Oslo tingretts dom i saken Per Kristian Eide mot TV 2 er nok en rettslig påminnelse om at journalister kan dømmes for å skape ærekrenkende inntrykk uten tilstrekkelig faktisk grunnlag.
Av Anders Cappelen. Publisert i Journalisten.no 3. august 2017
Dagens Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil ikke vurdere det inntrykk en publisering skaper, og legger så å si aldri etterlatt inntrykk til grunn for avgjørelser i klagesaker. Men i injuriesaker mot pressen tar norsk rett og Menneskerettsdomstolen i Strasbourg utgangspunkt i skapte eller etterlatte inntrykk. Tingrettsdommen mot TV 2 indikerer hvor farlig det kan være for journalister å følge PFUs føringer.
LES OGSÅ:
Etterlatte PFU-inntrykk
Anders Cappelens detaljerte sammenligning av PFUs uttalelse og Oslo tingretts dom i Eide-saken
Her er Anders Cappelens redegjørelse for bakgrunn og fakta i Eide-saken
Her er dommen i Oslo tingrett av 30. juni 2017, og her er PFUs avgjørelse
LES OGSÅ: Kunda-saken – PFUs største skandale
Tingrettsdommen basert på TV 2s etterlatte/skapte inntrykk
”Siden det er på det rene at beskyldningene ikke er fremsatt i rene ord, må et slikt tolkningsresultat i tilfelle måtte bero på en helhetlig vurdering ikke bare av det som er skrevet og uttalt, men også overskrifter og bildebruk. Utsagnene kan ikke undergis en ren ordfortolkning, men må tolkes i lys av hvordan en ordinær TV-seer og nettavisleser vil oppfatte utsagnene i den kontekst de er framsatt, jf. minnefonddommen. Selv om det ikke må legges noe mer i publiseringene enn det som objektivt vurdert måtte fremgå, kan også fremsettelse av insinuasjoner og mistanker rammes av ansvar etter skadeserstatningsloven § 3-6 a.” (s. 12/13)
”Som nevnt over, er retten kommet til at publiseringene samlet sett etterlot et hovedinntrykk av at Eide ble beskyldt for å ha utført sterkt klanderverdige handlinger som hadde skadet pasienter. I dette lå beskyldninger om at Eide hadde gjort inngrep i hjernen til pasienter kun for forskning. Videre at han ved disse inngrepene ødela livet til Storo og påførte Stokkan en alvorlig hjerneskade så han havnet i rullestol. Videre ble det skapt en mistanke om at en pasient døde som følge av vevsprøven, og at Eide kanskje kunne bebreides for dette. Det er etter rettens syn ikke tvilsomt at disse beskyldningene var egnet til å krenke Eides æresfølelse og omdømme, jf. skadeserstatningsloven § 3-6 a første ledd.” (s. 22)
Oslo tingrett: Journalistene var ikke i aktsom god tro
Også i vurderingen av spørsmålet om kontradiksjon (samtidig imøtegåelse) og journalistenes aktsomhet, la tingretten skapt/etterlatt inntrykk til grunn:
”Retten har også kommet til at journalistene ikke var i aktsom god tro ved publiseringene om Storo og Stokkan, da det uten forbehold ble skapt et inntrykk av at det kun var hjerneblødningene som hadde forårsaket deres sykdomstilstand i desember 2012.” (s. 30)
”Retten er uansett kommet til at de er å bebreide for at det i telefonsamtalen med Eide den 5. desember 2012 ikke ble opplyst om at TV 2 planla å publisere at hjerneblødningene var årsak til Storo og Stokkans sykdomstilstand i desember 2012, og at det var uklart om vevsprøven kunne settes i sammenheng med at en pasient senere døde. Siden skadene pasientene fikk ved vevsprøvene var en sentral del av publiseringene var dette opplysninger som journalistene åpenbart skulle ha gitt Eide mulighet til å kommentere før publisering. Som følge av dette ble Eide avskåret fra å uttale seg om spørsmålet om årsakssammenheng før publisering.” (s. 33)
Er presseetikken strengere enn jussen?
