Dagens PFU vil helst ikke vurdere hvilke inntrykk innklagde medier skaper. Etterlatte inntrykk i pressens artikler og tv-innslag er dermed nærmest definert ut av presseetikken.

Av Anders Cappelen, publisert i fagbladet Journalisten.no 31. mars 2017

LES OGSÅ:
PFU-ledernes etterlatte inntrykk
Når loven er strengere enn etikken
Kunda-saken – PFUs største skandale
Etterlatt inntrykk – PFU frifinner der norsk rett dømmer

På PFUs møte tirsdag denne uken fortalte PFU-sekretariatets meget erfarne og dyktige Trude Hansen at PFU er blitt veldig forsiktig med å felle på etterlatte inntrykk:

”Vi har selvfølgelig vært innom tanken på 4.1, men det er jo noe med at PFU har vært veldig forsiktig tidligere med å felle på sånne etterlatte inntrykk. Så det er grunnen til at vi har havnet på det vi har havnet på [full frifinning].”

Trude Hansen berørte her et gjengangertema i PFUs historie: Hvilken plass har etterlatte eller skapte inntrykk i presseetikken?

VG frifunnet for etterlatte inntrykk om korrupsjon
Men først til klagesaken Hansen uttalte seg om, Torbjørn Graff Hugo mot VG, der PFU uttalte at

”Slik utvalget ser det, etterlater vinkling og presentasjon i det påklagede tilfellet et inntrykk av at det her handler om at noe klanderverdig har skjedd, og dette knyttes til spørsmål om korrupsjon. Utvalget merker seg at klager er sentral i vinklingen og presentasjonen. At klager opplever dette som svært urettferdig, all den tid VG ikke har avdekket at han har gjort noe kritikkverdig, er ikke vanskelig å forstå for utvalget. På generelt grunnlag vil utvalgets flertall her minne om punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten (VVP), om å vektlegge omtanke i presentasjonen. Samtidig må utvalgets flertall konstatere at VG ikke har påstått at det er avdekket korrupsjon. VG presenterer fakta og stiller spørsmål til involverte parter. (…) Et sentral moment i denne sammenheng er hvorvidt klager har fått komme til ord og uttrykt sitt syn på saken. Det har klager i dette tilfellet.”

PFU var først delt på midten: Liv Ekeberg, Eva Sannum og Stein Bjøntegård ville gi VG ”kritikk” (regnes som en fellende uttalelse). Anne Weider Aasen, Gunnar Kagge og den nye alllmennhetsrepresentanten Nina Fjeldheim ønsket å frifinne. Fjeldheim, som man skulle tro sitter i PFU for å ivareta borgernes interesser, har for øvrig i sak etter sak markert seg som enda mer pressevennlig enn de mest pressevennlige presserepresentantene.

(Sylo Taraku hadde meldt forfall og ble ikke erstattet. Det manglet således, som så merkelig ofte i PFU, en tredje representant for allmennheten. Som Journalisten tidligere har dokumentert, stod i perioden januar 2015 til september 2016 en eller flere av allmennhetens plasser i PFU tomme i 50 % av 228 klagesaker som fikk full behandling.

For å få landet avgjørelsen, skiftet NRK-redaktør Stein Bjøntegård side, slik at PFU frifant VG. Ekeberg og Sannum, som begge mente VG burde felles for brudd på god presseskikk, tok dissens:

”Utvalgets mindretall viser til punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten (VVP), om å vektlegge saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Slik mindretallet ser det, etterlater vinkling og presentasjon i det påklagede tilfellet et inntrykk av at klager er sentral i at noe klanderverdig har skjedd, og dette knyttes til spørsmål om korrupsjon. All den tid kritikken i saken egentlig retter seg mot rutiner og regler for rollebytte mellom offentlig forvaltning og konsulentselskaper, mener mindretallet at innhold og presentasjonen i for stor grad fokuserer på klager. Mindretallet forstår at klager opplever dette som urimelig, all den tid VG ikke har avdekket at han har gjort noe kritikkverdig. På dette punktet, 4.1, finner utvalgets mindretall at Verdens Gang har brutt god presseskikk.”

PFUs nye holdning viktig for både pressen og klagere
For journalister og redaktører er det av åpenbare grunner interessant å vite at de rent presseetisk nærmest risikofritt kan skape inntrykk som det ikke er grunnlag for i sakens fakta.

For den som mener seg utsatt for overgrep og maktmisbruk fra pressen, er det også vesentlig å vite at de ikke lenger kommer noen særlig vei med å klage på etterlatte inntrykk. I et flertall av alle PFU-klager er dette et viktig punkt som ofte utgjør en stor del av klagen. Nå som vi vet at det er blitt veldig vanskelig for dagens PFU å felle for slike inntrykk, kan man like godt bare droppe denne biten.

