Høyesteretts dom i Kunda-saken legger viktige føringer for hva som i dag er ulovlig journalistikk.
Av Anders Cappelen
Å skade andres omdømme på sviktende grunnlag kan fort bli dyrt for redaksjoner. Schjenken-saken kostet Dagbladet 8 – 10 millioner kroner i saksomkostninger og erstatning. For Avisa Nordland (AN) har Kunda-saken kostet rundt fem millioner.
I tillegg kommer timene avisens ansatte har brukt på saksforberedelser forut for ting,- lagmanns- og Høyesteretts behandling av saken. På toppen av det hele kommer omdømmetapet.
Den enstemmige og usedvanlig klare Høyesterettsdommen i Kunda-saken viser på vesentlige punkter hva som kreves når ærekrenkende journalistikk publiseres. Den gir derfor gode landemerker for journalister og redaksjoner som ønsker å være på rett side av loven.
En forkortet utgave av denne artikkelen ble publisert på Journalisten.no 15. desember 2014
LES OGSÅ:
Anders Cappelens kronikk i Dagens Næringsliv 10. desember 2014 om Kunda-saken og andre dommer mot pressen i 2014
Anders Cappelens innlegg om Kunda-saken i Aftenposten 27. februar 2013
Romkvinne-saken bare barnemat mot Kunda-saken
Forutsetningen i det følgende er at det publiserte materiale har allmenn interesse, og at publiserte beskyldninger er usanne eller udokumenterte/lar seg ikke bevise.
Kan ikke utelate sentral faktainformasjon
Det viktigste for pressefolk å merke seg, er Høyesteretts gjentatte anførsler om at en redaksjon ikke kan utelate sentral faktainformasjon den er kjent med, og som på en avgjørende måte ville påvirket inntrykket som ble skapt.
AN påstod at gastrokirurg Rastislav Kunda hadde operert friske mennesker og fjernet indre organer uten grunn. Redaksjonen hadde i hende både en sakkyndigrapport og Kundas redegjørelse til Helsetilsynet der det klart fremgikk at kreftmistanken var så sterk at det var god grunn for Kunda til å operere, men unnlot å nevne dette. Inntrykket som ble skapt av at Kunda hadde gjort grove feil, ble derfor rettsstridig:
”126 Etter en samlet vurdering, hvor jeg særlig legger vekt på at Avisa Nordland unnlot å bruke sentrale opplysninger i rapporten fra den sakkyndige Søreide – som avisen hadde i hende, og som viste at avisens dekning av operasjonen av E var ufullstendig og misvisende – konkluderer jeg med at avisens beskyldninger mot Kunda var rettsstridige.”
Også EMD dømmer for utelatelse av sentral faktainformasjon
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) er øverste rettsinstans for injuriesaker. Et typisk eksempel på at EMD slår ned på utelatelse av vesentlig faktainformasjon, finner vi i saken Shabanov og Tren mot Russland, 4. desember 2006. Journalistene S. Shabanov og S. Tren var blitt dømt i alle rettsinstanser i Russland for å ha skapt ”impression” av at Ms P. ikke var kvalifisert for en jobb som leder av ”legal department” i offentlig virksomhet. De skrev følgende om lønnen hennes:
”Not bad for a twenty-year-old professional who recently graduated from a teachers’ college.”
Journalistene hadde i sin fremstilling utelatt at Ms P. hadde fullført et kurs ”of higher legal education”, og at hun hadde tre år med relevant praksis. Deres anke til EMD førte ikke frem, og i EMD’s avgjørelse heter det blant annet følgende i avsnitt 39:
”The aim of legal provisions on defamation is the protection of individuals against falsehoods liable to tarnish their reputation. A falsehood may be communicated by stating untrue facts, but also by leaving out true facts which, had they been stated, could have significantly altered the perception of the matter. The applicants [journalistene] in the present case incurred liability for having failed to inform the readership about Ms P.’s legal education.”
Som det fremgår her, kan en usannhet/faktafeil formidles ikke bare når uriktige opplysninger fremsettes, men også når ”true facts” utelates. Når dette er fakta som ville ha ”significantly altered the perception of the matter”, brytes loven når journalister samtidig fremsetter ærekrenkende beskyldninger.
Hva sier presseetikken om utelatelse av sentral faktainformasjon?
Så vidt vites, kan vi telle på en hånd antall PFU-uttalelser som slår ned på utelatelse av sentrale opplysninger i saker der noen angripes. Den mest kjente er utvilsomt sak 029/13 (”Romkvinne”-saken”), der NRK Dagsrevyen ble felt i en historisk hard uttalelse:
”Etter utvalgets mening er en slik bevisst utelatelse av avgjørende og kompliserende fakta å anse som en aktiv historieforfalskning”.
Krav til aktsomhet og god tro
Både Høyesterett og EMD stiller krav til journalister om å utvise aktsom god tro.
