Utdrag av «Bruk Pressen 3.0» av Anders Cappelen
2.2 Et kritisk blikk på pressen
PR-arbeidere blir utsatt for mye kritikk og mistenksomhet fra pressefolk. For den som vil spesialisere seg på presserelatert PR, er det nyttig å kjenne til hovedlinjene i kritikken pressen som aktør og utøver av makt selv er blitt møtt med.
LES HER: Innholdsfortegnelse og annen informasjon om boken
LES OGSÅ:
Pressen som PR-kanal
Hvorfor trenger vi PR?
Hva er presserelatert PR?
Er presserelatert PR uetisk?
PR-etikk
Pressefolks yrkesmessige selvbilde
I de første VVP-punktene finner vi verdigrunnlaget som de fleste norske pressefolk baserer sitt yrkesmessige selvbilde på. «En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», heter det i plakatens punkt 1.1. «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk», står det i punkt 1.2. Og i punkt 1.5: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak og andre.»
I journalistmiljøer er det fremfor alt den såkalte gravejournalistikken, der journalister avdekker kritikkverdige forhold som samfunnet bør kjenne til, som gir prestisje. På norsk presses Skup-seminarer, der prisene for årets beste journalistiske arbeider deles ut, er det nettopp gravejournalistikken som premieres. De mest kjente eksponentene for slik journalistikk er Bob Woodward og Carl Bernstein. Som journalister i Washington Post avdekket de Watergate-skandalen, som til slutt førte til at president Richard Nixon måtte gå.
Det er knapt noen overdrivelse å si at et flertall av redaksjonsledere og journalister i norske nyhetsmedier er seg meget bevisst det viktige samfunnsoppdraget pressen har, og at dette preger deres oppfatninger om egen rolle og betydning. I Trønder-Avisa stod det følgende på lederplass i 2007: «Det eneste vi kan garantere, er at vi så langt det står i vår makt, vil bli enda mer kritisk i omgang med maktens kvinner og menn i tiden som kommer.»
«Min jobb er å avsløre urett og urettferdighet. (…) Vi har et oppdrag – vi skal bruke det i tjeneste for alle de som ikke har tid og anledning til å avsløre og dokumentere overtramp/urettferdighet/overgrep/ulovligheter.» Slik presenterte Brennpunkt-journalist Renie Thorleifsson seg selv på NRK.no i 2012. «Vi treng innsikt og kunnskap, og hjelp til å sjå samanhenger», skriver tidligere Skup-sjef og gravejournalist Håkon Haugsbø i sin egenreklame samme sted. «Brennpunkt skal gi den kunnskapen nokon ønsker du ikkje fekk. Og vi skal vise deg samanhenger nokon prøver å halde skjult.»
«I ein kommentar frå fleire norske redaktørar heiter det at når ein har den viktigaste jobben som finst i eit moderne demokratisk samfunn, og er den som langt på veg åleine ber ansvaret for at demokratiet overlever på jordkloden i framtida, så kan ein ikkje la seg påverke av kommentarar frå tilfeldige politikarar», het det i en Are Kalvø-satire.
Er pressen bare en prisverdig avdekker av kritikkverdige forhold?
Det er hevet over enhver tvil at pressen har en svært viktig funksjon i et demokrati, og at journalister er i posisjon til å levere vesentlige bidrag til samfunnet. Nå er det imidlertid ikke slik at alt pressen gjør, bidrar til å «holde makta i øra». Langt fra alt pressen publiserer, er like samfunnsnyttig.
De færreste vil mene at kjendisjournalistikken til Se og Hør, VG og Dagbladet er viktig for et demokratisk samfunn. Heller ikke sportsjournalistikken og den såkalte livsstilsjournalistikken (mote, velvære, bolig, sminke, samliv, mat, reiseliv, bil osv.) kan sies å være avgjørende for at moderne demokratier skal bestå. Bildet av pressen som demokratigarantist, de svakes beskytter og bekjemper av maktmisbruk er ikke fullstendig.
De største norske presseorganene (med mulig unntak av NRK) er ikke bare uegennyttige samfunnsstøtter, men også profittmaksimerende aktører utsatt for nøyaktig like høye avkastningskrav på investert kapital som en hvilken som helst annen norsk virksomhet som konkurrerer i en markedsøkonomi. Nye medieeieres (hvorav flere er børsnoterte) avkastningskrav har ført til en kommersialisering av pressen, noe vi ikke minst ser i satsingen på separate bilag som produseres for å gi annonsører egnede annonsefora (som for eksempel bolig- og reisebilag).
Når vi snakker om pressen, må vi ikke glemme de av Norsk Journalistlags (NJ) medlemmer (totalt rundt 9000) som jobber med underholdning og livsstil. Hvor mange NJ-medlemmer jobber med gravejournalistikk og avdekking av maktmisbruk? Studerer man den totale mengden journalistisk produsert stoff i et representativt utvalg presseorganer over en periode på for eksempel en måned, ser man snart at den selvstendige gravejournalistikken utgjør en forsvinnende liten andel. Så liten at man kunne fristes til å hevde at under fem prosent av journalisters virksomhet står for over 95 prosent av deres yrkesmessige selvbilde.