Når ble etterlatte inntrykk utdefinert?
De av oss som følger PFUs virksomhet har ikke kunnet unngå å legge merke til at det er blitt stadig vanskeligere å ansvarliggjøre nyhetsmedier i PFU for inntrykkene de skaper. Det var likevel nytt at de som i dag praktiserer presseetikken i PFU-systemet, nemlig PFU-sekretærene og PFU-medlemmene, nærmest har knesatt at det ikke skal felles for etterlatte inntrykk.

Når snek dette seg inn i PFUs praktisering av presseetikken? Og hvordan skjedde det? Har spørsmålet blitt utredet? Hvorfor har ikke offentligheten fått vite at etterlatte inntrykk ikke skal telle i det avgjørende spørsmålet om felling eller frifinning?

Undertegnede kjenner til alle skriftlige forarbeider ved VVP-revisjoner siden 1994, og har aldri sett noe om at det ikke skal felles for etterlatte inntrykk.

Hvorfor er det ikke offentlighet om PFUs holdning til et så grunnleggende element i journalistikken som skapte inntrykk? Pressen er normalt for offentlighet, er den ikke?

Skapte inntrykk viktig for PFU før
Ifølge ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” fra 1995, et av de viktigste kildeskriftene for den som vil forstå norsk presseetikk, overveide den såkalte VV-komiteen følgende ”bestemmelse” under avsnittet om publiseringsregler:

”Vær oppmerksom på at presentasjonsformen er et redaksjonelt virkemiddel som kan forsterke mulig skadevirkninger for den eller de som er gjenstand for omtale i avisen/bladet.»

VV-komiteen siterer deretter boken ”Visuell visjon – i fritt fall?” av Johan O . Jensen, som var leder for PFU i en årrekke:

”man må ikke tro at presentasjonsspørsmålet ikke har relevans i en presseetisk sammenheng. Tvert imot”, og ”Det vil være meningsløst å hevde at de presentasjonstekniske virkemidler som tas i bruk, ikke er en del av den samlede reportasje”

VV-komiteen skriver så følgende:

”Johan O. Jensen sier at domsfellelsene i ærekrenkelsessaker tyder på at domstolene legger mest vekt på det totalinntrykket av artikkelen som skapes hos den alminnelige leser. ’Høyesterett synes å mene at leseren først og fremst påvirkes av titler, ingresser og bilder, mindre av den løpende tekst. Overdrivelser og unøyaktigheter i ingresser og titler fører lett til at retten dømmer avisen’. Han siterer også høyesterettsjustitiarius Carsten Smith som i årsmøtet i Norsk Redaktørforening i 1994 sa at

’det er avgjørende hvilket inntrykk en vanlig avisleser vil oppfatte ved et oppslag, hvilke forestillinger oppslag kan forventes å gi. Det er realistisk å hevde at enkelte – høyesterettsjustitiarius inkludert – bare leser overskriftene på enkelte artikler’.”

VV-komiteen trakk frem risikoen ved overdimensjonering
I ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” fra 1995 heter det følgende på s. 68:

”Men man skal også være klar over at den kritiske og undersøkende journalistikken også innebærer visse faremomenter i form av en overdimensjonering av det man finner frem til. I november 1994 sluttet PFU seg til synspunktene som var fremlagt i et notat fra generalsekretæren i NP, om slike faremomenter ved undersøkende journalistikk:

’Det dreier seg om belastningen for personer som figurerer i saker som pressen tar for seg over lang tid, og hvor den samlede omtale i sum antar meget store dimensjoner. I ettertid kan det vise seg at saken dermed er blitt overdimensjonert i forhold til utgangspunktet. Ikke minst kan det synes som om dette gjør seg spesielt gjeldende i saker som pressen selv har funnet frem til. En egennyhet som påviser et uheldig eller mistenkelig forhold, kan bli slått opp stort i avisen, og saken følges så videre fra ledd til ledd – for eksempel via etterforskning og granskning frem til en rettslig avgjørelse. Hver gang får saken et stort oppslag, ettersom det kan dreie seg om mediets ”egen sak”. Hver gang kan oppslaget være berettiget, fordi det inneholder nye momenter som fortjener omtale.

