«Et bærende prinsipp i demokratiet og rettsstaten er at makt skal møtes av motmakt. Men hva med mediene selv? Hvilken makt representerer ikke de? Hvor åpne er de for innsyn og gjennomlysing? Hvilken motmakt møtes de med?» skrev Jens Stoltenberg i Aftenposten 15. januar 2003.
Ja, hvem skal vokte vokterne? I motsetning til den lovgivende, utøvende og dømmende makt er det (i praksis) ingen utenforstående som kontrollerer pressen. Pressen kan med tyngde argumentere for at slik bør det være: Om andre skulle regulere og kontrollere pressens virksomhet, er den ikke lenger fri og uavhengig.
Av Anders Cappelen. Publisert i Bruk Pressen 3.0. Komplett guide i presserelatert PR
Innholdsfortegnelse og annen informasjon om boken finner du her
LES OGSÅ:
Fire grove «pressejustismord»
Med ujevne mellomrom tar provoserte politikere til orde for at vi trenger en uavhengig kontrollinstans, som for eksempel et medieombud, slik man har i Sverige. Det er også blitt vist til Danmark, der selvjustisordningen (Pressenævnet) finansieres av pressen, men er underlagt justisministeriet og avlegger årsrapport dit (Odd Raaum 2003). Det danske Pressenævnet består av åtte medlemmer som formelt utnevnes av justisministeren. Leder og nestleder skal være jurister og utnevnes etter forslag fra dansk høyesterett. Fire representanter for pressen utnevnes etter uttalelse fra presseorganisasjonene, og to «allmennhetsrepresentanter» utnevnes etter uttalelse fra Dansk Folkeoplysnings Samråd. Lederen har dobbeltstemme ved likt stemmetall. Nævnets sekretariatet består av tre jurister og en kontorfunksjonær.
Leder og nestleder i svenske Pressens Opinionsnämnd (PON) skal være jurister med dommererfaring, og utnevnes av Pressens Samarbetsnämnd. PON har i tillegg fjorten representanter, og arbeider i to likeverdige «avdelinger». Presseorganisasjonene utnevner åtte medlemmer, mens seks representanter for allmennheten utnevnes av Chefsjustitieombudsmannen og formannen i Sveriges Advokatsamfund. Avdelingene settes sammen slik at allmennheten sammen med leder eller nestleder har like mange representanter som pressen. Leder/nestleder har dobbeltstemme ved likt stemmetall.
I Norge utnevner pressens organisasjoner samtlige syv medlemmer i Pressens Faglige Utvalg. Fire er journalister og redaktører (hvorav én er leder for utvalget), tre er representanter for allmennheten. Ingeborg Moræus Hanssen, tidligere kinosjef i Oslo, var i mange år allmennhetsrepresentant i PFU. Hun uttalte følgende til Klassekampen 29. februar 2007: «Det er en nesten håpløs oppgave å være publikums røst mot den mastodonten som pressen er blitt, i et system som er regissert av pressen selv. Derfor føler jeg meg ofte som et gissel.»
Norsk presses selvdømmeordning ville vunnet mye i troverdighet og legitimitet om sammensetningen av PFU og utnevnelsen av PFU-medlemmer ble gjort på samme måte som i Sverige og Danmark. Der har pressens representanter altså ikke flertall, og uavhengige instanser utnevner representantene for allmennheten. Sivilombudsmannen, Advokatforeningen, Domstoladministrasjonen, Fritt Ord, Forbrukerrådet og Kommunikasjonsforeningen er mulige alternativer.
Norsk Journalistlag (NJ) vedtok i 1991 at allmennhetens representanter skulle ha flertall i PFU. Forslaget overlevde to landsmøterevisjoner av NJs prinsipprogram. Norsk Presseforbund gikk i 1994 også med på at PFUs legmedlemmer skulle kunne oppnevnes av Sivilombudsmannen, og denne sa seg villig til det. (Raaum 1999)
Profesjonelle kilder er pressens viktigste og mest brukte intervjuobjekter, og ingen er mer berørt og har mer å tape eller vinne på praktiseringen, håndhevelsen og ikke minst utviklingen av det presseetiske regelverket enn nettopp dem. Kommunikasjonsforeningen er deres naturlige organisasjon og burde være høringsinstans når VVP skal revideres.
I norsk presse er det i dag unison motstand mot ethvert forslag som søker å ansvarliggjøre den og å reformere selvjustisordningen. En politiker som for alvor ville prøve å få igjennom «motmakttiltak», ville fått en samlet norsk presse mot seg, noe ingen av dagens politikere er interessert i. For den som er avhengig av å være synlig i det offentlige rom på en positiv måte, er det svært lite fristende å utfordre pressen. Man legger seg ikke ut med pressen ustraffet.
På 1990-tallet var politikerne modigere. Med daværende kulturminister Åse Kleveland i front mobiliserte de for å etablere et strengere rettslig regime overfor pressen. Men Kleveland gikk av 1996, og innsatsen rant ut i sanden ved at Ytringsfrihetskommisjonen ble nedsatt. Det lå i sakens natur at den anbefalte det motsatte av hva Kleveland hadde arbeidet for (Raaum 1999). Den nye kulturministeren ble journalisten Turid Birkeland.