«Så vel en journalist som bruker sitt yrkesliv til å dekke kjendisers liv og levnet som en reiselivsjournalist kan finne på å påberope seg de store idealer om ytringsfrihet og journalistikkens samfunnsoppdrag», skriver Martin Eide. (Eide 2001)
Når redaksjonene ikke satser mer på gravejournalistikk, er hovedårsaken at dette er den mest kostnadsskrevende formen for journalistikk. Det kan ta et team på to eller flere journalister uker og måneder å avdekke store og komplekse saker, og det er ingen garanti for at de ender opp med noe som kan publiseres. I en situasjon der redaksjonenes ressurser reduseres for å opprettholde ønsket lønnsomhetsnivå, går dette først og fremst ut over evnen og muligheten til å satse på kritisk og undersøkende journalistikk. Den klassiske reportasjen, som forutsetter at journalisten må ut av redaksjonen og bort fra telefon og datamaskin for å oppsøke et miljø, intervjue og observere, er i dag en truet sjanger i norsk presse.
Mediehusene har i dag en dobbeltrolle som maktkritisk korrektiv og som profittmaksimerende aktører og produsenter av informasjons- og underholdningsprodukter styrt av eiernes avkastningskrav og kampen om kunder (annonsører, lesere, seere og lyttere). Pressen selv har lite å tjene på en kritisk oppmerksomhet om dette og på å trekke et tydeligere skille mellom disse rollene. For, dessverre for pressen, er det ikke noe etisk høyverdig ved å publisere stoff om kjendiser, livsstil, kuriosa, mat, biler, moter, sport og bolig. Det er ikke denne delen av pressens virksomhet som har gitt den pressestøtte, momsfritak og et minimum av reguleringer.
Hvor uavhengig og objektiv er pressen?
«Partipressens nær 100-årige historie i Norge er også en historie om propaganda og partijournalistikk. Det var ikke bare på meningsplass i avisene at partistandpunkter var styrende, de slo igjennom også på reportasjeplass. Redaktør Harald Torp i høyreorganet Adresseavisen skal en gang ha formant sine journalister: ’Husk, her i avisen omtaler vi samvirkelag bare dersom de brenner.’» (Eide 2011)
Av-partifiseringen av norsk presse skjøt for alvor fart fra 1970-årene, og politiske ideologier ble erstattet med en profesjonsideologi. Uavhengighet, objektivitet og maktkritikk ble de nye faneordene, og i kjølvannet fulgte en profesjonalisering av journalistikken. «Et nøkkelbegrep i journalismens ideologi er avsløringen. Virkeligheten ligger skjult bak et slør. For å kunne rykke det bort, kreves en særskilt ’heltegjerning’ med journalisten i hovedrollen.» (Allern 2001 a)
Det er imidlertid umulig å produsere journalistikk ut over mindre notiser uten å la personlige oppfatninger komme til uttrykk. Det er derfor gode grunner til at VVP ikke har noen regler som påbyr journalister å være objektive og ikke ta side med en part. At et oppslag eller innslag er sterkt ensidig og subjektivt, er ikke i seg selv et brudd på god presseskikk.
Presseorganer er kommersielle aktører, og journalistikken er ikke isolert og fristilt fra hensyn til hvordan journalistiske produkter mottas i markedet. NRK er lisensfinansiert, men avhengig av gode seer- og lyttertall for å sikre politisk støtte for opprettholdelse av og helst økte lisensinntekter. Regelmessige leser-, seer- og lytterundersøkelser gjør at redaksjonsledere har full informasjon om hva slags saker som vekker oppmerksomhet, og som blir lest, sett eller hørt. Jo høyere leser-, seer- og lyttertall, desto flere annonsører tiltrekker de seg, og desto høyere pris kan de ta for annonseplassen.
Pressens journalistiske virksomhet skjer aldri i et politisk og moralsk vakuum, og dette gjelder ikke minst i saker der kritikkverdige forhold avdekkes. Måten slike saker dekkes på, og de subjektive journalistiske valgene som gjøres, har stor innvirkning på publikums oppfatninger. Mye gravejournalistikk er da også motivert og drevet av moralsk indignasjon. I blant annet de kritiske forbrukerprogrammene på tv gjør ikke redaksjonene noe forsøk på å skjule dette. Det samme ser man når en redaksjon kjører sak etter sak om et tema, og driver regelrette kampanjer for å oppnå for eksempel politiske eller rettslige resultater.
Pressen selv er imidlertid tjent med å fremstå som en mest mulig uhildet kontrollør som overvåker og ettergår institusjoner og personer som forvalter makt. En viktig del av pressens kapital eller legitimitet er nettopp dens antatte uavhengighet og integritet, og forventninger om at den ikke lar seg influere av særinteresser. Det er derfor ikke uventet at pressen søker å skjule det subjektive elementet i journalistikken, og at dekningen av saker kan være verdiladet og politisk.