”103 Pressens frihet til å skrive om saker av offentlig interesse forutsetter imidlertid at den opptrer profesjonelt, redelig og i god tro – ’professionally and in good faith’”. Høyesterett viser her blant annet til EMDs storkammerdom i saken Axel Springer AG mot Tyskland, 7. desember 2012, avsnitt 93:
“Indeed, the Court has held that the safeguard afforded by Article 10 to journalists in relation to reporting on issues of general interest is subject to the proviso that they are acting in good faith and on an accurate factual basis and provide “reliable and precise” information in accordance with the ethics of journalism”
Som det fremgår, er opptreden i aktsom god tro en forutsetning (”provisio”) for beskyttelse av ytringsheten slik vi finner den i artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Journalisten plikter før publisering å skaffe ”accurate factual basis” og ”reliable and precise” informasjon.
Dette kravet har både en objektiv og en subjektiv side. Objektivt kreves at informasjonen bevismessig skal være tilstrekkelig god. Subjektivt kreves at informasjonen også skal presenteres på aktsomt vis, at det skal legges et visst arbeid i å kontrollere den, og at opplysninger som ”could have significantly altered the perception of the matter” ikke kan utelates.
Utelates slike opplysninger, er du som journalist ikke aktsom, og du er heller ikke i god tro. Da risikerer du å bli dømt i rettsapparatet om saken settes på spissen. I Høyesterettsdommen i Kunda-saken heter det som følger i avsnitt 121:
”Jeg går så over til å drøfte om Avisa Nordland har handlet profesjonelt, redelig og i god tro. Avisen hadde før den publiserte artikkelserien blant annet i hende rapporten fra den sakkyndige Søreide som konkluderte med at det var grunn til å operere E, og at hun hadde gitt et informert samtykke til operasjonen, samt As brev til Helsetilsynet der han ga uttrykk for det samme.”
At AN unnlot å publisere sakkyndig Søreides konklusjon, fikk altså avgjørende betydning for Høyesteretts vurdering av redaksjonens aktsomhet. Dette fikk også avgjørende betydning for spørsmålet om oppreisningserstatning (avsnitt 127):
”Videre finner jeg det rimelig at Avisa Nordland pålegges å betale slik erstatning. Jeg viser særlig til at avisen unnlot å bruke informasjon som den satt med og som viste at dekningen av saken var uriktig.”
Hvordan skal beskyldninger tolkes?
Dette er et avgjørende spørsmål i alle injuriesaker. Og her er både EMD og Høyesterett krystallklar: det er det inntrykk den ordinære avisleser, tv-seer eller radiolytter vil få, som skal legges til grunn. Videre fremgår det at de omstridte beskyldningene skal tolkes ”i sin kontekst”. I Kunda-dommen heter det som følger:
”90 Spørsmålet om det foreligger en ærekrenkelse som rammes av § 247, reiser på denne bakgrunnen tre hovedspørsmål, nemlig hvordan det aktuelle utsagnet skal tolkes, om utsagnet er ærekrenkende – det vil si om det rammes av gjerningsbeskrivelsen i § 247 – og om det er rettsstridig.
(…)
92 Utsagnene skal tolkes i lys av hvordan en ordinær leser vil oppfatte dem og i sin kontekst.”
Høyesterett avviste ANs argumentasjon om løpende publisering
ANs advokat Halvor Manshaus påstod at dommerne måtte anlegge en såkalt kontekstuell tolkning, og se avisens løpende publisering i sin helhet. Kundas advokat Carl Bore betegnet Manshaus modell som ”annullerende tolkning”. Av dommen fremgår det at Manshaus løpende publisering-argument ikke ble tatt til følge.
Heller ikke Borgarting lagmannsrett tok i dommen mot Aftenposten i Morgan Andersen-saken, 6. oktober 2014, hensyn til en slik argumentasjon. Avisens advokat, Jon Wessel-Aas, uttrykte i Aftenposten.no 7. oktober (NTB-melding) skuffelse over at lagmannsretten ikke la mer vekt på avisens løpende publisering i saken:
”Vi mener blant annet at det er lagt alt for liten vekt på at Morgan Andersen selv kom meget godt til orde i løpet av samme nyhetsdag og i morgenavisen neste dag, sier Wessel-Aas.”
Konsekvensen av dette er at journalist og redaksjon må stå til ansvar for ærekrenkende beskyldninger som publiseres dag 1. At man dag 2 og 3 publiserer noe annet, fører ikke automatisk til frifinnelse.
Identifisering
I kartleggingen av hvordan beskyldningene måtte forstås, vektlegger Høyesterett i avsnitt 96 at Kunda ble identifisert:
”Ved å navngi Kunda og ta inn bilde av ham i avisen, er utsagnene dessuten rettet direkte mot ham.”
