PFU er en institusjon med stor betydning i det norske samfunnet, langt større enn hva de fleste er klar over. Som alle institusjoner som forvalter makt, har PFU særdeles godt av å bli overvåket og ettergått.
Av Anders Cappelen
(Publisert på Journalisten.no 15/3 2010)
Les også «Terningkast til PFU»:
Grundig, men noe ujevnt PFU
Dårlig dag for PFU
Solid av PFU
Formsterkt PFU
Det er en stor unnlatelse av norske presseorganer at man i så liten grad (om noen) har satt et kritisk søkelys på PFU-sekretariatet og PFUs virksomhet. Det taler norsk presse til liten ære at en gratisarbeidende PR-rådgiver må gjøre denne jobben. Og om en lønnet journalist ønsker å overta, skal jeg med glede gi fra meg stafettpinnen.
Mitt utgangspunkt for å ettergå PFU var at jeg som rådgiver for en klager opplevde at klagen ble behandlet på en skandaløst dårlig måte av så vel sekretariat som av selve utvalget. Dette mener jeg å ha dokumentert godt her. Denne klagen var den siste som ble behandlet på dette PFU-møtet, og det er var den gang dødens posisjon for en klager.
Det rettslige vernet mot presseorganers maktmisbruk bygges ned. Bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og rettsavgjørelser ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har ført til en mer vidtgående ytringsfrihet for presseorganer. Pressens selvjustisordning der PFU avgir uttalelser i klagesaker, er i praksis for de fleste som mener seg urettferdig og feilaktig angrepet i pressen, eneste klageinstans/mulighet til å få prøvd sin sak. Dette har jeg blant annet skrevet om her.
Slik jeg ser det, er et PFU som ikke behandler klager skikkelig et demokratiproblem. Når jeg har skrevet såpass mye om PFU som jeg har gjort, er det først og fremst som samfunnsengasjert borger, og ikke som PR-rådgiver.
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg representerer kildesiden i mine anmeldelser av PFU-møtene. Og er det så galt? Er det ikke nettopp kildene og de som mener seg utsatt for maktmisbruk av pressen som PFU er til for?
Dag Hellesunds forslag om at den som mener seg utsatt for etiske overtramp fra et presseorgan kan skrive sin klage til PFU selv, er dårlig, og avslører at han vet lite om hva som kreves i en klageprosess. Forholdet er at jo bedre du forstår den journalistiske logikk, og jo mer du kan om Vær Varsom-plakaten og om PFUs praktisering av det presseetiske regelverket, desto større sjanse har du for å nå frem med en klage. Faktum er at det ofte er et omfattende arbeid å lage slike klager. En hovedårsak er at samtlige presseorganer som klages inn uten unntak bruker sine to tilsvar til å gjøre alt de kan for å skyte klagen ned. De største presseorganene har egne advokater som er eksperter i presseetikk, og de skriver tilsvar som er meget utfordrende for en klager å imøtegå. Tar du høyde for alle timene en klager må bruke i en middels omfattende klageprosess, koster det trolig rundt NOK 50 000 – 150 000 å klage til PFU.
Gode Dag Hellesund, du skriver at jeg har en agenda som gjør at mine PFU-anmeldelser mister all verdi. Men du nevner ikke ett eneste eksempel fra disse anmeldelsene som viser at alt her er verdiløst. Og du tar feil hvis du eksempelvis tror at jeg mener at PFU alltid bør støtte klager og felle det innklagde presseorganet. Du får komme opp med noe du er uenig i, da vet du, og så kan vi diskutere det. Men å skrive at jeg som enmanns-PFU ville begrenset ytringsfriheten i Norge, det tror jeg sier mer om deg enn om meg. Ønsker deg en bedre middag i dag enn den jeg tror du spiste i går!