Ifølge Magne Lindholm, høgskolelektor ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, markedsfører journalistene «myter om sin egen objektivitet for å skjule sine verdivalg. (…) I dag er det bred enighet i de fleste fagmiljøer om at språklig formidling alltid innebærer en form for tolkning. Dette gjør objektivitet umulig». Lindholm ser markedsføringen av objektivitetsmyten som strategisk og økonomisk motivert. «Medier som markerer sine verdier åpent, svekkes som annonseorganer. Det passer dårlig i mediekonsernenes strategi. Journalistene har også oppnådd store privilegier i ly av sin påtatte nøytralitet. Står de åpent frem som aktører, må de forlate den orakeltronen de har erobret i løpet av de siste tiårene.» (Lindholm 2008)
Merk:
Ingen er dyktigere i presserelatert PR enn pressefolk; de vet best hva som skal til for å gi saker og budskap oppmerksomhet og gjennomslag.
Hvor ufeilbarlig er pressen?
Det er ikke uvanlig at den som arbeider for et godt og viktig formål, kan ha vanskelig for å innse og innrømme at man av og til begår feil. Dette gjelder, ikke overraskende, også for pressemiljøene. Selv pressefolk kan vedgå, også i offentlige sammenhenger, at pressen har vanskelig for å innrømme og beklage feil.
Dette ser vi særlig klart når presseorganer klages inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for presseetiske overtramp, klageinstansen pressen har etablert for publikum. PFU fikk i tiårsperioden fra 2001 til 2010 i gjennomsnitt 254 klager i året. Utvalget behandlet i snitt 250 klager i året og avga uttalelser i 137,4 av dem. Gjennomsnittlig 62 uttalelser (45,3 prosent) endte med at innklagede presseorganer ble felt for brudd på god presseskikk eller fikk såkalt kritikk.
(Antall klager til PFU kan ikke ses som et godt mål på antall presseetiske overtramp i Norge. Å klage til PFU er en relativt omfattende og ressurskrevende affære, og det kan også være andre grunner til at mange som er blitt utsatt for urettferdig, feilaktig og uetisk presseomtale avstår fra å klage. Det antas at mørketallene er store, og at bare en liten del av pressens overtramp og maktmisbruk klages inn for PFU.)
Innklagede presseorganer avviser med få unntak alle klagepunkter, og innrømmer aldri feil, nær sagt uansett hvor dårlig sak de har. I PFUs uttalelse i sak 049/09 heter det følgende: «Utvalget er derfor sterkt uenig når NRK mener retten til samtidig imøtegåelse i dette tilfellet er fullgodt ivaretatt.» NRK, som hele veien benektet at feil var begått, ble i denne saken felt for brudd på hele tre VVP-regler. I denne saken hadde NRK feilaktig beskyldt en privat skole for å svindle elevene.
Det samme gjentok seg da NRK Brennpunkt ble klaget inn av DNB (Cayman-saken, PFU-sak 250/09). Brennpunkt hadde satt søkelyset på bankens virksomhet på Cayman Islands, og brukt en rekke virkemidler for å mistenkeliggjøre bankens tilstedeværelse der. Reporterne hevdet blant annet at det ikke var mulig å få dokumentert at myndigheter hadde innsyn og kontrollerte DNBs virksomhet på øya.
NRK-journalistene Håkon Haugsbø og Renie Thorleifsson, som stod bak innslaget, hadde imidlertid i den over fire måneder lange researchperioden unnlatt å oppsøke den mest naturlige og sentrale informasjonskilden, nemlig Finanstilsynet. Etter DNBs innstendige oppfordringer kontaktet Brennpunkt til slutt tilsynet, og fikk da vite at det førte jevnlige tilsyn med bankens virksomhet på Cayman Islands, og ikke hadde funnet at noe var ulovlig. Utrolig nok valgte redaksjonen å utelate Finanstilsynets informasjon i innslaget, og nektet senere i klageprosessen å innrømme noen feil overhodet. Brennpunkt ble utsatt for sviende kritikk i PFU, som felte redaksjonen for brudd på to av VVP-reglene.
En undersøkelse av samtlige fellende kjennelser i PFU i 2005 og i 2006 frem til 9. juni, til sammen 85 saker, viste at bare i 7 tilfeller (8,2 prosent) innrømmet den innklagede redaksjonen at det var begått feil. (Journalisten 9. juni 2006)
«Pressefolk er lite tolerante når andre begår feil. Vi navngir de skyldige og på publikums vegne forlanger vi en unnskyldning. Ofte kreves det forklaringer på hva som blir gjort av de ansvarlige for å hindre at feil gjentar seg. Men hva gjør vi med våre egne feil?» sa Per Edgar Kokkvold til Journalisten 9. juni 2006. «Jeg er redd vi må fastslå at pressefolk er ekstremt dårlige til å forholde seg til kritikk», sa Kokkvold til Journalisten 2. mars 2007.
«Det er vel ingen som liker å innrømme feil, men jeg er forundret over at så mange pressefolk inntar en ekstrem forsvarsposisjon straks de blir kritisert. Jeg ser ofte saker hvor jeg tenker ’du verden så steile de er, med et så dårlig forsvar for sin sak’», sa Odd Isungset, tidligere redaksjonssjef i TV 2 og leder for PFU til Journalisten 29. august 2008.
