Når man agiterer for digital tilgjengliggjøring av kulturprodukter, må det forventes at man også kan fremlegge en realistisk og konsistent modell for hvordan utvikling av ny litteratur, film og musikk skal finansieres. Alt annet ville være kulturelt uansvarlig. Det holder ikke at man først skyter skapere av åndsverk i knærne, og så forsvarer nedskytningen med at vi nok i fremtiden finner en måte å hjelpe dem på slik at de fortsatt klarer å lage noe nytt som samfunnet har behov for.
Av Anders Cappelen
(Publisert på Eirik Newths blogg 3/2 2010)
Holdningskamp
Hvor alvorlig er pirattrusselen? Den er akkurat så alvorlig at den truer hele det økonomiske incentivfundament som ny litteratur, film og musikk i dag er basert på. På grunn av den lemfeldige innstillingen mange har inntatt til piratkopiering, har det utviklet seg holdninger som gjør at mange ikke en gang tenker på at de skader noen når de piratkopierer. Hva vi fremfor alt trenger nå, er klare og utvetydige holdninger til piratkopiering. Enten får man si at piratkopiering er greit, og så ta debatten og prøve å forsvare dette ståstedet. Ellers så får man si klart og tydelig i fra at denne uthulingen av det bærende økonomiske fundamentet for forfattere, filmmakere, komponister og musikere er forkastelig.
Umulig å konkurrere mot gratis
I dag er situasjonen i Norge den at man risikofritt kan laste ned kopier av bøker, filmer og musikkverk som er lagt ulovlig ut på Internett. Det er all grunn til å frykte at piratkopiering får en ødeleggende effekt i det sårbare norske bokbransjesystemet, som i utgangspunktet er på felgen økonomisk, hvis man ikke tar pirattrusselen på alvor. Man gjør det særdeles lett for seg selv når man avfeier piratrisikoen som et katastrofescenario, og nekter å godta denne som premiss i en debatt om fremtidens e-bokmarked.
Ja, ny forskning om piratkopieringens skadevirkninger er vel og bra. Og, ja, kanskje overdriver musikkindustrien piratkopirelaterte tap. Men faktum er at omsetningen av musikk i Norge har falt med over 40 prosent fra 2000 til 2009, en periode da forbruket av musikk har økt sterkt. Dette tallet kan dokumenteres igjennom plateselskapenes revisorgodkjente årsregnskaper.
Vi trenger ikke gjøre dette vanskeligere enn det er. Når man kan skaffe seg filmer, bøker eller musikk gratis ved å klikke litt på et tastatur uten risiko for å bli straffet, er det urealistisk å tro at ikke mange velger dette fremfor å betale. Leilighet skaper som kjent tyv.
Stipendier, trygd og borgerlønn
Stipendier er vel og bra, når man først får dem. Men å erstatte markedsbasert omsetning av kulturprodukter med stipendier, eller gjøre stipendier til et hovedinstrument for å finansiere forfattere og andre ”innholdsprodusenter”, er ingen god vei å gå. Noen må dele ut stipendiene, og noen må lage kriteriene. Norske Kopinor har hatt og har stor betydning for norsk faglitteratur, men representerer en fordelingsmekanisme som ikke tar hensyn til hvilke verk og hvilke forfattere som genererte inntektene som i sin tur deles ut som stipendier. Hvor rettferdig og riktig er egentlig dette?
Trygd er bra for dem som trenger det, men de fleste av oss vil helst tjene pengene våre selv om vi har muligheten til det. Og borgerlønn er ren nonsens som ikke-økonomer tror er et vidundermiddel som løser alle problemer.
Statsklienter
I velferdssamfunnet Norge, FrP’ernes ”verdens rikeste land”, er det en utbredt tendens til å trekke inn staten når markedet ikke fungerer helt som ønsket. Når vi ser bort fra samfunnsoppgaver som helse, utdanning, transport, forsvar og lignende, gir økonomisk historie oss utallige eksempler på hvor galt det går når staten og offentlige finansieringsinstrumenter skal erstatte markedet. Det er den ene siden av saken. Den andre er at det neppe vil fremme kvaliteten på kunstneres produksjon om de blir klienter av staten. Og igjen: hvem skal bestemme hvem som skal få bli klienter, og hvilke kriterier skal være avgjørende?
Drømmen om en nettskatt
Vi har i Norge i dag en rekke personer som har ulike motiver for å mene at ”nettets delingskultur ikke bør motarbeides”, og som heller vil lefle med piratkopistene enn å ta en klar og tydelig posisjon mot deres undergraving av rettighetshaveres levebrød. Deres kronargument mot nye lovregler og en håndhevelse av regelverket som kunne gjort at det ikke er risikofritt å piratkopiere, er at dette vil true forbrukerrettigheter og personvern. Noen av de samme personene mener at vi heller bør utrede en leverandørfinansiert nettskatt (hva nå det måtte være) og statsfinansiert nettvederlag som alternativ til endring i lovverket. Hvis og når slikt blir teknologisk gjennomførbart, vil ikke også dette true de forbrukerrettighetene og det personvernet piratleflerne er så opptatt av?