Men i ettertid kan det iblant konstateres at den samlede mengde reportasjer om en og samme sak har fått en dimensjon og et volum som ikke står i rimelig forhold til sakens proporsjoner. Hvis så saken ender med en strafferettslig eller annen konsekvens som er liten i forhold til oppslagenes totale virkning, er det lett å forstå at den det går ut over, føler seg dårlig behandlet. Det kan også lett skapes inntrykk av at et forhold er helt avklart og skyldspørsmålet utvilsomt, mens det i virkeligheten ennå dreier seg om mistanker, eller dimensjonene kan være galt oppfattet. Det er særlig viktig å være oppmerksom på at den samlede virkning av en rekke oppslag som inneholder alvorlige anklager, kan bidra til å festne et inntrykk av forhåndsdom. Det finnes ingen oppskrift på hvordan mediene skal unngå slike resultater av sin oppfølging av en sak, men PFU mener det er viktig at pressen har disse faremomentene med i sin vurdering, sett i forhold til Vær Varsom-plakatens påbud om saklighet og omtanke’.”

Sentrale PFU-uttalelser om etterlatte inntrykk
I en av de mest sentrale PFU-uttalelsene de siste ti år, i PFU-sak 046/08 (Fredly-saken), uttalte PFU at:

”Avslutningsvis vil utvalget også vektlegge at den innledende reportasjens presentasjonsform, med gjentatt bruk av retoriske spørsmål basert på svakt faktagrunnlag, er med på å forsterke det insinuerende inntrykket av at ulovligheter foregår i det skjulte. Her viser utvalget til VVP 4.1, der det heter: ’Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.’ Dagens Næringsliv har brutt god presseskikk.”

I en annen PFU-uttalelse mange har referert til, PFU-sak 250/09 (Cayman-saken) kom PFU til at klager var blitt satt ”i et tvilsomt lys gjennom påstander og utsagn, og gjennom bildebruk og fortellerteknikk”, og kunne ”ikke se at redaksjonen har frambrakt dokumentasjon som støtter dette inntrykket, (…)”. I den delen av uttalelsen som måtte fremføres i relevant sendetid, het det blant annet følgende:

”Etter utvalgets mening utviste ikke Brennpunkt-redaksjonen tilstrekkelig saklighet i sin omtale, og det ble heller ikke presentert dokumentasjon som sto i forhold til det programmet angivelig hadde til hensikt å vise.”

Så sent som 28. april 2014, i sak 395/14, uttalte PFU at presseetikken også omfatter ”det inntrykk man skaper av noen eller noe”:

”Pressens Faglige Utvalg vil innledningsvis, på generelt grunnlag, vise til at Vær Varsom-plakaten ikke bare er en teknisk beskrivelse av hvordan journalistikk skal være, men at presseetikken skal skape bevissthet om den maktutøvelse journalistikk er, og det inntrykk man skaper av noen eller noe ute i samfunnet ved journalistiske publiseringer.
(…)
Klageren bringer disse faktaene inn i studioinnslaget etterpå, men utvalget mener likevel at NRK i sin fremstilling av saken har satt klageren i et urettmessig kritisk lys.  Utvalget viser her til kravet i plakatens punkt 4.1 om saklighet og omtanke, i dette tilfellet særlig manglende saklighet. NRK har brutt god presseskikk.”

I en uttalelse i 2007 (sak 283/07) viste PFU til at VVP 4.1 var blitt betegnet som plakatens mest sentrale publiseringsregel:

«Utvalget viser til Vær Varsom-plakatens punkt 4.1, der det heter: «Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». I forarbeider til plakaten er denne oppfordringen tidligere betegnet som den mest sentrale av plakatens publiseringsregler.»

”Etikk for journalister”
I denne boken skriver Svein Brurås slik om VVP 4.1:

”Lenge ble presentasjon og dimensjonering plassert utenfor presseetikkens interessefelt. Tanken var at det er innholdet som teller, ikke omfang og bokstavstørrelser. Mange fryktet at dersom slike spørsmål skulle falle inn under det presseetiske apparatet, så ville selve nyhetsvurderingen i den enkelte redaksjon kunne bli overprøvd av PFU. Presentasjon og dimensjonering ble derfor ansett som ene og alene redaktørens og deskens anliggende, og det ble sett på som uprofesjonelt å blande seg i de vurderingene som den enkelte redaksjon gjorde.

Men etiske spørsmål knyttet til presentasjon og dimensjonering ble etter hvert stadig mer påtrengende. Flere og flere innså at det slett ikke er slik at så lenge innholdet er korrekt, så er det likegyldig hvordan en sak blir slått opp. Tvert imot: Måten en sak presenteres på, har faktisk stor betydning for eventuelle skadevirkninger, ikke minst om de omtalte føler seg krenket eller tråkket på.”