Georg Apenes, tidligere redaksjonssekretær i Fredriksstad Blad, stortingsrepresentant, direktør for Datatilsynet og PFU-medlem, har karakterisert pressens redsel for kritikk slik: «Ingen yrkesgruppe er så nevrotisk angstbitersk overfor kritikk og kritikere som pressefolk. Som kveg i tordenvær trekker de sammen når de utsettes for den samme kritiske oppmerksomhet som de selv har gjort til filosofi, næring og høysang.» (Apenes 1984)
26. april 2011 skrev Aftenposten følgende på lederplass: «I nesten alle de mest kjente justismordsakene har politi og påtalemyndighet kjempet som løver mot at sakene skal gjenopptas. Det er som om prestisjen i slike saker er så sterk at den blender makten for ubehagelige realiteter. Slikt gir grunn til uro.» Det kan virke som om samme effekt gjør seg gjeldende når pressen anklages for overgrep og maktmisbruk.
Fire «pressejustismord»
5. mars 2014 dømte Norges høyesterett Dagbladet til å betale erstatning til ambulansesjåfør Erik Schjenken for ærekrenkende uttalelser. De forutgående dommene i Oslo tingrett og Borgarting lagmassrett slo fast at det meste som var blitt skrevet om ham i det som er kjent som ambulansesaken, hadde vært galt. Han var da allerede blitt renvasket for rasismebeskyldningene som ble rettet mot ham etter at han ikke tok med seg den skadede Ali Farah fra Sofienbergparken 6. august 2007.
«Jeg ble riksrasist. Jeg var nok det minst likte menneske i Norge på den tiden. For mange er jeg nok det ennå. Det er ingen hyggelig følelse», sa Schjenken til NRK.no 29. november 2011. «Jeg lå på soverommet hele døgnet, med rullegardinen nede. Jeg satt med hagla i munnen og lurte på hvorfor jeg ikke bare kunne trekke av.»
1. juni 2011 frikjente Høyesterett Tine for brudd på konkurranseloven. Vår høyeste rettsinstans kom til at det ikke var grunnlag for boten på 45 millioner kroner som Konkurransetilsynet ila Tine for angivelig å ha presset bort konkurrenter fra butikkhyllene. «Det blir som å miste identiteten din. Det er enormt brutalt og gjer veldig vondt», sa Jan Ove Holmen til Nationen 28. juni 2011. I 2005 måtte han gå som konsernsjef i Tine på grunn av det som kom til å bli hetende Tine-skandalen. Seks år senere ble han renvasket.
VG Nett 26. juni 2010: «Leger har fjernet friske organer hos pasienter. Nordlandssykehuset rystes av skandalen der de to utenlandske legene Johannes Diermann og Rastislav Kunda står sentralt.» Dette var innledningen på et mareritt for de to legene i det som i dag fremstår som et av norsk presses groveste overgrep på lang tid. I løpet av åtte uker publiserte norsk presse nærmere 1000 saker om «operasjonsskandalen». «To utenlandske leger har med skalpell i hånd tilsynelatende gått amok ved operasjonsbordet, og påført sine pasienter totalt unødvendige lidelser og skader», skrev Aftenposten på lederplass 30. juni. De to kirurgene ble omtalt som «skandalekirurger» og «tabbe-leger», og politiet innledet etterforskning mot dem. «Jeg mistet gradvis ønsket om å leve, ønsket om å kjempe. Jeg følte meg fullstendig rettsløs», sa Kunda i juni 2011. (Østtveit 2011)
De to legene, som altså ble navngitt og identifisert i VGs første sak, fikk sine privat- og yrkesliv sterkt ramponert. Den 25. juni 2011 henla Salten politidistrikt den såkalte kirurgisaken mot Nordlandssykehuset. Få dager tidligere konkluderte Helsetilsynet med at det ikke var grunn til å kritisere de to legene, og at nær alle «feiloperasjonene» var forsvarlig utført. Pressen Faglige Utvalg kom derimot i desember 2010 til at det ikke var grunn til å kritisere VG og andre presseorganers grove og helt urettmessige karakterdrap på Diermann og Kunda (PFU-sak 207/10). I det kanskje verste norske «pressejustismordet» det siste tiåret var altså ikke pressens selvjustisordning mye verdt. «Vi angrer ikke på måten vi vinklet saken på», sa VGs redaksjonssjef Rolf Sønstelie til A-magasinet 24. juni 2011. At Sønstelie da fortsatt var fornøyd med avisens dekning av saken, forteller mye om enkelte presselederes manglende evne til å være selvkritisk og innrømme feil. VG Netts artikler om saken ligger fortsatt ute på nett, og er ikke blitt korrigert. Om VG Nett var blitt felt i PFU, ville mange av dem blitt fjernet, alternativt merket og korrigert.
Få norske bedrifter er blitt hardere rammet av forhåndsdømming i pressen enn Siemens Business Services. 22. mars 2011 ble selskapet praktisk talt blankt frifunnet av Oslo tingrett etter år med anklager om så vel korrupsjon som systematisk bedrageri av Forsvaret.
Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skrev følgende om disse fire sakene: «I virkeligheten ble skurkerollen delt ut allerede før den første leseprøven var begynt. Det fantes ikke rom for tvil og motforestillinger. Snarere ble det etablert en virkelighet som fortsatt kommer til å følge hovedaktørene lenger enn det er spesielt hyggelig å tenke på.
Selvsagt har det noe med vår egen medielogikk å gjøre. Vi journalister elsker jo de opplagte sakene, de åpenbare skandalene og vår egen velpleiede vaktbikkjefunksjon. Alt dette er vel og bra, men det inviterer også til at vi altfor ofte blir ofre for vår hang til tunnelsyn. Derfor fremelsker vi ofte bare en eneste forklaringsmodell, og lukker oss selv ute fra de mange gråsonene som er med på å nyansere en sak.
