For mye presseetisk makt er samlet hos en person med så mange hatter at man blir svimmel, skriver Anders Cappelen.
Publisert i Dagens Næringsliv 7. juli 2015 (uten mellomtitler)
LES OGSÅ:
«Fornøyde sjefsbukker»
«Evaluer PFU nå!»
Stillingen som generalsekretær i Norsk Presseforbund innbyr til rollekonflikt. Hun skal være norsk presses fremste lobbyist, og samtidig refse redaksjoner som bryter god presseskikk.
Som leder av Pressen Faglige Utvalgs (PFU) sekretariat, har hun ansvar for innstillingene til utvalgets uttalelser i klagesaker. I det avgjørende spørsmålet om felling eller frifinning, følger PFU disse i anslagsvis 90 prosent av alle saker. Hun innstiller nye PFU-medlemmer, og foreslår endringer i Vær Varsom-plakaten og PFUs vedtekter.
”kan være rene katastrofen”
Per Edgar Kokkvold gikk av som generalsekretær i august 2013 etter 17 år i jobben. ”Kokkvold har vært en gave til presseetikken. Tilsvarende makt gitt til en annen person kan være rene katastrofen, særlig hvis han eller hun skal sitte 17 år,” skrev Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes i februar 2013, og anbefalte at åremål burde vurderes.
Løken Stavrum nekter å trekke seg fra Tinius-stiftelsen
Før Kjersti Løken Stavrum overtok etter Kokkvold, var hun i åtte år redaktør for Schibsted-eide A-magasinet og Aften. Hun er tidligere Schibsted-redaktør Per Egil Hegges vararepresentant i styret i Tinius-stiftelsen, som har en kontrollerende eierpost i Schibsted. De tre styremedlemmene sitter på livstid, og utpeker selv sine vararepresentanter og personlige etterfølgere.
Nettavisen, Amedia, Egmont og TV 2
Løken Stavrum er gift med Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum. Nettavisen eies av Amedia (50 prosent) og Egmont (50 prosent), som bestemmer Stavrums lønn og bonusordninger. Egmont eier også 100 prosent av aksjene i TV 2. TV 2 eide tidligere 100 prosent av aksjene i Nettavisen.
I motsetning til sin etterfølger, hadde ikke Kokkvold bindinger til store mediehus. Og hans evne til prinsipiell tenkning gjorde at han behersket kunsten å være presseetisk tsar uten å vekke mye kritikk om rollekonflikter.
God pressetalskvinne og lobbyist
Kjersti Løken Stavrum gjør en glimrende innsats som utrettelig talsperson og forkjemper for norsk presse. Dessverre kan man ikke si det samme om den delen av jobben som handler om presseetikk.
Da klage på Schibsted-redaktør Harald Stanghelles famøse ”Ubekreftede, men gode rykter”-kommentar ble varslet, avviste hun umiddelbart at presseetikken var brutt. Deretter måtte hun erklære seg inhabil, og PFU felte Aftenposten for brudd på god presseskikk.
”saksbehandlingen var under pari”
I PFUs uttalelse i Korforbund-saken fra februar i år, står det at ”Sekretariatet er enig i at saksbehandlingen var under pari og beklager at behandlingen ble slik”. I de såkalte ”monsterklagene” som undertegnede stod bak, ville Løken Stavrum frifinne TV 2 og Aftenposten for i over syv måneder å ha publisert leserkommentarer der en av Norges fremste nevrokirurger ble sammenlignet med nazilegen Josef Mengele.
Hun innstilte også på full frifinning av Schibsted-avisen Bergens Tidende og delvis Schibsted-eide NTB. NTB påstod uten kilder at en pasient døde som følge av kirurgens forskning, noe Helsetilsynet har fastslått er feil. Det var også greit for Løken Stavrum at nyhetsbyrået aldri ga ham mulighet til å ta til motmæle. PFU så seg tvunget til å snu denne og en rekke andre av Løken Stavrums innstillinger. Disse sakene tyder på at generalsekretærens rollekonflikter er blitt for vanskelig å håndtere.
Digital publisering påfører medieofre større skader enn før. Samtidig er den økonomiske risikoen ved å gå til søksmål mot et presseorgan blitt så stor, at PFU er eneste reelle rettssikkerhetsmekanisme for borgere som utsettes for pressens maktmisbruk. Burde ikke andre enn bare pressen utnevne PFU-medlemmer, slik det gjøres i tilsvarende ordninger i Sverige, Danmark og England? Bør denne viktig ordningen styres av en nær eneveldig generalsekretær med overfylt hattehylle?
Maktfordeling er et prinsipp de fleste, ikke minst pressen, støtter opp om. Hvorfor har én person bukten og begge endene i norsk presseetikk? Pressen er kritisk til rolleblanding og inhabilitet i politikk, offentlig forvaltning og organisasjons- og næringsliv. Burde ikke søkelyset også rettes mot pressens egne organisasjoner og deres maktutøvelse? Helge Simonnes svarte slik i 2013:
”Selvdømmeordningen ville blitt langt mer robust om Norsk Presseforbund tok en skikkelig diskusjon om hvordan den presseetiske makten kan fordeles på flere personer. For mye makt på én hånd representerer en for stor risiko og gjør pressen sårbar for offentlig intervenering.”
Anders Cappelen er forfatter og forlegger, og har skrevet en rekke PFU-klager på vegne av klienter