Identifisering trekkes også inn i rettsstridsvurderingen (avsnitt 104):
«EMD har videre i sin praksis lagt betydelig vekt på om navnet på den anklagene er rettet mot, er nevnt i artikkelen”
Jo større alvorlighetsgrad, desto større krav til faktasjekk og aktsomhet
”104 Desto mer alvorlig anklagen er, desto bedre må det faktiske grunnlaget være,” sier Høyesterett, og viser til EMDs dom i saken Bjørk Eidsdóttir mot Island, 10. juli 2012, avsnitt 71, der det blant annet heter som følger:
”The Court must examine whether the applicant acted in good faith and complied with the ordinary journalistic obligation to verify a factual allegation. This obligation required that she should have relied on a sufficiently accurate and reliable factual basis which could be considered proportionate to the nature and degree of their allegation, given that the more serious the allegation, the more solid the factual basis has to be”
Konsekvensen av dette for journalister og redaksjoner er at jo grovere og mer ærekrenkende beskyldninger som fremsettes, desto større krav til aktsomhet, herunder kontradiksjon (samtidig imøtegåelse), faktasjekk og inkludering av sentrale opplysninger.
Høyesterett viser også til avsnitt 112 i Høyesterettsdommen i ambulansesjåfør-saken (Schjenken-saken) fra mars 2014: ”kravet til bevismessig belegg vil avhenge av grovheten av beskyldingen og graden av verdivurderinger. Jo mer konkret og presis beskyldningen er, desto mer må kreves av faktisk belegg”.
Dette gjelder ifølge Kunda-dommen (avsnitt 106) ”også for personer som mer enn andre må tåle at pressen setter et kritisk lys på dem.” Pressens kritikk må ”bygge på et tilstrekkelig faktisk grunnlag også i et slikt tilfelle, enten det dreier seg om faktiske påstander eller verdivurderinger.”
Aktsomhetskravet gjelder også for videreformidling
Her kom Høyesterett med en avklaring som kan få stor betydning for norsk journalistikk. I avsnitt 107 heter det som følger:
”Terskelen for å akseptere videreformidling av utsagn er lavere enn når avisen publiserer egne oppfatninger i kommentarer og ledere, (…) Men også for slike utsagn må det skje en forsvarlig journalistisk vurdering av grunnlaget for det som siteres. Og der pressen nøyer seg med å videreformidle andres beskyldninger, kreves det at det går klart frem at det bare dreier seg om gjengivelse av andres beskyldninger – journalisten må distansere seg fra beskyldningene.”
Dette betyr at om saken settes på spissen i rettsapparatet, kan ikke redaksjonen unnskylde seg med at den bare har videreformidlet en beskyldning. Bruk av sitatstrek vil med andre ord ikke automatisk være frifinnende. Man må også gjøre en ”forsvarlig journalistisk vurdering av grunnlaget” for beskyldningen, og man må ”distansere seg fra” den.
Så vidt vites, er dette første gang et norsk presseorgan dømmes i Høyesterett for videreformidling. (Den aktuelle beskyldningen var videreformidlet påstand om manglende pasientsamtykke til operasjon).
Høyesterett: Takhøyden er lavere for kommentar- og lederartikler
Vi ser videre at Høyesterett på ingen måte gir pressen større takhøyde for publisering av beskyldninger i kommentar- og lederartikler. Dette fremkom også tydelig i Schjenken-dommen, og slås altså nå fast av Høyesterett enda en gang. Her er norsk presseetikk, som gir større takhøyde til kommentarjournalistikk, på kollisjonskurs med gjeldende rett. Ettersom Pressens Faglige Utvalg (PFU) gjentatte ganger har sagt at presseetikken må være strengere enn jussen, synes det å være på høyt tid at PFU/Norsk Presseforbund nå sørger for å bringe etikken i bedre overensstemmelse med norsk rett.
Risikabelt å ikke ta forbehold
AN tok ingen forbehold da avisen angrep Kunda for å ha operert friske personer uten grunn, og dette slo Høyesterett ned på:
”122 Til tross for at avisen hadde informasjon som tilsa at det den skrev om operasjonene av E og G, var ufullstendig og misvisende, tok avisen ikke forbehold, og den gjorde det heller ikke klart at det her kun var tale om gjengivelse av pasientenes beskyldninger mot legene. Tvert imot fremsatte avisen – særlig i lederne – beskyldninger mot Kunda på egne vegne og presenterte beskyldningene som om de var objektive sannheter.”
På dette punkt er norsk presseetikk i tråd med gjeldende lov: PFU har i flere fellende uttalelser lagt vekt på at innklagde redaksjoner ikke har tatt noen forbehold.
At en angrepet part ikke vil svare, frikjenner ikke redaksjonen
Et av ANs forsvarsargumenter var at Kunda takket nei til intervju, og derved ikke bidro til å opplyse saken. I avsnitt 172 i dommen fremgår det at Høyesterett ikke tilla dette vekt:
”Etter mitt syn taler det ikke mot å ilegge oppreisningserstatning at A unnlot å gi tilsvar til avisen.”