Beste og egentlig eneste måte å avgjøre om presseetikken eller jussen er strengest, er å sammenligne PFUs avgjørelser og rettskraftige dommer i samme saker. Men man må også trekke inn selve klagen og tilsvaret til PFU, og stevningen og prosesskriftene til domstolen, og vurdere om de kan sammenlignes. Eide-saken er trolig unik i så måte fordi PFU-klagene og –tilsvar er fullt ut sammenlignbare med stevning og prosesskrift.
Man kan heller ikke si at presseetikken er like streng som jussen bare fordi PFU feller og retten dømmer i samme sak. Man må også se på premissene og hva som felles eller frifinnes.
De første 49 av TV 2s nyhetssaker om Eides forskning ble klaget inn for Oslo tingrett. De samme sakene og flere andre ble klaget inn for PFU. Først når vi analyserer PFUs avgjørelser om de samme 49 sakene med tingrettens, blir det åpenbart at tingretten (jussen) har vært svært mye strengere enn PFU (presseetikken). PFU felte seks av disse sakene, mens tingretten dømte minst 45.
PFU undergravde egen legitimitet i Eide-saken
PFU har sagt at presseetikken må være strengere enn jussen (PFU-sak 236/11):
”Her finner utvalget det naturlig å minne om at etikken generelt er og må være strengere enn jussen.”
I et innlegg i Journalisten 26. mai i år skrev PFU-leder Alf Bjarne Johansen og PFU-nestleder Anne Weider Aasen at ”Yrkesetikken vil må mange måter være langt strengere enn domstolene”.
Redaktør Per Anders Madsen omtalte forholdet mellom presseetiske normer og juss i en kommentar i Aftenposten 6. april 2013:
”Jeg tror det er viktig at PFU legger seg på en strengere linje, altså at mediene kan bli felt for brudd på presseetiske normer selv om de holder seg innenfor jussens grenser. En motsatt situasjon, altså at det var enklere for en klager å få medhold i rettsapparatet enn i PFU, ville raskt undergravet PFUs autoritet og legitimitet.”
Ingen PFU-avgjørelse i nyere tid har undergravd PFUs legitimitet mer enn den i Kunda-saken (PFU frifant Avisa Nordland, mens en enstemmig Høyesterett dømte avisen). Blir tingrettens konklusjoner i Eide-saken stående, undergraves legitimiteten ytterligere.
Kunda har uttalt at han ikke ville gått til sak mot Avisa Nordland om han hadde vunnet frem i PFU. Hadde PFU felt tilsvarende antall TV 2-publiseringer som Oslo tingrett nå har dømt, slik at de ville blitt merket med PFUs uttalelse, kan det godt tenkes at Eide ikke hadde stevnet TV 2.
Det er et tankekors at hvis PFU-sekretariatet og PFU blir for pressevennlige i de største og mest alvorlige klagesakene, øker risikoen for at de ender opp i rettsapparatet.
”Bare domfellelser kan hjelpe”
Øivind Ekeberg, professor og overlege i psykiatri ved Akuttmedisinsk avdeling, OUS, har forsket på medieoffersyndrom, og er kanskje den i Norge som har bistått flest medieofre. Han hadde ambulansesjåfør Erik Schjenken som klient, og han hadde også samtaler med Eide etter TV 2s angrep på ham. Etter Ekebergs vitnemål i retten, spurte tingrettsdommeren ham om hva som skal til for å unngå at enkeltpersoner rammes så hardt i pressen som Schjenken, Kunda og Eide. Ekeberg svarte at PFUs arbeid har for liten effekt, og at det eneste som kan hjelpe er domfellelser.
Det er et tankekors at hvis PFU-sekretariatet og PFU blir for pressevennlige i de største og mest alvorlige klagesakene, øker risikoen for at de ender opp i rettsapparatet.
Anders Cappelen klagde på vegne av Per Kristian Eide TV 2 inn for PFU, og bistår Eide og hans advokat Per Danielsen i arbeidet for å ansvarliggjøre TV 2 rettslig.