(…)
Vi lever riktignok i en tid der ettertanke og nyanser ikke står særlig høyt i kurs. Snarere dyrker vi de småfrekke spissformuleringene og de kjappe konklusjonene. Slik former vi også det samfunnsbildet vi er en del av.
Slikt skaper ofre. Også i de sakene som til slutt speilvendes. Altfor ofte skjer det etter at verdifulle medmennesker opplever at mange år av livet forsvinner under den lange ventetiden i gapestokken.» (Aftenposten 2. juli 2011)
«En av de viktige debattene pressen må ta er sammenhengen mellom dekning og realitet. I en seks ukers periode rundt min egen avgang fra Storebrand omtalte Aftenposten, Dagens Næringsliv og Dagbladet meg i 110 artikler med 70 000 ord. Da Økokrim og Regjeringsadvokaten i to runder konkluderte med ingen straffbare forhold, hadde de samme organene 8 artikler og 4500 ord», skrev Åge Korsvold i Aftenposten 5. april 2003.
Liten rettssikkerhet for den som utsettes for pressens maktmisbruk
Et viktig aspekt ved redaksjoners makt er deres rett til å ettergå og forfølge virksomheter og enkeltpersoner som de mener har begått kritikkverdige handlinger. I slike saker blir pressens mange roller tydelige. For i tillegg til rollene som maktkorrektiv og kommersiell aktør, inntar pressen da også rollene som etterforsker, anklager, domstol og offentlig gapestokk på samme tid. Med så mange roller og hatter, vil det alltid være risiko for maktmisbruk.
Å bli utsatt for grove beskyldninger i pressen er noe av det verste som kan ramme enkeltpersoner og virksomheter. Knapt noe annet kan på kort sikt skade ditt rykte eller omdømme mer enn negativ presseomtale. Å nå frem med injuriesøksmål mot presseorganer, er vanskelig, og krever store ressurser. Du skal ha en svært god sak for å vinne, og pressen anker med få unntak sakene videre hele veien til Strasbourg. I praksis er for de aller fleste som rammes av urettferdig og feilaktig presseomtale, pressens egen klageordning eneste realistiske alternativ for å få prøvd saken og få oppreisning.
Mortifikasjonsinstituttet (det å erklære en ytring «død og maktesløs») er blitt skrotet av Stortinget. Da lovforslaget ble fremmet, sa daværende justisminister Knut Storberget at injuriesaker ikke hører hjemme i strafferetten. «Enten får man ta igjen verbalt eller bruke mekanismer som konfliktråd og Pressens Faglige Utvalg eller lignende», sa Storberget til Aftenposten 8. desember 2008.
Motmakt til pressen
«Et bærende prinsipp i demokratiet og rettsstaten er at makt skal møtes av motmakt. Men hva med mediene selv? Hvilken makt representerer ikke de? Hvor åpne er de for innsyn og gjennomlysing? Hvilken motmakt møtes de med?» skrev Jens Stoltenberg i Aftenposten 15. januar 2003.
Ja, hvem skal vokte vokterne? I motsetning til den lovgivende, utøvende og dømmende makt er det (i praksis) ingen utenforstående som kontrollerer pressen. Pressen kan med tyngde argumentere for at slik bør det være: Om andre skulle regulere og kontrollere pressens virksomhet, er den ikke lenger fri og uavhengig.
Med ujevne mellomrom tar provoserte politikere til orde for at vi trenger en uavhengig kontrollinstans, som for eksempel et medieombud, slik man har i Sverige. Det er også blitt vist til Danmark, der selvjustisordningen (Pressenævnet) finansieres av pressen, men er underlagt justisministeriet og avlegger årsrapport dit (Raaum 2003). Det danske Pressenævnet består av åtte medlemmer som formelt utnevnes av justisministeren. Leder og nestleder skal være jurister og utnevnes etter forslag fra dansk høyesterett. Fire representanter for pressen utnevnes etter uttalelse fra presseorganisasjonene, og to «allmennhetsrepresentanter» utnevnes etter uttalelse fra Dansk Folkeoplysnings Samråd. Lederen har dobbeltstemme ved likt stemmetall. Nævnets sekretariatet består av tre jurister og en kontorfunksjonær.
Leder og nestleder i svenske Pressens Opinionsnämnd (PON) skal være jurister med dommererfaring, og utnevnes av Pressens Samarbetsnämnd. PON har i tillegg fjorten representanter, og arbeider i to likeverdige «avdelinger». Presseorganisasjonene utnevner åtte medlemmer, mens seks representanter for allmennheten utnevnes av Chefsjustitieombudsmannen og formannen i Sveriges Advokatsamfund. Avdelingene settes sammen slik at allmennheten sammen med leder eller nestleder har like mange representanter som pressen. Leder/nestleder har dobbeltstemme ved likt stemmetall.
