PFU-lederne Alf Bjarne Johnsen og Anne Weider Aasen gir i Journalisten.no inntrykk av at det er uproblematisk for PFU å felle for skapte inntrykk. Deres dokumentasjon er ikke overbevisende.

Av Anders Cappelen, publisert i Journalisten.no 9. juni 2017

LES OGSÅ:
Etterlatte PFU-inntrykk
Når loven er strengere enn etikken
Kunda-saken – PFUs største skandale

Johnsen og Weider Aasen skriver at jeg ”hevder at dagens PFU ikke ønsker å vurdere hvilke inntrykk medier skaper.”

Men de underslår at jeg i mitt innlegg i Journalisten.no baserte meg på PFU-sekretariatets erfarne saksbehandler Trude Hansens uttalelse på PFU-møtet 28. mars i år:

”Vi har selvfølgelig vært innom tanken på 4.1, men det er jo noe med at PFU har vært veldig forsiktig tidligere med å felle på sånne etterlatte inntrykk. Så det er grunnen til at vi har havnet på det vi har havnet på [full frifinning].”

De fleste 4.1-fellinger gjelder omtanke, ikke etterlatte inntrykk

Skal man klage til PFU på uriktige eller usaklige, skapte inntrykk, er 4.1 det aktuelle punktet i Vær Varsom-plakaten (VVP):

”Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.”

VVP 4.1 inneholder altså både et saklighetskrav og et omtankekrav. Når PFU trekker inn det skapte eller etterlatte inntrykk og feller for brudd på VVP 4.1, legges saklighetskravet til grunn.

Omtankekravet legges til grunn når PFU feller for 4.1-brudd som for eksempel i en sak der innklagd redaksjon uten godkjennelse brukte et flere år gammelt bilde av dansende tenåringsjenter i BH. Og når PFU feller for publisering av uetiske leserkommentarer, er det som regel omtankekravet i VVP 4.1 som legges til grunn.

Johnsen og Weider Aasens dokumentasjon på at PFU ikke er motvillig til å vurdere skapt/etterlatt inntrykk i klagesaker, er PFU-statistikk for 2013 – 2016. Den viser at PFU i disse årene felte for brudd på VVP 4.1 i 26 klagesaker. PFUs leder og nestleder skaper inntrykk av at PFU felte for etterlatte inntrykk i alle disse sakene. Men slik er det ikke.

En gjennomgang av de 26 4.1-fellelsene i årene 2013 – 2016 viser at bare 11 gjelder brudd på saklighetskravet, mens 15 er relatert til omtankekravet, jfr. dokumentasjonen det lenkes til her.

Saklighetsbruddene fordeler seg slik: 2016: 2, 2015: 5, 2014: 2, 2013: 2. Hittil i 2017 har PFU felt for 4.1-brudd i seks klagesaker, ikke i noen av dem var det feilaktige eller urimelige etterlatte inntrykk som ble lagt til grunn.

I alle større klagesaker jeg kjenner til, har klager ment at innklaget redaksjon har skapt et uredelig og urimelig inntrykk. I perioden 2013 – 2016 mottok PFU 1728 klager, og i 11 av disse tok altså PFU utgangspunkt i det skapte eller etterlatte inntrykket når utvalgte felte for 4.1-brudd. Viser disse 11 avgjørelsene at PFUs norm er å trekke skapt eller etterlatt inntrykk inn i den presseetiske vurderingen?

Eller har PFU-saksbehandler Trude Hansen rett i at PFU har vært veldig forsiktig med å felle for etterlatte inntrykk?

De viktigste VVP-reglene er identiske med de vi finner i jussen

PFU-lederne Johnsen og Weider Aasen skriver at ”Det er et historisk faktum at det er ulik praksis i pressens selvdømmeordning og i domstolene”. Tja. Presseetikkens to viktigste punkter er VVP 4.14 om samtidig imøtegåelse (kontradiksjon), og VVP 3.2 om faktakontroll. Begge står også helt sentralt i ethvert injuriesøksmål mot presseorganer (aktsomhetsvurderingen), og kriteriene PFU legger til grunn er til forveksling like de Høyesterett anvender.

