31. mai 2011 dømte Oslo tingrett Dagbladet til å betale ambulansesjåfør Erik Schjenken én million kroner i oppreisning for ærekrenkende uttalelser. Dommen slo fast at det meste som var blitt skrevet om ham i det som er kjent som ambulansesaken, hadde vært galt. Han var da allerede blitt renvasket for rasismebeskyldningene som ble rettet mot ham etter at han ikke tok med seg den skadede Ali Farah fra Sofienbergparken 6. august 2007.
Av Anders Cappelen. Publisert i Bruk Pressen 3.0. Komplett guide i presserelatert PR
Innholdsfortegnelse og annen informasjon om boken finner du her
«Jeg ble riksrasist. Jeg var nok det minst likte menneske i Norge på den tiden. For mange er jeg nok det ennå. Det er ingen hyggelig følelse», sa Schjenken til NRK.no 29. november 2011. «Jeg lå på soverommet hele døgnet, med rullegardinen nede. Jeg satt med hagla i munnen og lurte på hvorfor jeg ikke bare kunne trekke av.»
20. juni 2011 frikjente Høyesterett Tine for brudd på konkurranseloven. Vår høyeste retts-instans kom til at det ikke var grunnlag for boten på 45 millioner kroner som Konkurransetilsynet ila Tine for angivelig å ha presset bort konkurrenter fra butikkhyllene. «Det blir som å miste identiteten din. Det er enormt brutalt og gjer veldig vondt», sa Jan Ove Holmen til Nationen 28. juni 2011. I 2005 måtte han gå som konsernsjef i Tine på grunn av det som kom til å bli hetende Tine-skandalen. Seks år senere ble han renvasket.
VG Nett 26. juni 2010: «Leger har fjernet friske organer hos pasienter. Nordlandssykehuset rystes av skandalen der de to utenlandske legene Johannes Diermann og Rastislav Kunda står sentralt.» Dette var innledningen på et mareritt for de to legene i det som i dag fremstår som et av norsk presses groveste overgrep på lang tid. I løpet av åtte uker publiserte norsk presse nærmere 1000 saker om «operasjonsskandalen». «To utenlandske leger har med skalpell i hånd tilsynelatende gått amok ved operasjonsbordet, og påført sine pasienter totalt unødvendige lidelser og skader», skrev Aftenposten på lederplass 30. juni. De to kirurgene ble omtalt som «skandalekirurger» og «tabbe-leger», og politiet innledet etterforskning mot dem. «Jeg mistet gradvis ønsket om å leve, ønsket om å kjempe. Jeg følte meg fullstendig rettsløs», sa Kunda i juni 2011. (Østtveit 2011)
De to legene, som altså ble navngitt og identifisert i VGs første sak, fikk sine privat- og yrkesliv sterkt ramponert. Den 25. juni 2011 henla Salten politidistrikt den såkalte kirurgi-saken mot Nordlandssykehuset. Få dager tidligere konkluderte Helsetilsynet med at det ikke var grunn til å kritisere de to legene, og at nær alle «feiloperasjonene» var forsvarlig utført. Pressen Faglige Utvalg kom derimot i desember 2010 til at det ikke var grunn til å kritisere VG og andre presseorganers grove og helt urettmessige karakterdrap på Diermann og Kunda (PFU-sak 207/10). I det kanskje verste norske «pressejustismordet» det siste tiåret var altså ikke pressens selvjustisordning mye verdt. «Vi angrer ikke på måten vi vinklet saken på», sa VGs redaksjonssjef Rolf Sønstelie til A-magasinet 24. juni 2011. At Sønstelie da fortsatt var fornøyd med avisens dekning av saken, forteller mye om enkelte presselederes manglende evne til å være selvkritisk og innrømme feil. VG Netts artikler om saken ligger fortsatt ute på nett, og er ikke blitt korrigert. Om VG Nett var blitt felt i PFU, ville mange av dem blitt fjernet, alternativt merket og korrigert.
Få norske bedrifter er blitt hardere rammet av forhåndsdømming i pressen enn Siemens Business Services. 22. mars 2011 ble selskapet praktisk talt blankt frifunnet av Oslo tingrett etter år med anklager om så vel korrupsjon som systematisk bedrageri av Forsvaret.
Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev følgende om disse fire sakene: «I virkeligheten ble skurkerollen delt ut allerede før den første leseprøven var begynt. Det fantes ikke rom for tvil og motforestillinger. Snarere ble det etablert en virkelighet som fortsatt kommer til å følge hovedaktørene lenger enn det er spesielt hyggelig å tenke på.
Selvsagt har det noe med vår egen medielogikk å gjøre. Vi journalister elsker jo de opplagte sakene, de åpenbare skandalene og vår egen velpleiede vaktbikkjefunksjon. Alt dette er vel og bra, men det inviterer også til at vi altfor ofte blir ofre for vår hang til tunnelsyn. Derfor fremelsker vi ofte bare en eneste forklaringsmodell, og lukker oss selv ute fra de mange gråsonene som er med på å nyansere en sak. (…)
Vi lever riktignok i en tid der ettertanke og nyanser ikke står særlig høyt i kurs. Snarere dyrker vi de småfrekke spissformuleringene og de kjappe konklusjonene. Slik former vi også det samfunnsbildet vi er en del av.
Slikt skaper ofre. Også i de sakene som til slutt speilvendes. Altfor ofte skjer det etter at verdifulle medmennesker opplever at mange år av livet forsvinner under den lange ventetiden i gapestokken.» (Aftenposten 2. juli 2011)
«En av de viktige debattene pressen må ta er sammenhengen mellom dekning og realitet. I en seks ukers periode rundt min egen avgang fra Storebrand omtalte Aftenposten, Dagens Næringsliv og Dagbladet meg i 110 artikler med 70 000 ord. Da Økokrim og Regjeringsadvokaten i to runder konkluderte med ingen straffbare forhold, hadde de samme organene 8 artikler og 4500 ord», skrev Åge Korsvold i Aftenposten 5. april 2003.