Når Kjersti Løken Stavrum fratrer som generalsekretær i Norsk Presseforbund og leder for Pressens Faglige Utvalgs sekretariat, bør presseorganisasjonene bruke anledningen til å etablere PFU som en stiftelse.
Av Gunnar Bodahl-Johansen, kronikk i Dagens Næringsliv 25. september 2016, gjengitt med tillatelse av forfatteren.
LES OGSÅ:
Evaluer PFU nå!
Usunn maktkonsentrasjon i Presseforbundet
Et PFU-sekretariat som ikke lenger er en integrert del av Norsk Presseforbund, vil styrke presseetikken, fordi utvalget vil kunne oppnå større tillit blant publikum. Det er et viktig grep fordi eierkonsentrasjonen i mediene utfordrer PFUs uavhengighet fra innsiden på en måte vi aldri har opplevd.
Når Kjersti Løken Stavrum fratrer, blir Presseforbundet og PFU kvitt en sekretariatsleder som har tviholdt på uakseptable dobbeltroller. Selv om kritikken tilsynelatende har prellet av både Løken Stavrum og styret i Presseforbundet, har nok de fleste skjønt at PFU-sekretariatet ikke kan ledes av en person med bindinger til redaksjoner PFU skal avgjøre om har brutt god presseskikk eller ikke. En generalsekretær som skal representere hele pressen, kan heller ikke være styremedlem i Tinusstiftelsen og Blommenholm Industrier, Schibsteds største aksjonær.
Nå fastslår også Presseforbundets styreleder Gunnar Kvassheim i fagbladet Journalisten at den neste generalsekretæren må være uten bindinger. Fordi den enorme eierkonsentrasjonen i norske medier gjør det vanskelig å finne kandidater uten bindinger, bør Presseforbundet lete etter kandidater utenfor de store og dominerende mediekonsernene, Schibsted og A-media. Det kan også være langt mellom kandidater som både er genuint interessert i presseetikk, og kan bidra med konsistente presseetiske analyser, særlig når journalister krever svar på direkten.
Stillingen som generalsekretær i Presseforbundet har en innebygd selvmotsigelse fordi generalsekretæren både skal slåss for pressens samlede interesser og være sentral i utformingen av det etiske regelverket, utvelgelsen av PFU-medlemmer og utformingen av forslag til uttalelser sekretariatet legger frem for PFU med hensyn til hvilke redaksjoner som skal felles eller ikke felles for brudd på god presseskikk. Dette er en betydelig maktkonsentrasjon, som blir enda mer problematisk i lys av den makt de store mediekonsernene representerer, og som blant annet har vist seg gjennom de posisjoner Schibsted har inntatt i presseorganisasjonene.
Samarbeidet mellom arbeidstager- og utgiversiden har gjort Norsk Presseforbund til en unik organisasjon i internasjonal sammenheng. Jeg har tidligere påpekt nødvendigheten av å se presseetikken i sammenheng med alle andre pressespørsmål, og har advart mot å gå den britiske veien der man nedla British Press Council og opprettet en selvstendig presseetisk klagenemnd. Etter flere revisjonsrunder og mye presseetisk bråk i kjølvannet av News of the World-skandalene, avgikk Press Complaints Commission ved døden, og er nå erstattet av The Independent Press Standards Organisation (IPSO).
Erfaringene fra andre land viser at en fungerende selvjustisen må være solid forankret i pressen selv. Men når redaksjonene integreres i stadig større grad gjennom mediekonsernene, er det nødvendig å styrke PFUs uavhengighet innenfor pressemiljøet. Et godt grep er å etablere PFU som en stiftelse, og samtidig bryte opp samlokaliseringen med Presseforbundet og Redaktørforeningen. Presseetikken har aldri vært viktigere enn i dag, fordi den presseetiske forpliktelsen som følger av Vær varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten og PFUs uttalelser, skiller de redaktørstyrte mediene fra andre medier som formidler informasjon og nyheter til publikum.
Det er også viktig at pressen selv tar initiativ for å styrke PFU, for å unngå at myndighetene skal gripe inn.
Gunnar Bodahl-Johansen, tidligere PFU-sekretær og organisasjonssekretær i Norsk Presseforbund, forelest om presseetikk på Institutt for journalistikk. Underviser nå på Høyskolen Kristiania