Fire norske presseorganer er i 2014 blitt dømt for injurier. Dommene styrker personvernet og ansvarliggjør redaksjoner som skader andres omdømme på sviktende grunnlag, skriver Anders Cappelen.
Publisert i Dagens Næringsliv 10. desember 2014
LES OGSA:
Anders Cappelens innlegg om Kunda-saken i Aftenposten 27. februar 2013
Læringer av Kunda-dommen for journalist og redaktører som vil unngå å bli dømt for æreskrenkelser
Komiske Jensen, replikk til Arne Jensen i Dagens Næringsliv 15. desember 2014
Etter at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) rundt år 2000 underkjente tre norske høyesterettsdommer mot norske aviser, gikk norsk presse fra seier til seier i lagmanns- og Høyesterett.
Men EMD har de siste ti årene styrket vernet mot ærekrenkelser, og Norges Høyesterett er blitt kritisert for ikke å ha fanget opp denne rettsutviklingen. I mars i år kom omslaget. Da dømte Høyesterett Dagbladet til å betale erstatning til den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken for på kommentarplass å ha beskyldt ham for å være rasist. Dagbladet måtte også betale samtlige saksomkostninger, trolig rundt åtte millioner kroner.
I april ble Aller Media/Cosmopolitan dømt i Borgarting lagmannsrett for å ha fremsatt injurierende beskyldninger mot en eks-kjæreste om kvinnemishandling. Høyesterett tillot ikke anke, dommen er rettskraftig. I oktober dømte samme lagmannsrett Aftenposten for å ha formidlet ærekrenkende påstander om Morgan Andersen, tidligere adm. direktør i Fredrikstad Fotballklubb.
Ekstra vondt for norsk presse gjør det at Høyesterett i går dømte Avisa Nordland for å ha ærekrenket gastrokirurgen Rastislav Kunda. Med Avisa Nordland (AN) og VG i spissen, beskyldte en samlet norsk presse i over 1000 oppslag sommeren 2010 Kunda for uten grunn å ha fjernet indre organer fra friske pasienter. Men Kunda hadde en meget god grunn, og ble året etter renvasket av Helsetilsynet. Nå er han endelig renvasket av Høyesterett i en enstemmig og usedvanlig grundig dom.
Dommen i Kunda-saken vil på flere måter få stor prinsipiell betydning for norsk journalistikk. Særlig viktig er det at Høyesterett slo hardt ned på at AN utelot sentral faktainformasjon som på en vesentlig måte ville endret inntrykket avisen skapte. AN hadde på publiseringstidspunktet Kundas redegjørelse til Helsetilsynet, og tilsynets sakkyndigrapport. Her gikk det klart frem at kreftmistanke ga god grunn for operasjon.
Ifølge høyesterettsdommen kunne AN ikke ”unnlate å ta med informasjon som den hadde i hende, og som viste at pasienthistoriene ga et klart ufullstendig og misvisende bilde av saken. Avisen ga med andre ord ikke ’an overall picture of balanced news reporting’”. Dommen tydeliggjør også journalisters plikt til forsvarlig faktasjekk, og understreker kravet til aktsomhet, ikke bare når det gjelder egenfremsettelser, men også videreformidling.
For Pressens Faglige Utvalg (PFU) er Kunda-dommen spesielt vanskelig. PFU har i flere uttalelser sagt at presseetikken må være strengere enn jussen. Men Kundas fire PFU-klager endte med blank frifinnelse for de innklagde presseorganene. I det som fremstår som det til da groveste norske pressejustismordet i nyere tid, var ikke pressens egen klageinstans mye verdt.
Med sine uttalelser i klagesaker mot pressen, legger PFU føringer for hvor langt redaksjoner kan gå i sine angrep på personer og virksomheter. Kunda-dommen viser at det nå er på høy tid ikke bare med en realitetsorientering i PFU, men med gjennomgripende reformer.
Hvordan pressen bør ansvarliggjøres, er et utfordrende spørsmål. Hensyn til ytringsfrihet og personvern må veies mot hverandre. I demokratier er det avgjørende at pressen er fri og uavhengig. Men også pressen kan begå urett. Også vokterne må voktes. PFU er medieindustriens kronargument for hvorfor vi ikke trenger andre voktere enn vokterne selv.
Samfunnet bør ikke akseptere at eneste klageinstans for pressen er overgripernes domstol, som er 100 prosent pressekontrollert, underfinansiert, underbemannet og tannløs. I Sverige og Danmark er det ikke bare pressen som utnevner PFU-medlemmer, og selvjustisordningene her er langt mer presse-uavhengige enn den norske. Sivilombudsmannen har sagt seg villig til å utnevne de tre såkalte allmennhetsrepresentantene i PFU. En slik reform ville bidratt vesentlig til å styrke PFUs troverdighet, men er til nå blitt avvist av Norsk Presseforbund.
Anders Cappelen er forlegger, forfatter og PFU-klageskribent, og har i flere år engasjert seg i Kunda-saken