Berit Kjølls PR-regning på kr. 740 000 er brysom for mange, og reiser flere spørsmål. Bør en offentlig oppnevnt styrerepresentant som havner i mediestorm løpe til et PR-byrå i forsøket på redde eget gode navn og rykte? Og hvem skal i så fall betale for dette?

Av Anders Cappelen (publisert i Kampanje.com 6/8 2009)

LES OGSÅ: GKs PR-krise

Berit Kjøll gikk til krig mot Kjell Inge Røkke og Aker. Derfra fikk hun regningen i retur. Det er ganske åpenbart at den som oppnevnte henne, næringsminister Sylvia Brustad, og som ikke ga noen forhåndsklarering av PR-utgifter, heller ikke vil betale. Hva slags presedens skulle i så fall det innebære?

Geelmuyden.Kiese, som har jobbet mye for Kjøll gjennom årene, svarte på et større antall henvendelser fra pressen på vegne av Kjøll. Dessuten la byrået en Strategi. Som først og fremst gikk ut på å berge Kjølls omdømme ved at hun erklærte seg som Offer. Kjøll gikk knallhardt ut og sa til alle som ville høre på at Røkke hadde ført henne bak lyset. (Tro hva Kjølls PR-strategi fikk å si for Brustads strategi, som jo også fikk et pinlig resultat?)

Kjøll-saken viser hvor galt det kan gå når man går høyt opp på banen og tyr til motangrep i kontroversielle og politisk betente saker. Særlig når man selv har en dårlig sak. I dag har vel de fleste den oppfatning at Berit Kjøll sov i timen. På grunn av alt bråket hun lagde, er det en oppfatning vi husker. Vi synes også at kr. 2400 eks. mva. per time for telefonvaktjobbing og en mislykket strategi, er opptrekkeri. Det slår oss dessuten at GK burde forstått at det kunne bli vanskelig å finne noen som ville betale kalaset. Vi tenker kort og godt at Kjøll og PR-byrået bør dele denne regningen i to. Er Kjøll momsregistrert, kan hun trekke fra 25 prosent. Resten kan hun føre som fradrag for utgift til inntekts erhvervelse, og derved betaler vi litt vi også.

Kjølls opplevde behov for PR-hjelp ble utløst av et førstesideoppslag i Dagens Næringsliv der en pengeforvalter påstod at Røkke begikk ran av staten på høylys dag. Tro hva denne saken hadde vært hvis forvalterens agenda hadde kommet tydelig frem, og hvis Akers industrielle grunnlag for de kontroversielle transaksjonene var blitt kommunisert bedre samtidig? Aker-/Røkke-/Kjøll-/Brustad-saken er nok et eksempel på en medieskapt sak som får en selvdrivende dynamikk. En sak hvor helter og skurker bygges opp og rives ned. Og hvor mange opportunister fisker i opprørt vann.