Norsk presse er ikke tjent med at PFUs behandling av Kunda-saken feies under teppet.
Av Anders Cappelen, publisert i Journalisten.no 18. august 2017
Redaktørforeningens generalsekretær Arne Jensen skriver i innlegg 11. august at ”Den eneste saken hvor man med rette kan si at det motsatte [at jussen er strengere enn presseetikken] var tilfelle, var i den såkalte Big Brother-saken”.
Ingen klagesak har i nyere tid svekket PFUs troverdighet mer enn utvalgets håndtering av Kunda-saken. Det er derfor forståelig at Redaktørforeningen instinktivt prøver å fremstille det som om PFUs og Høyesteretts avgjørelser i Kunda-saken ikke kan sammenlignes.
PFU konkluderte at Avisa Nordland ikke skapte et usaklig inntrykk
Med samtykke fra gastrokirurg Rastislav Kunda klagde Nordlandsykehuset (PFU-sak 208/10) inn Avisa Nordland for brudd på blant annet for 4.1, Vær Varsom-plakatens punkt som omhandler skapt eller etterlatt inntrykk:
”Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.”
I klagen fremkommer det hvorfor Avisa Nordland skapte et usaklig inntrykk:
”Sakkyndige ville kunne fortelle at det er prosedyre ved gitte indikasjoner på bukspyttkjertelkreft at organer fjernes for å unngå spredning – også før man med all mulig sikkerhet har konkludert om det faktisk er kreft eller ikke. Denne kreftformen er svært aggressiv. Sakkyndige ville også kunne fortelle at det – uansett institusjon – gjennomføres slike operasjoner selv om det i ettertid viser seg at kreftmistanken (heldigvis) var feil. Og sakkyndige ville kunne fortelle at et sted mellom 10 og 30 prosent av disse operasjonene gjennomføres på pasienter som ikke hadde kreft, men hvor indikasjonene var av en slik karakter at operasjon måtte gjennomføres.”
PFU frifant Avisa Nordland blankt (ikke frifinning etter ”samlet vurdering” engang):
«Selv om man ideelt sett kunne ønsket at det fremkom flere opplysninger om den typen operasjoner som er utført, kan ikke utvalget se at omtalen skulle stride mot det presseetiske kravet til saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. (…) Avisa Nordland har ikke brutt god presseskikk.»
Avisa Nordland skapte et usant og usaklig inntrykk av at Kunda opererte friske mennesker uten grunn, og derved påførte dem ubotelig skade. Dette var altså greit for PFU. Det var det ikke for Høyesterett.
Høyesterett dømte Avisa Nordland for etterlatt inntrykk
I motsetning til PFU, konkluderte Norges øverste domstol i en enstemmig dom at Avisa Nordland hadde skapt et galt (og ærekrenkende) inntrykk :
(96)”Gjennom denne lederen samt lederen 30. juni 2010 bestyrket og sementerte avisen det inntrykket som allerede var skapt gjennom pasienthistoriene. Den ordinære leser ville etter mitt syn oppfatte det slik at legene hadde gjort grove feil ved – uten grunn – å ha operert friske personer og påført dem ubotelig skade ved å fjerne viktige organer.”
(98) ”Jeg konkluderer etter dette med at den ordinære leser – når han eller hun leser utsagnene om operasjonene av E og G i sin kontekst – ville oppfatte det slik at A hadde gjort grove feil ved å operere E og G uten grunn, og at han hadde gjort ubotelig skade på dem ved uten grunn å fjerne viktige organer.”
(120) ”(…) Avisa Nordland har ikke påvist noen uttalelse i dette materialet som endret inntrykket av at operasjonene var foretatt uten grunn.”
PFU-leder påstod at PFU ”ser klagen med offerets øyne”
Arne Jensen skriver i sitt innlegg at Kundas PFU-klager gjaldt ”primært identifiseringen, noe også PFU la vekt på i sin behandling”. Kanskje mener han at fordi Kunda ikke traff presist nok med sine klagepunkter, og/eller ikke argumenterte godt nok for dem, kan vi ikke sammenligne PFUs avgjørelse med Høyesterettsdommen?
