Arne Blix, styreleder i Norsk Presseforbund (NP), fremstiller det i DN som om det er uproblematisk at Skup-metoderapporter ikke kan klages inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Det er det slett ikke.
Av Anders Cappelen, forlegger, forfatter og PFU-klageskribent
Publisert i Dagens Næringsliv 28. juli 2014
Les også: Skup og PFU
NPs vedtak i fjor høst om at Skup-rapporter ikke kan klages inn, innebærer et alvorlig hull i pressens selvjustisordning. Resultatet er at personer og virksomheter som utsettes for maktmisbruk og uetisk journalistikk i slike rapporter, i praksis er rettsløse. Hvis man da ikke er styrtrik eller har en organisasjon i ryggen, slik at man kan gå rettens vei.
Blix later som om det ikke publiseres nytt journalistisk materiale i Skup-rapporter, som skrives for å vinne Skup-pris. Det er helt feil. I sin iver etter å overbevise Skup-juryen, går journalister ofte langt lenger her enn de har gjort i materialet som er publisert på vanlig redaksjonell plass tidligere. Blix og NP overser situasjonen som oppstår når det begås presseetiske brudd i en Skup-rapport, men ikke i det publiserte materialet rapporten bygger på.
Blix hevder at ”metoderapportene, som det ikke-journalistiske materialet de er, vanskelig lar seg passe inn Vær Varsom-plakatens krav”. Faktum er altså at mange rapporter inneholder nytt journalistisk materiale, og som utmerket godt lar seg klage inn for PFU. For eksempel for brudd på reglene om faktakontroll og samtidig imøtegåelse.
Tidligere generalsekretær i NP, Per Edgar Kokkvold, gikk inn for at Skup-rapporter kunne klages inn for PFU, slik Redaktørforeningen gjorde det. Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen støttet også dette. Men den nye generalsekretæren, Kjersti Løken Stavrum, ville det annerledes.
NPs avvisning av kravet om at Skup-metoderapporter må kunne klages inn for PFU, undergraver selvjustisordningen, og er et sterkt argument for dem som mener vi trenger en mer uavhengig klageinstans enn dagens PFU. Når pressen ikke vil ta ansvar for det journalister publiserer i Skup-rapporter, må noen andre ta det.
I Sverige og Danmark har ikke pressen full kontroll med selvjustisordningen, slik som i Norge. Det ikke bare pressen som utnevner medlemmene i henholdsvis Pressens Opinionsnämnd og Pressenævnet, og pressens medlemmer har ikke flertall. I Norge utnevner pressen alle medlemmer, og pressens representanter har flertall. I det avgjørende spørsmålet om felling/kritikk eller frifinnelse, følger PFU PFU-sekretariatets innstilling i anslagsvis 95 prosent av klagesakene (Kjersti Løken Stavrum nekter å utlevere statistikk). Leder for PFU-sekretariatet er Løken Stavrum.
Det er mye bra å si om norsk presses selvjustisordning, men det er også et stort behov for reformer. NP gjør klokt i å innføre reformer selv, før press utenfra fører til at politikerne krever en helt ny ordning, slik som i England.