Det skal velges nye medlemmer til Pressens Faglige Utvalg (PFU), og debatten om sammensetningen har startet. Følgende spørsmål tvinger seg frem: Burde ikke pressens viktigste motpart være representert?
Av Anders Cappelen
(Publisert på E24 1/6 2010)
De som i kraft av sin jobb eller posisjon i samfunnet må eller bør forholde seg til journalister, kan kalles profesjonelle kilder. Eksempler er ledere og talspersoner for bedrifter, organisasjoner og ulike offentlige etater. I denne kildegruppen finner vi pressens viktigste og mest brukte intervjuobjekter. Ingen er mer berørt og har mer å tape eller vinne på praktiseringen og håndhevelsen av det presseetiske regelverket enn nettopp de profesjonelle kildene.
Økt PFU-makt
Pressens selvdømmeordning har fått større betydning etter at bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og avgjørelser ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har gitt presseorganer en mer vidtgående ytringsfrihet. For bedrifter og organisasjoner er det i dag så å si umulig å gå rettens vei hvis man mener seg utsatt for maktmisbruk i pressen. Det finnes ytterst få eksempler fra nyere tid på at en norsk bedrift eller organisasjon har vunnet frem mot et presseorgan i retten.
PFU eneste alternativ
Også for privatpersoner er rettens vei for alle praktiske formål stengt, med mindre du har en organisasjon i ryggen eller er søkkrik. Snowboardkjøreren Terje Håkonsen brukte eksempelvis kr. 890 000 i saksomkostninger da han vant frem i Høyesterett mot Tromsø 2018 (som hadde brukt et bilde ulovlig). Konsekvensen er at for de aller fleste er PFU i praksis eneste rettsikkerhetsmekanisme og mulighet til å få prøvd sin sak/få oppreisning når man rammes av pressens maktmisbruk. Sammensetningen av PFU og hvor godt PFU fungerer, er derfor av stor betydning, ikke bare for profesjonelle kilder, men også i et demokratiperspektiv.
Full pressekontroll
PFU er 100 prosent finansiert av presseorganisasjonene (budsjett: rundt fire mill. kroner i året). Styret i Norsk Presseforbund oppnevner de syv faste PFU-medlemmene (fire fra pressen og tre fra ”allmennheten”) og samtlige varamedlemmer. Pressen har således full kontroll med utvalgets sammensetning, og dette har ført og fører uvegerlig til stadige anklager om manglende objektivitet og uavhengighet.
Hvilken allmennhet?
Hva så med de tre faste ”allmennhetsrepresentantene” (i dag to filosofer og en pensjonist)? Hvem representerer de, og har de tilført PFU en større grad av uavhengighet? Ut i fra hva man kan observere på web-tv (behandlingen av enkelte saker fra PFU-møtene vises på Journalisten.no), kan i alle fall ett slås fast: De representerer ikke på noen måte profesjonelle kilder. I den grad de representerer andre enn seg selv, måtte det være forbrukere og ”menigmann”. Det er selvsagt bra at denne gruppen er representert i PFU, men burde ikke også den mest sentrale kildegruppen av alle være representert?
Kilderepresentasjon
Den opplagte kandidaten til å representere de profesjonelle kildene, er organisasjonen for profesjonelle PR-arbeidere, Kommunikasjonsforeningen. Fikk styret i denne foreningen oppnevne ett PFU-medlem, eller i det minste blitt rådspurt ved oppnevning av nye allmennhetsrepresentanter, ville de profesjonelle kildenes perspektiv blitt representert, og PFUs legitimitet øke dramatisk. På samme måte burde Kommunikasjonsforeningen være høringsinstans når endringer i Vær Varsom-plakaten vurderes.
Bevisstheten om og kunnskapen om PFUs virksomhet og om det presseetiske regelverket er i dag påfallende liten blant profesjonelle kilder, og speiler den begrensede oppmerksomhet PFU får i pressen og i norsk samfunnsdebatt for øvrig. Men faktum er at Vær Varsom-plakaten (VVP) og PFUs håndhevelse av regelverket her, definerer spillereglene som regulerer møtet mellom journalist og kilde. Særlig i potensielt omdømmeskadelige saker kan kunnskap om VVP og PFUs tidligere uttalelser i tilsvarende saker være av avgjørende betydning. For det er nettopp i presseetikken man finner det beste forsvar i slike saker.