Men PFU-ledere og –medlemmer hevder jevnlig at en PFU-klages kvalitet ikke er avgjørende for utvalgets avgjørelser. I et innlegg i Aftenposten 27. februar 2013 kritiserte jeg PFUs dom i Kunda-saken. Dette var et tilsvar til en artikkel i Aftenposten 23. februar av daværende PFU-leder og sjefredaktør i Aftenposten, Hilde Haugsgjerd. Her skrev hun slik:
”Den som opplever et etisk overtramp fra media kan trygt klage til Pressens Faglige Utvalg. Uten betalt hjelp fra PR-rådgiver.
(…)
PFUs oppgave er å se enhver klage med ofrenes øyne – og vurdere om mediet har holdt seg til reglene i Vær varsom-plakaten, vårt etiske ”lovverk”.
(…)
Og det gjør ingen forskjell for oss om en klage er håndskrevet og enkel, nøye utformet av en PR-rådgiver – eller juridisk formulert av en advokat.”
I et innlegg i Aftenposten 11. april 2013 gikk de tre allmennhetsrepresentantene Henrik Syse, Eva Sannum og Camilla Serck-Hanssen, som sammen med pressens representanter Marit Rein, John Olav Egeland, Øyvind Brigg og Ellen Arnstad frifant Avisa Nordland, langt i å innrømme at PFU sviktet i Kunda-saken.
PFU vil ikke ansvarliggjøre mediene for etterlatte inntrykk som er usanne
Jeg har i innlegg 9. juni på Journalisten.no dokumentert at PFU siden 2016 i under 1 % av alle klagesaker ansvarliggjorde redaksjoner for inntrykk de skapte i innklagde artikler og innslag. I innlegg på Journalisten.no 3. august dokumenterte jeg at PFU, i motsetning til Oslo tingrett, ikke ansvarliggjorde TV 2 for usanne, skapte inntrykk om nevrokirurg Per Kristian Eides forskning. Det gjorde PFU altså heller ikke i Kunda-saken.
PFUs føring er at redaksjoner nærmest risikofritt kan skape et usant og ærekrenkende inntrykk. Fordi Norges Høyesterett og Menneskerettsdomstolen i Strasbourg legger skapt eller etterlatt inntrykk til grunn i sine dommer, kan man trygt si at det er farlig for journalister og redaktører å følge PFUs føring på dette punkt.
Felles mål
Per Edgar Kokkvold uttalte til Journalisten 9. juni 2006 at:
”Pressefolk er lite tolerante når andre begår feil. Vi navngir de skyldige og på publikums vegne forlanger vi en unnskyldning. Ofte kreves det forklaringer på hva som blir gjort av de ansvarlige for å hindre at feil gjentar seg. Men hva gjør vi med våre egne feil.”
2. mars 2007 sa Kokkvold til samme publikasjon at:
”Jeg er redd vi må fastslå at pressefolk er ekstremt dårlige til å forholde seg til kritikk.”
Vi kjenner alle noen som ikke kan eller vil innrømme feil. Hvorfor vil de ikke det?
For å ha troverdighet og tillitt i befolkningen må norsk presse våge å ta egne feil på alvor, og ikke nesten alltid prøve å feie dem under teppet.
Både Arne Jensen og undertegnede ønsker en sterk og uavhengig presse. Kanskje er vi også enige i at et prinsippfast og konsistent PFU er et sentralt virkemiddel for å få en etisk og sunn journalistikk.
LES OGSÅ:
Anders Cappelens sammenligning av PFU og Oslo tingretts avgjørelser i Eide-saken: «Når loven er strengere enn etikken»
Her er Anders Cappelens redegjørelse for bakgrunn og fakta i Eide-saken
Her er dommen i Oslo tingrett av 30. juni 2017, og her er PFUs avgjørelse
Anders Cappelens detaljerte sammenligning av PFUs uttalelse og Oslo tingretts dom i Eide-saken