Organiseringen av pressens selvjustisordning har vært uendret i over 20 år. Kjersti Løken Stavrums avgang som ”pressegeneral” gir pressen en gylden anledning til å vurdere reformer, skriver Anders Cappelen.
Kronikk i Dagens Næringsliv 18. oktober 2016
LES OGSÅ:
Usunn maktkonsentrasjon i Presseforbundet
At tiden har stått stille i 20 år, er normalt ikke et kvalitetstegn ved en viktig og kompleks klageinstans som Pressens Faglige Utvalg (PFU). Med enkle reformer kunne den fungert langt bedre, ikke bare for publikum, men også for pressen.
Viktigst er å avslutte en kunstig og fornuftsstridig sammenblanding av roller for generalsekretær i Norsk Presseforbund (NP), og dele det som i dag er en kombinert dommer- og PR-jobb.
Generalsekretæren er norsk presses pressetalskvinne og viktigste ansikt utad. Samtidig er hun leder for PFU-sekretariatet som saksbehandler PFU-klager og skriver de helt avgjørende innstillingene til PFUs uttalelser. I spørsmålet om brudd på god presseskikk eller frifinning, følger PFU innstillingene i kanskje 95 prosent av alle klagesaker. Generalsekretær er i praksis en nær eneveldig dommer i PFU.
Hvor sannsynlig er det at en god kommunikasjonsdirektør og lobbyist også egner seg for å lede den særegne formen for rettspleie som presseetikken er? Hvem ville finne på å velge en PR-sjef til høyesterettsdommer?
Utrolig nok fungerte dette på et vis i de 17 årene Per Edgar Kokkvold var generalsekretær. Men Kokkvold har unike egenskaper, var den i Norge som kunne mest om presseetikk, hadde ingen bindinger til store mediehus, og prioriterte den presseetiske delen av jobben. Han var mer presse-refser enn -talsmann.
Kokkvolds arvtager, Kjersti Løken Stavrum, prioriterte stikk motsatt. Det har knapt vært en debatt om norsk presse de tre siste årene hun ikke har deltatt i. Hun kom fra stillingen som kommunikasjonsdirektør i NHO, og har vært en glimrende presse-talskvinne.
Generalsekretær har talerett på PFU-møtene der klagesakene behandles. Kokkvold benyttet den flittig, og i kraft av sin kunnskap om klagene og ikke minst om PFUs praksis i historiske saker, fungerte han som juryveileder for PFU. Fordi presseetisk kunnskap og erfaring blant PFUs stadig skiftende medlemmer er varierende, for å si det forsiktig, var Kokkvolds veiledning av vesentlig betydning for at PFUs avgjørelser ble konsistente, dvs. i samsvar med PFUs tidligere avgjørelser.
Løken Stavrum derimot, har aldri fungert som juryveileder. De ytterst få gangene hun sier noe på PFU-møtene, dreier det seg stort sett om rene saksopplysninger. Hvilken kunnskap om og interesse for presseetikk hun hadde før hun ble generalsekretær, er ukjent.
PFU har de tre siste årene avsagt flere inkonsistente uttalelser enn tidligere, ikke minst om tolkningen av Vær Varsom-plakatens sentrale punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse. Dette undergraver det som over 25 år er blitt etablert som sikker presseetikk. Presseetikken er blitt enda mer dunkel og ugjennomtrengelig, ikke bare for publikum, men også for redaktører og journalister. Inkonsistente avgjørelser er ren gift for forståelsen av hva gjeldende presseetikk er.
For å forstå hvordan Vær Varsom-reglene skal tolkes og anvendes, må du ha oversikt over PFUs over 1000 uttalelser de siste 25 år. Dette krever enorm innsats fordi PFU bare unntaksvis refererer til tidligere avgjørelser. Reformforslag nr. 2 er å bruke slike referanser systematisk, og etablere ”prejudikatsuttalelser”.
Det pressen og publikum trenger, er en leder for PFU-ordningen med en dypere forståelse og interesse for presseetikk, ikke en dyktig talsperson for norsk presse. Ansetter NP-styret på ny en PFU-sjef som først og fremst er talsperson med et overfladisk forhold til presseetikk, er dette i virkeligheten en dramatisk nedprioritering av selvjustisordningen.
Samfunnet har gitt pressen stor frihet, og avstått fra enhver form for ansvarliggjøring av maktmisbruk, så nær som den illusoriske muligheten for borgerne til å bruke rettsapparatet. Dette fordrer en sterk og god selvjustis.
Anders Cappelen er forfatter og forlegger, og har hatt ansvaret for over 40 PFU-klager