En viktig forskjell er at Høyesterett stiller strengere beviskrav for faktapåstander. PFU derimot ror seg normalt unna ved å si at ”Vi er ikke et etterforskningsorgan og kan ikke ta stilling til hvem som har rett”. PFU foretar med andre ord ikke en reell bevisvurdering for å avgjøre hvem som har rett.

Myte at presseetikken er strengere enn jussen

”Yrkesetikken i pressen vil på mange måter være langt strengere enn domstolene,” hevder Johnsen og Weider Aasen. Dette har presseledere sagt i alle år, men påstanden blir ikke riktigere av den grunn.

Presseetikken behandler eksempelvis leder- og kommentarartikler klart mindre strengt enn reportasjer (”høyere takhøyde”). Høyesterett gjør det stikk motsatte, dette fremgår krystallklart av både av kirurgi-dommen (Kunda-saken) og ambulansjesjåfør-dommen (Schjenken-saken).

PFU sier at meningsytringer ikke kan utløse retten til kontradiksjon, slik er det ikke i jussen. PFUs merkelige og lite holdbare posisjon i dette spørsmålet har jeg skrevet om her.

Har du ikke benyttet retten til samtidig imøtegåelse, svekkes betydelig dine muligheter til å nå frem med en PFU-klage. Slik er det ikke alltid i jussen, jfr. avsnitt 172 i kirurgi-dommen (A er Kunda):

”Etter mitt syn taler det ikke mot å ilegge oppreisningserstatning at A unnlot å gi tilsvar til avisen.”

Et annet område der presseetikken er mindre streng enn jussen, er identifisering. I de aller fleste klagesaker er det uproblematisk for PFU at enkeltpersoner blir identifisert når de angripes i pressen (unntaket er klager fra kriminelle). Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) og Norges Høyesterett har et ganske annet syn på saken, jfr. avsnitt 104 i den enstemmige kirurgi-dommen:

”EMD har videre i sin praksis lagt vekt på om navnet på den anklagene er rettet mot, er nevnt i artikkelen.”

Der presseetikken avviker mest fra jussen: Etterlatte inntrykk

I samtlige injuriesøksmål mot pressen legger EMD og Høyesterett skapte/etterlatte inntrykk til grunn, jfr. avsnitt 92 i kirurgi-dommen:

”Utsagnene skal tolkes i lys av hvordan en ordinær leser vil oppfatte dem og i sin kontekst.”

I retten er altså det skapte/etterlatte inntrykk alltid utgangspunktet, og mediene blir ansvarliggjort for inntrykkene de skaper. I PFU har det i årene 2013 – 2016 bare skjedd 11 ganger at mediene er blitt ansvarliggjort for skapte/etterlatte inntrykk. I de 1728 klagene fra samme periode skjedde dette i under 1 % av alle klagesaker.

Hadde PFU gjort det samme som EMD og Høyesterett, ville PFUs bruddstatstikk sett ganske annerledes ut. Da ville heller ikke PFU ha frifunnet VG i Torbjørn Graff Hugos klagesak, som var utgangspunktet for mitt første innlegg, men som Johnsen og Weider Aasen ikke kommenterer i sitt innlegg.

Ingen som ønsker å kontrollere PFU

PFU-lederne skriver at ”Det er liten grunn til å ønske seg et system der myndighetene skal evaluere og kontrollere pressens selvdømmeordning.” Meg bekjent er det ingen som har tatt til orde for at myndighetene bør kontrollere PFU.

Men PFU er i dag Norges eneste klageinstans for borgere som får sitt omdømme ødelagt av urimelig og uredelig journalistikk. Injuriesøksmål er eneste alternativ, men medfører en økonomisk risiko for saksøker på 5 – 10 millioner kroner.

Når myndighetene aksepterer at PFU er eneste klageinstans, plikter de også å evaluere om den fungerer godt nok. Det handler om borgernes rettssikkerhet.