I Norge utnevner pressens organisasjoner samtlige syv medlemmer i Pressens Faglige Utvalg. Fire er journalister og redaktører (hvorav én er leder for utvalget), tre er representanter for allmennheten. Ingeborg Moræus Hanssen, tidligere kinosjef i Oslo, var i mange år allmennhetsrepresentant i PFU. Hun uttalte følgende til Klassekampen 29. januar 2007: «Det er en nesten håpløs oppgave å være publikums røst mot den mastodonten som pressen er blitt, i et system som er regissert av pressen selv. Derfor føler jeg meg ofte som et gissel.»
Norsk presses selvdømmeordning ville vunnet mye i troverdighet og legitimitet om sammensetningen av PFU og utnevnelsen av PFU-medlemmer ble gjort på samme måte som i Sverige og Danmark. Der har pressens representanter altså ikke flertall, og uavhengige instanser utnevner representantene for allmennheten. Sivilombudsmannen, Advokatforeningen, Domstoladministrasjonen, Fritt Ord, Forbrukerrådet og Kommunikasjonsforeningen er mulige alternativer.
Norsk Journalistlag (NJ) vedtok i 1991 at allmennhetens representanter skulle ha flertall i PFU. Forslaget overlevde to landsmøterevisjoner av NJs prinsipprogram. Norsk Presseforbund gikk i 1994 også med på at PFUs legmedlemmer skulle kunne oppnevnes av Sivilombudsmannen, og denne sa seg villig til det. (Raaum 1999)
Profesjonelle kilder er pressens viktigste og mest brukte intervjuobjekter, og ingen er mer berørt og har mer å tape eller vinne på praktiseringen, håndhevelsen og ikke minst utviklingen av det presseetiske regelverket enn nettopp dem. Kommunikasjonsforeningen er deres naturlige organisasjon og burde være høringsinstans når VVP skal revideres.
I norsk presse er det i dag unison motstand mot ethvert forslag som søker å ansvarliggjøre den og å reformere selvjustisordningen. En politiker som for alvor ville prøve å få igjennom «motmakttiltak», ville fått en samlet norsk presse mot seg, noe ingen av dagens politikere er interessert i. For den som er avhengig av å være synlig i det offentlige rom på en positiv måte, er det svært lite fristende å utfordre pressen. Man legger seg ikke ut med pressen ustraffet.
På 1990-tallet var politikerne modigere. Med daværende kulturminister Åse Kleveland i front mobiliserte de for å etablere et strengere rettslig regime overfor pressen. Men Kleveland gikk av 1996, og innsatsen rant ut i sanden ved at Ytringsfrihetskommisjonen ble nedsatt. Det lå i sakens natur at den anbefalte det motsatte av hva Kleveland hadde arbeidet for (Raaum 1999). Den nye kulturministeren ble journalisten Turid Birkeland.
Eneste korrektiv til pressen er pressen selv
Eneste reelle kontroll- og klageinstans i Norge er i dag pressens selvdømmeordning, Pressens Faglige Utvalg (PFU), som altså er 100 prosent kontrollert av pressen. Eneste sanksjonsmiddel PFU har i klagesaker, er uttalelser om kritikk eller fellelse for brudd på god presseskikk. Å klage til PFU kan fort koste mellom 50 000 og 150 000 kroner om man bruker profesjonell hjelp. I tillegg kommer den ikke ubetydelige interne ressursbruken som alltid kreves for å lage en god klage. Mange avstår også fra å klage, for å unngå et motsetningsforhold til en redaksjon man er avhengig av å ha en god og langsiktig relasjon til.
I Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 heter det at «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Dette er et av få kategoriske påbud i plakaten, og indikerer at pressen selv ser behovet for et korrektiv til den samme pressen, i alle fall på papiret. For forholdet er at norske presseorganer er tilbakeholdne med å drive kritisk og undersøkende journalistikk på hvordan konkurrenter og kolleger utfører sitt samfunnsoppdrag.
Til tross for at det er mye debatt om medier i norsk presse, er det sjelden at redaksjoner kritiserer hverandre for at de har misbrukt sin makt og begått presseetiske overtramp mot enkeltpersoner og virksomheter. Det drives eksempelvis aldri kritisk journalistikk på klagebehandlingen i PFU. PFU-uttalelser blir nevnt, særlig hvis en kjent person eller en større virksomhet er involvert, men blir sjelden eller aldri problematisert og analysert. Det samme gjelder PFUs utførelse av sin oppgave og funksjon som «domstol».
Pressens dekning av PFUs behandling og «dommer»-rolle i klagesaker gir en pekepinn på betydningen den tillegger selvdømmeordningen. Om presseorganer hadde dekket domsavsigelser i norske rettssaler på tilsvarende måte, ville det vært åpenbart for alle at de ikke gjorde jobben sin, og ikke fortjente sine mange statsgaranterte privilegier, deriblant pressestøtte, momsfritak, NRK-lisens, lovfestet redaktørfrihet og kildevern. Hva som uansett kan slås fast, er at pressen ikke overoppfyller VVP 1.4.
Ledere i pressen, det være seg redaktører eller konsernsjefer og direktører i mediehusene, slipper i stor grad fri for den kritiske granskningen andre toppledere i samfunnet utsettes for. Sammenligner vi eksempelvis pressens dekning av lønnsforhold og privatliv til toppledere ellers i næringslivet, er det en påtagelig diskrepanse i forhold til hvordan redaktører og andre toppledere i mediehusene dekkes. Det er da også blitt reist spørsmål om den undersøkende og kritiske journalistikken bare er beregnet på alle andre i samfunnet, men ikke på medieeiere, mediehus, redaksjonsledere og journalister.