Det er for øvrig ikke helt riktig at dimensjonering lenge ble holdt utenfor presseetikken. I en klagesak fra 1994, den gang Per Edgar Kokkvold satt i og var leder for PFU, ble VG enstemmig felt for etterlatt inntrykk (PFU-sak 94/100):

”Utvalget finner det også godtgjort at klageren har fått anledning til å komme til orde med sitt syn på virksomheten. Det er heller ikke påvist faktiske feil som avisen ikke har rettet opp. Likevel mener utvalget at avisen gjennom presentasjonsform, med konstaterende vignetter som «Ny Oslo-skandale», har gått for langt i å skape inntrykk av ha avslørt ulovlig og fordekt virksomhet av graverende art. Avisens framstilling kan derfor oppfattes som forhåndsdom. Utvalget mener også at VG på en kritikkverdig måte har unnlatt å gjengi modererende opplysninger som avisen var kjent med.

Utvalget vil også påpeke faren for at pressen gjennom mange reportasjer med gjentagelser kan forsterke inntrykket av forhåndsdom. Etter utvalgets mening har saksframstillingen som helhet fått en uakseptabel ubalanse”

Denne 23 år gamle PFU-klagesaken har forbausende mange likhetstrekk med klagen på VG som PFU behandlet tirsdag 28. mars 2017. De to avgjørelsene sier ikke så lite om utviklingen i PFU, og hvor dagens PFU, med unntak av Liv Ekeberg og Eva Sannum, står i spørsmålet om presseetisk vurdering av etterlatte inntrykk.

Klokt å definere etterlatte inntrykk ut?
Som Svein Brurås presist uttrykker det ovenfor: ”Måten en sak presenteres på, har faktisk stor betydning for eventuelle skadevirkninger, ikke minst om de omtalte føler seg krenket eller tråkket på.”

Norske myndigheter har lenge ment at borgerne ikke trenger noen klageinstans for pressens maktmisbruk utover PFU, som er hundre prosent pressekontrollert. Å definere ut noe av det som nær samtlige medieofre opplever som det aller mest skadelige, nemlig medienes skapte inntrykk av at de har gjort noe svært kritikkverdig, kan ikke sies å styrke PFUs troverdighet som klageinstans.

Borgernes eneste alternativ til PFU, er å gå til domstolen. Hva sier så Høyesterett om skapte eller etterlatte inntrykk?

Det fremgår av en rekke Høyesterettsdommer i ærekrenkelsessaker mot medier at det etterlatte inntrykk skal legges til grunn for tolkning av utsagn. Høyesterett dømte i desember 2014 Avisa Nordland i en enstemmig dom for å ha skapt usanne inntrykk om gastrokirurgen Rastislav Kunda. I avsnittene 92 og 98 konkluderte Høyesterett slik:

”Utsagnene skal tolkes i lys av hvordan en ordinær leser vil oppfatte dem og i sin kontekst. Jeg viser her særlig til EMDs dommer i saken Ovchinnikov mot Russland, 16. desember 2010, avsnitt 53.”

”Jeg konkluderer etter dette med at den ordinære leser – når han eller hun leser utsagnene om operasjonene av E og G i sin kontekst – ville oppfatte det slik at A hadde gjort grove feil ved å operere E og G uten grunn, og at han hadde gjort ubotelig skade på dem ved uten grunn å fjerne viktige organer.”

Fra avsnitt 96 i dommen:

”Gjennom denne lederen samt lederen 30. juni 2010 bestyrket og sementerte avisen det inntrykket som allerede var skapt gjennom pasienthistoriene. Den ordinære leser ville etter mitt syn oppfatte det slik at legene hadde gjort grove feil ved – uten grunn – å ha operert friske personer og påført dem ubotelig skade ved å fjerne viktige organer.”

Og fra avsnitt 119:

”Innlegget fra styrelederen var imidlertid det eneste som på en mer konkret måte ga uttrykk for at avisens dekning ikke hadde faktisk belegg. Dette enkeltstående innlegget, som hadde preg av partsinnlegg fra sykehuset, kunne vanskelig oppveie det inntrykket det store antallet innlegg med kritikk av legene hadde gjort. Innlegget førte da heller ikke til at avisen modererte sine tidligere utsagn eller på annen måte på egne vegne ga uttrykk for at saken var mer nyansert enn man først hadde fått inntrykk av.”

Da Rastislav Kunda klagde til PFU på Avisa Nordland, VG og NRK, ble alle blankt frifunnet. Han tok bare ut søksmål mot Avisa Nordland, og vant altså frem i en enstemmig dom.

Hvor mange saker der PFU frifinner når Høyesterett dømmer, tåler PFU før norske myndigheter konkluderer at det er på høy tid å evaluere PFU som klageinstans for borgerne?

Anders Cappelen har i 14 år skrevet PFU-klager på vegne av klienter. Han har ikke hatt noe å gjøre med Torbjørn Graff Hugos klage på VG