene som søkelyset rettes mot. Dette gir deg så nær full kontroll over egne svar og budskap som du kan komme når du har med tekstbasert presse å gjøre.

Også for journalister er det fordeler ved skriftlige svar på spørsmål. Forutsatt at kilden leverer gode, effektive svar, går det raskere å lage et ferdig journalistisk produkt. De slipper da mye av jobben med å trekke ut essensen av lange og omstendelige muntlige svar, og eventuell uenighet og diskusjoner om hva som faktisk ble sagt i etterkant av kildens sitatsjekk.

Det er imidlertid en vesentlig forskjell på saker der redaksjoner aksepterer svar på e-post, og saker der de ikke gjør det. Hovedregelen er at i saker som ikke er spesielt viktige for redaksjonen, er svar i e-post akseptabelt. I motsatt fall kan derimot krav om å få svare på e-post føre til negative reaksjoner, og skade relasjoner. Krav om å få slippe til med skriftlige, uredigerte svar er ikke forenlig med målet om å utvikle gode relasjoner til journalister og redaksjoner.

Nyhetsredaksjoners høyest prioriterte saker er de hvor den mener å ha avdekket kritikkverdige forhold. Da er det vesentlig å konfrontere kildene, og intervjuet er viktigste journalistiske metode for å oppnå dette. Det er nettopp ved å stille spørsmål i en bestemt rekkefølge, formulere dem på en bestemt måte og utnytte overraskelsesmomentet at journalister best kan konfrontere kilder.

Ved passivt å referere det en kilde svarer skriftlig i en e-post reduseres pressen til en form for mikrofonstativ (et av de verste nidordene du kan rette mot en journalist eller redaksjon). Det er hva de i praksis blir når kilders skriftlige svar publiseres. Selve kjernen i det journalistiske oppdraget er nettopp den uavhengige og kritiske behandlingen og fremstillingen av informasjon. Og det er denne kjernen som gir pressen troverdighet og prestisje.

For å oppfylle VVPs viktigste kilderelevante regel, punkt 4.14, må redaksjoner slippe en angrepet part til orde samtidig som beskyldninger publiseres. Slik regelen tolkes av Pressens Faglige Utvalg, har du rett til å svare skriftlig, jfr. Skriftlig imøtegåelse i kap. 13.4, s. 398.

Merk:
Svarer du på spørsmål per e-post, unngås den ubehagelige og relasjonsskadende dragkampen som lett oppstår i sitatsjekkfasen om hva du faktisk sa.

Talspersoner som er gode til å formulere seg skriftlig (eller har kolleger som er det), har mer å hente på e-postintervjuer enn andre.

Jo mer komplisert og kontroversiell saken er, og i dess større grad du føler at journalisten ikke forstår vesentlige fakta, desto klokere kan det være å svare per e-post. («Jeg sitter litt opptatt nå, kan jeg sende deg en e-post om 20 minutter?»?

Jo større risiko for misbruk av dine uttalelser og for en negativ vinkel, desto tryggere er det å svare skriftlig på spørsmål.

Jo mer basert på udokumenterte påstander, rykter og insinuasjoner journalistens utgangspunkt og spørsmål er, desto større grunn til å svare per e-post.

Jo mer ledende spørsmålene er, desto større grunn til å svare per e-post, jfr. Ledende spørsmål i kap. 9.3, s. 256.

Jo mer urutinert en journalist er, og jo mindre viktig en journalist er for deg, desto større grunn til å be om å få svare per e-post.

Anbefaling:
Svarer du skriftlig på spørsmål, la svarene være så korte som overhodet mulig for å unngå å bli redigert. Legg heller ved annen skriftlig informasjon, som for eksempel et bakgrunnsnotat.

Be om å få korte ned svarene selv hvis de er for lange.

Vær saklig i svarene. Ikke polemiser.

 

© Anders Cappelen

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med 
Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Enhver form for digital piratkopiering og videreformidling av bokens innhold utover det sitatretten gir rom for, 
vil bli anmeldt og strafferettslig forfulgt.

Piratkopiering undergraver forfatteres muligheter til å leve av det de skriver, og derved til å lage ny litteratur 
som samfunnet trenger og har glede av. Piratkopiering er derfor en samfunnsfiendtlig og egoistisk handling. 
I et lite språkområde som det norske er forfattere særlig sårbare mot ulovlig kopiering og videreformidling.