«Når mediene retter kritisk søkelys mot seg selv, skjer det gjerne gjennom nyanserte og lavmælte kommentarartikler, ikke gjennom store oppslag og kraftfulle reportasjer. Det er stor forskjell på å få noen kritiske kommentarer mot seg og å bli smurt utover førstesider og helsider. (…) Pressens granskningsoppdrag må også gjelde den selv og måten man fyller samfunnsoppdraget på.» (Jens Stoltenberg i Aftenposten 15. januar 2003)
Odd Raaum er imidlertid klar på at vi ikke kan vente noen oppblomstring i selvkritisk eller kollegakritisk journalistikk. «Den profesjonstypiske tilbøyeligheten til å holde sammen, blir ytterligere aksentuert i et lite fagmiljø som det norske, der nesten alle kjenner hverandre.» (Raaum 2003)
«Kanskje er det frykten for hevn som skremmer journalister fra å kritisere kolleger i konkurrerende bedrifter. Dersom Aftenposten skriver kritisk om en PFU-blemme fra Dagbladet, så kan de jo vente seg at Dagbladet gjør det samme neste gang Aftenposten gjør noe kritikkverdig», sa Terje Angelshaug, tidligere nyhetsredaktør og leserombud i Bergens Tidende, til Journalisten 29. august 2008. En hovedårsak til at redaksjoner er lite tilbøyelige til å kritisere konkurrenter, er utvilsomt at de da må forvente at den de rammer, vil slå tilbake. Men det er også en annen grunn.
Økt eierkonsentrasjon svekker pressens mulighet til å være korrektiv for pressen
Med et rettsvesen som for alle praktiske formål ikke gir rettssikkerhet for virksomheter som mener seg utsatt for pressens maktmisbruk, blir det ekstra viktig at presseorganer faktisk oppfyller påbudet de har gitt seg selv i VVP 1.4. Kan ikke pressen fungere som korrektiv til seg selv, er konsekvensen at en gruppe ikke-valgte maktutøvere med stor innflytelse i samfunnet og med «lisens» til å skade og krenke enkeltpersoner og virksomheter, kan begå maktmisbruk uten å bli stilt til ansvar.
Schibsted er Norges desidert største medieeier. Da Media Norge ble fusjonert inn i 2011, fikk Schibsted full kontroll over seks av Norges ti største papiraviser og deres nettutgaver. Dette betyr at Schibsted i 2011 kontrollerte rundt 75 prosent av de mest attraktive lederjobbene i norske papir- og nettaviser. Hvordan påvirkes pressefolk med redaktørambisjoner av at ett og samme konsern har en tilnærmet monopolstilling som arbeidsgiver i de største norske papir- og nettavisene? Kan frykten for å skade egne yrkesmuligheter hvis man ytrer seg kritisk om Schibsted-aviser eller -ledere føre til selvsensur blant norske journalister?
«Ingen andre samfunnsaktører slipper så lett unna i mediene som mediene selv. (…) Dessuten er norske medier blitt likere hverandre, og forflytningen av ansatte mellom dem følgelig mye større. Man blir lett redd for å kritisere en annen avis når man kanskje skal søke jobb der om noen år», skrev daværende kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten 18. mai 2008.
Schibsted-avisenes dekning av Schibsteds innfusjonering av Media Norge er symptomatisk. I en sak der Norges største medieeier gikk tilbake på tidligere avgitte løfter, der minoritetsaksjonærene gikk rettens vei, og der sluttresultatet var den mest dramatiske eierkonsentrasjon i norsk presses historie, var Schibsted-avisene så å si blottet for saker om fusjonen. En liten håndfull leserinnlegg var alt.
Eierkonsentrasjonen Schibsted har oppnådd, er dårlig nytt for profesjonelle kilder av særlig to grunner. For det første fordi risikoen for å bli utsatt for maktmisbruk øker som følge av at pressen i mindre grad nå fungerer som et korrektiv til pressen. For det andre fordi det for alle som er avhengige av å stå frem i pressen, deriblant politikere, har vært lite fristende, og blir nå enda mindre fristende, å kritisere konsernet Schibsted, Schibsted-aviser, Schibsted-redaktører og Schibsted-journalister. Alle profesjonelle kilder vet hvor hårfint spillet om redaksjonell oppmerksomhet kan være, og hvor lite som skal til før bommen senkes og man nektes adgang. Og like godt vet de hvor lett det er for redaksjonelle medarbeidere å hevne seg.
A-pressen kjøpte Edda Media i desember 2011, og har fått kontroll over det meste av det norske lokalavismarkedet. Det er trolig bare et spørsmål om tid før Schibsted gjør et nytt forsøk på å få kontroll i Polaris Media (Adresseavisen, Harstad Tidende og flere lokalaviser), den tredje større eiergrupperingen i norsk presse i 2011. Mye tyder på at vi i nær fremtid får en situasjon med kun to dominerende eiere i norsk presse.
