At ledelsen i et børsnotert konsern skal utnevne sjefredaktører i seks av Norges ni største aviser, og ha avgjørende innflytelse i den syvende, strider mot prinsippet om en fri og uavhengig presse.
Av Anders Cappelen
(Publisert i Dagens Næringsliv 2/3 2007)
Når Einar Hålien, sjefredaktør i Bergens Tidende, ytrer seg om Media Norge, sist i DN 27/2, styrer han alltid unna fire ubehagelige spørsmål.
Spørsmål 1: Hvordan vil redaktører og pressefolk med redaktørambisjoner påvirkes av at ett og samme konsern kontrollerer +/- 75 prosent av de beste jobbene? Og hva med yrkesmulighetene til en Schibsted-journalist som ytrer seg negativt om for eksempel korpsånden i Schibsted? Vil konsensusorientert holdning og høy konsernlojalitet gi de beste karrieremulighetene og opsjonsordningene?
Spørsmål 2: Hva kan Media Norge bety for samfunnsdebatten? Mediene bestemmer hvem som skal få slippe til med informasjon. Alle kilder vet hvor hårfint spillet om redaksjonell plass kan være, hvor lite som skal til før bommen senkes. Hvorfor er det nesten umulig å oppdrive kritisk Media Norge-debatt i fusjonskameratenes aviser?
Spørsmål 3: Hvor støtt står løftene om redaksjonell uavhengighet og regional forankring når neste lavkonjunktur kommer? Hva gjør Schibsted hvis Media-Norge-verdiene forvitrer og Schibsted-kursen faller? Fusjonsdokumentene viser at beslutninger i konsernet trumfer de regionale mediehusenes. Einar Hålien har nok rett i at det ville være dumt å samordne innholdet. Men når krybben tømmes, vil også Schibsted se etter noe å bite i. Slik er børsens logikk. Trykker du de samme sakene i flere aviser, sparer du penger.
Spørsmål 4: Istedenfor integrasjon med andre aviser og å underordne seg et børsnotert konsern, hvorfor ikke nå, i de gode årene, møte konkurransen fra nettmediene med kvalitetsjournalistikk (flere kilder med motstridende synspunkter i hver enkelt sak)? Som andre større norske aviser, har BT fra tid til annen gode saker basert på mange kilder. Problemet er frekvensen. BT tilbyr ”gravepakker” for å stimulere til innsats, men har ingen journalister som utelukkende jobber langsiktig med gravejournalistikk.
I 2007 er Håliens avis full av énkildejournalistikk. Forsidesaken ”Spår boligmangel og høyere priser” den 23. februar er et typisk eksempel. På side 8 og 9 går saken over to sider og åtte spalter, et stort fargebilde fyller seks av dem. Eneste kilde er en planlegger i et privat firma, det finnes ingen motstridende synspunkter. I New York Times ville du blitt ledd ut og hevet på dør om du kom med en slik sak.
Til tross for opplagsfall tjente BT 123 millioner på bunnlinjen i fjor, og har selvsagt økonomi til å utvikle sine journalistiske produkter, både analoge og digitale, på egen hånd. Men når Einar Hålien tilbyr leserne sine så mye næringsfattig journalistisk fast-food som han faktisk gjør i dag, ja, da kan han fort få rett i at ”vi må forberede oss på vesentlig lavere opplag på lang sikt.”
Les også:
Schibsted svekker pressens legitimitet