Norsk presses fremste forsvarer av en selvjustisordning som er blant Europas minst uavhengige, fremstår som presseetisk fundamentalist.
Av Anders Cappelen, publisert i Dagens Næringsliv 29. januar 2013 i en noe kortere versjon.
Per Edgar Kokkvolds fremstilling i DN av Brian Leveson og hans rapport om britisk presse, er grovt misvisende. Skal vi tro Kokkvold, er Leveson en hatet mann i britisk presse, og hans 2000 sider lange rapport totalt verdiløs (les sammendraget her).
”Pressen bør behandle den med respekt – og ikke så lite ydmykhet,” skriver Guardian på lederplass. ”Mye i rapporten er subtilt, intelligent, upartisk og politisk godt vurdert. Den signaliserer ikke en retrett til statlig lisensiert presse, ei heller åpner den en dør for Zimbabwe-type manipulasjon av pressen. (…) Den er en avpasset og velbegrunnet respons (…). Leveson ønsker å befeste pressefriheten,” skriver Observer på lederplass.
”Og vi vil støtte mange av dens anbefalinger, ikke minst vektleggingen av behovet for en kontrollinstans som er virkelig uavhengig. (…) Han har også rett i at en vaktbikkje må få reell makt til å sanksjonere mot uetiske redaksjoner og tilby oppreisning til den som er blitt rammet,” skriver Independent på lederplass. ”Sir Brian er ekstremt overbevisende, og vi nøler ikke med å akseptere de langt fleste av hans anbefalinger,” skriver Daily Telegraph på lederplass.
«Levesons undersøkelse av pressens kultur, praksis og etikk må anses som en suksess,» skriver The Times på lederplass.
Den respekterte Harold Evans, tidligere Times-redaktør støtter Leveson. Det samme gjør 11 kjente tv-folk i et leserbrev til Times.
De fleste britiske presseledere (Guardians Alan Rusbridger er kanskje et unntak) synes ikke å støtte Levesons forslag om et kontrollorgan som skal forankres i nye lover. Blant kvalitetsavisenes redaktører er det imidlertid bred enighet om at dagens selvdømmeordning (som er langt mer uavhengig av pressen enn PFU), må bli mer uavhengig, og få sterkere sanksjonsmidler.
Spørsmålet om klageinstans/kontrollorgan for pressen er et komplekst spørsmål om maktbalansering som berører sentrale demokratiske prinsipper. Det er ingen lettvinte svar. Per Edgar Kokkvold prøver å fortrenge reformarbeidet med den britiske selvjustisordningen. I sitt forsøk på å definere Leveson-rapporten ut, viser han seg som en presseetisk fundamentalist.
Kokkvold hevder at Levesons rapport må forstås i lys av det etiske havariet i deler av britisk presse. Men deri tar han feil. Hacking-skandalen var bare en utløsende faktor. Ansvarliggjøring av en fri presse i et fritt, demokratisk samfunn er et prinsippspørsmål, og pressens til enhver tid etiske standard er ikke avgjørende.
Her er Anders Cappelens forrige innlegg i DN-debatten om pressens selvjustisordning: «PFU trenger reformer»
LES OGÅ: «Gråtekoret PFU« som gir et konkret eksempel på hvordan PFU sympatiserer med overgriperen.
LES OGSÅ: «Trekk deg fra PFU, Riber Sparre!» om et ekstremt pressevennlig PFU-medlem.
En god debatt om ansvarliggjøring av norsk presse er i dag nærmest umulig fordi så mange av presselederne ikke makter å føre en slik debatt på saklige premisser. Som kritiker blir man straks mistenkeliggjort og forsøkes diskreditert. Ungarn-sammenligninger og anklager om angrep på pressens frihet og uavhengighet kommer umiddelbart. Ethvert reformforslag blir avvist eller fortiet.
På grunn av pressens steilhet og usynlige politikere har undertegnede endt opp med ett eneste, lite reformforslag: at PFUs tre representanter for allmennheten ikke skal utnevnes av pressen, men av en uavhengig instans, som for eksempel Fritt Ord eller Sivilombudsmannen. Men selv dette er som å banne i kjerka. Det er åpenbart at intet kommer til å skje før dagens norske politikere makter å heve seg over sin angst for pressens hevnaksjoner.
Så er spørsmålet: er norsk presse tjent med ledere som forfekter en presseetisk fundamentalisme? Pressen er avhengig av troverdighet. I det lange løp er det derfor uholdbart at samfunnets eneste reelle klageinstans for pressens maktmisbruk er 100 prosent pressekontrollert.
LES OGSÅ: «Motmakt til pressen» om hvordan den svenske og danske selvjustisordning fungerer.
Anders Cappelen har representert mange privatpersoner og virksomheter i PFU ved å føre deres klager i pennen.
LES OGSÅ:
PFU gjør det lett for seg
Brennpunkt lukter svidd
Eksperthjelp var avgjørende for PFU-medhold
Slipp kildene inn i PFU
PFU på alvor
Utskrift av PFUs saksbehandling
Reformér PFU
PFU er et skalkeskjul
Presseetikk som PR-verktøy
Fire grove «pressejustismord»
ANDERS CAPPELENS «TERNINGKAST TIL PFU»-SAKER:
Grundig, men noe ujevnt PFU
Dårlig dag for PFU
Solid av PFU
Formsterkt PFU
Surmaget om terningkast