News of the World-skandalen
Overvåking ved hjelp av privatdetektiver, ulovlig telefonavlytting og andre grove brudd på personvernet i jakten på «gode» saker. Bestikkelser av politi og rammede enkeltpersoner. Trusler og vendettaer mot kritikere. Politikere som i bytte mot støtte og redaksjonell dekning lukker øynene for maktmisbruk, og støtter medieeieres ønsker om minimumslover og -regler. Dette er hva vi kan få når pressen, den fjerde statsmakt, ikke blir tilstrekkelig ettergått. News of the World-skandalen tydeliggjorde i all sin gru konsekvensene av å ha en ikke-valgt maktutøver uten reell motmakt.
News of the World var den største avisen i Storbritannia, eid av News International, et datterselskap av det Rupert Murdoch-dominerte News Corporation. Sommeren 2011 ble det kjent at avisen i flere år hadde brukt privatetterforskere som avlyttet telefonsvarerne til kjente mennesker. Det kom også frem at de hadde hacket og fjernet meldinger på svareren til det 13 år gamle mordofferet Milly Dowlers etter at hun forsvant i 2002.
Skandalen, som blant annet førte til at News of the World ble nedlagt, utløste en bred debatt om britisk presses selvjustisordning. Statsminister David Cameron sa blant annet at denne hadde sviktet fullstendig (News of the World var blitt klaget inn for Press Complaints Commission (PCC), britiske PFU, for ulovlig avlytting, men blitt frikjent), og at et helt nytt system var påkrevet.
Guardian, avisen som avdekket skandalen, krevet på lederplass at radikale reformer i det presseetiske regelverket umiddelbart måtte vurderes, deriblant disse:
1) at pressens innflytelse i selvjustisordningen og mulighet til selv å dømme eget arbeid må reduseres, 2) at det nye britiske «PFU» bemanningsmessig og finansielt må få større ressurser til å undersøke klagesaker grundig, og 3) at denne nye organisasjonen må få myndighet til å ilegge redaksjoner som begår maktmisbruk, betydelige bøter, og kreve at falske anklager trekkes tilbake på «prominent» plass.
Sjefredaktør i Daily Mail, Paul Dacre, foreslo i november 2011 at en egen «press ombudsman» opprettes i England, som skal kunne undersøke alvorlige presseetiske overtramp «on a ’polluter pays’ basis». Dette har blant andre Guardians sjefredaktør, Alan Rusbridger, støttet. (Guardian, 11. november 2011)
I en rettslig undersøkelse av News of the World-skandalen (Leveson inquiry), uttalte en av Europas fremste gravejournalister, Nick Davies, at det er pressens interesser som ligger til grunn for PCCs virke. «No system that is designed within that shape is going to succeed and be stable. It has to take account of the victims of the media. That’s the crucial first step. We have to stop only thinking about the freedom of the press and build a satisfactory way for those people to get remedy.»
Davies understreket at pressens unnskyldninger må publiseres på like prominent plass som artiklene som inneholdt den feilaktige eller omdømmeskadelige informasjonen opprinnelig hadde fått. «If I publish something which falsely damages somebody’s reputation, what they deserve is a correction of equal prominence, not the PCC’s weasel words: ’due prominence’.» (Guardian, 29. november 2011.) I PFUs vedtekter heter det at uttalelser som konkluderer med brudd eller kritikk, skal gjengis «på godt synlig plass».
PCC ble nedlagt i mars 2012.
Medieansvarsutvalget
Utvalget skulle «utrede reguleringen av ansvarssystemet på medieområdet», og leverte sin rapport i juni 2011 (NOU 2011: 12 Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag). «Også personvern, rettssikkerhet og effektiv håndhevelse av rettsreglene på området vil være viktige overordnede hensyn», het det i mandatet. Utvalget anså «pressens selvdømmeordning som helt sentral i det eksisterende ansvarssystemet». «Et viktig premiss for Medieansvarsutvalget er at selvdømmesystemet fungerer godt», heter det i rapporten.
Utvalgets enøyde hyllest til dette selvdømmesystemet var enstemmig og så å si identisk med pressens egne PR-tekster om sin selvjustisordning. I rapporten finnes det ikke ett eneste kritisk ord om Vær Varsom-plakaten, PFU og utvalgets behandling av klagesaker. PFU-sekretariatets bemanning og ressurssituasjon, sannsynligheten for at de ulønnede PFU-medlemmene faktisk leser og setter seg inn i rundt 350 sider med sakspapirer (konservativt anslått) foran hvert av de 11 årlige PFU-møtene, omtales ikke. Heller ikke at det er godt dokumentert at enkelte klagesaker har fått en skandaløs behandling (som Protector-saken 139/06 og Korforbund-sakene 225/14 og 226/14), og at de siste sakene på sakslisten for møtene ofte får en summarisk behandling.
Medieansvarsutvalget så ingen grunn til at andre enn pressen selv skal utnevne PFU-medlemmer, og at pressefolk ikke skal ha flertall i PFU fortsatt. Det så heller intet behov for et uavhengig medieombud. De kritiske perspektivene på selvdømmesystemet og de reformforslag britiske pressefolk stod bak i 2011 (se ovenfor) var tydeligvis ikke noe utvalget fant relevant. Fire av utvalgets elleve medlemmer arbeider eller hadde arbeidet i pressen, og minst én til har økonomiske interesser knyttet til pressen.