Pressens Faglige Utvalg, den viktige klageordningen for dem som rammes når pressen misbruker sin makt, må under lupen.

Av Per Kristian Eide, professor og seksjonsoverlege, Nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet
Publisert i Aftenposten 9. september 2015
(Gjengitt med tillatelse av dr. Eide)

I halvannet år fra desember 2012 angrep TV 2 meg og et forskningsprosjekt jeg var leder for i 70 hardtslående nyhetssaker.

Jeg har aldri før søkt offentlighetens oppmerksomhet, og hadde knapt hatt noe med pressen å gjøre før TV 2 satte meg i gapestokken.

Omdømme lagt i grus

Jeg opplevde hvordan det er å føle seg rettsløs, å ikke ha noe personvern. Å se mitt omdømme som lege, kirurg og forsker bli lagt i grus av journalister som så ut til å ønske seg en skandale. Det er vanskelig for andre å forestille seg alle de negative ringvirkningene for familie og mindreårige barn når slikt skjer.

Gastrokirurgen Rastislav Kunda ble utsatt for noe tilsvarende i 2010. Han uttalte både i retten og til flere medier, deriblant NRK og A-magasinet, at hans kone prøvde å begå selvmord, og at han selv var suicidal i flere uker.

«Jeg var så i oppløsning at jeg ikke så noen grunn til å leve lenger», sier ambulansesjåfør Erik Schjenken om tiden etter at pressen gjorde ham til symbol på rasisme.

Tidligere helseminister Tore Tønne begikk selvmord etter medienes klappjakt på ham. I fagpsykologien beskrives medieoffersyndrom som en posttraumatisk stresslidelse.

Risikofull og mangelfull behandling

Målet for forskningsprosjektet ved Rikshospitalet er å bedre behandlingen for en voksende pasientgruppe med den alvorlige demenssykdommen voksenvannhode. Eneste behandlingsmulighet i dag er både risikofull og mangelfull.

Forskningen besto blant annet i å ta en vevsprøve fra operasjonssåret hos pasienter som skulle ha en nødvendig og planlagt hjerneoperasjon. Enhver operasjon i hjernen medfører risiko for hjerneblødning. Tre av 112 pasienter fikk hjerneblødning etter den kombinerte prosedyren. Dette ble TV 2s «hjerneforskningsskandale».

I februar i år avgjorde Helsetilsynet at forskningen var forsvarlig, og kan fortsette med en tydeliggjøring av risikobildet i det informasjonsskrivet deltagende pasienter får. Tilsynet sa det ikke kan fastslås at forskningen forårsaket komplikasjonene, og dokumenterte at nesten alle av TV 2s beskyldninger var usanne.

TV 2-journalistene fikk flere ganger informasjon som viste dette, men som de overså.

Rettssikkerheten henger på PFU

Hva gjør du når den fjerde statsmakt misbruker sine mektige våpen, og med urett kjører over deg gang på gang? Presseadvokaten Cato Schiøtz har sagt at «Sikreste måte å gå konkurs på, er å føre en injuriesak mot pressen i tre instanser.» Å gå til søksmål mot et stort mediehus er bare mulig for de rikeste.

Eneste form for rettssikkerhet vi står igjen med da, er PFU, klageinstansen pressen har full kontroll over. Jeg klaget flere medier inn for PFU i 2013, mens Per Edgar Kokkvold ennå var leder for PFU-sekretariatet.

Sekretariatet er saksbehandler og skriver de avgjørende innstillingene til PFUs uttalelser. Jeg opplevde Kokkvold som ryddig, og en garantist for rettferdig behandling.

Etter at Kjersti Løken Stavrum overtok Kokkvolds stilling, erfarte jeg at PFU-sekretariatet stadig tok avgjørelser som gikk i de innklagede medienes favør. Hun skal være en uavhengig saksbehandler og ivareta klageren, men jeg opplevde at hun først og fremst ivaretok de innklagede medienes interesser. Hun kritiserte også mine klager offentlig flere ganger.

Full frifinning

Da PFU behandlet mine klager 22. juni i år, viste det seg at Løken Stavrum og hennes sekretariat innstilte på full frifinning i nesten alle vesentlige spørsmål. De mente blant annet det var helt greit at NTB påsto at jeg hadde drept en person med min forskning, selv om vedkommende beviselig døde av noe helt annet nesten ett år etter deltagelse i forskningen. Det var også greit at NTB ikke ga meg mulighet til å ta til motmæle.

Løken Stavrum fant det også uproblematisk at TV 2 i over 11 måneder publiserte en leserkommentar der jeg ble sammenlignet med nazilegen Josef Mengele. TV 2 ble i innstillingene hyllet og fikk honnør for sin journalistikk, mens jeg gjentatte ganger fikk kritikk for at klagene var for kompliserte og tidkrevende.

Heldigvis forsto noen av PFUs medlemmer at Løken Stavrum var på ville veier, og fikk utvalget med seg på en rekke snuoperasjoner. Men det skjer sjelden, i under ti prosent av alle klagesaker, at PFU endrer innstillingen i det avgjørende spørsmålet om frifinning eller fellelse.

Sakspapirmengden er så stor foran hvert PFU-møte at medlemmene er prisgitt sekretariatets sammendrag og innstillinger.

I 2014 avsa PFU uttalelser i 131 klagesaker, og fulgte Løken Stavrums innstilling i 194 «forenklet behandling»-saker. Det er urealistisk at syv gratisarbeidende PFU-medlemmer kan behandle så mange saker på forsvarlig vis.

Felt for å utelate viktige opplysninger

TV 2 ble blant annet felt for ikke å ha gitt meg reell forsvarsmulighet, og for at de «bevisst utelot vesentlige opplysninger som kunne belyst saken bredere». En av opplysningene PFU nevnte, var at forskningen var godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

TV 2 fortsatte å angripe meg i 2014, også nå uten å opplyse at forskningen var godkjent av REK. I februar i år klaget jeg derfor igjen TV 2 inn for PFU. I juli innstilte Løken Stavrum på at presseetikken åpenbart ikke er brutt. Hun henviser derfor denne siste klagen til såkalt «forenklet behandling», som betyr at den ikke vil bli realitetsbehandlet av PFU. Hun er tydeligvis lei av mine klager.

Selv om jeg vant frem i PFU, er min konklusjon at denne klageinstansen gir svak og tilfeldig rettssikkerhet. Den er for personavhengig, og påvirkes for mye av sympatiene og antipatiene til PFU-sekretariatets leder.

Bukken og havresekken

Behovet for reformer er påtrengende for det som i altfor stor grad er en «bukken som passer havresekken»-ordning. I Sverige og Danmark er det ikke bare pressen selv som utnevner PFU-medlemmer.

I Sverige utnevnes to såkalte allmennhetsrepresentanter av Chefjustitieombudsmannen og formannen i Sverges Advokatsamfund, i Danmark etter uttalelse fra Dansk Folkeoplysnings Samråd. Tilvarende bør gjøres i Norge for å oppnå et minimum av uavhengighet.

Det er politikernes ansvar å sørge for at det finnes en klageinstans som gir borgerne rettssikkerhet når pressen angriper dem. Et naturlig startpunkt er at Kulturdepartementet tar initiativ til en ekstern evaluering av PFU.