Utdrag av kapitlet i «Bruk Pressen 3.0» om hvordan presseetikken kan brukes som vern i omdømmeskadelige saker og krisesituasjoner.
LES HER: Innholdsfortegnelse og annen informasjon om boken
LES OGSÅ:
Kilders presseetiske rettigheter
Rett til klargjøring av premisser for intervju
Retten til samtidig imøtegåelse
13.3 Sitatsjekk – den viktigste av alle forholdsregler
Å gjennomgå uttalelser journalister har sitert deg på, er den mest aksepterte og klart viktigste forholdsregelen for å sikre seg mot feil, misforståelser og presseetiske brudd. Den aktuelle regelen i VVP er 3.8:
«Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.»
Indirekte rett til sitatsjekk
VVP sier intet om sitatsjekk. VVP 3.8 berører spørsmålet bare på en indirekte måte ved å si at «Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil». Men skal faktiske feil i avgitte uttalelser kunne korrigeres av kilden, må kilden nødvendigvis først få mulighet til å gjennomgå dem.
«Det er helt vanlig at norske journalister gir kilder som ønsker det, sitatsjekk. Jeg tror det er ytterst sjelden at et intervjuobjekt nektes sitatsjekk», sier Per Edgar Kokkvold. «Så vidt jeg vet, har PFU aldri behandlet en klage om at en redaksjon har nektet en kilde sitatsjekk. Slik VVP 3.8 er utformet, mener jeg at man heller ikke kan nekte kilden en slik rett. Hvis en klage om dette kom på PFUs bord, tror jeg utvalget hadde felt redaksjonen for brudd på god presse-skikk og vist til VVP 3.8», sa Kokkvold i et intervju med forfatteren 2. februar 2012.
Kokkvold var som mangeårig generalsekretær i Norsk Presseforbund leder for PFU-sekretariatet, og derved også «juryveileder» for PFU i en årrekke. Han gikk av med pensjon i 2013, men det er fortsatt vanskelig å tenke seg andre som kan norsk presseetikk bedre enn han.
PFU har i minst to uttalelser gjort det klart at sitatsjekk bør gis kilder (148/08 og 189/09). I sak 189/09 oppfordret sågar utvalget til å gjøre det: «En åpenbar metode man kan bruke i et forsøk på å unngå feil og misforståelser i sitater, er å la den intervjuede få lese gjennom sitatene før publisering.»
Også andre eksperter på presseetikk tolker VVP 3.8 på samme måte som Kokkvold. «Hvis kilder ber om det før publisering, har de rett til sitatsjekk. Dette må følge av punkt 3.8 i plakaten», sa dr. philos Svein Brurås, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskulen i Volda og forfatter av Etikk for journalister, i et intervju med forfatteren 3. februar 2012.
Egil Sundvor, redaksjonssjef i NRK, tidligere organisasjonssekretær i Norsk Presseforbund og saksbehandler i PFU, skriver følgende: «Dersom dette punktet skal fungera etter intensjonen, ligg det implisitt i dette at dei som er intervjua, har ein rett til å få tilgang på eigne utsagn nettopp for å kunna korrigera desse for faktiske feil.» (Sundvor 2006)
Når første setning i VVP 3.8 fastslår at «Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil», «må den logiske forståelsen være at intervjuobjektet må gis en rett til å kontrollere om det finnes faktiske feil – man altså har krav på å få rette», sa Gunnar Bodahl-Johansen, tidligere PFU-sekretær og fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk, til Aftenposten 26. juni 2004.
I Aftenpostens etiske husregler het det i 2012 følgende: «Aftenposten fører en restriktiv linje når det gjelder utlevering og opplesning av manuskripter. (…) Kilder kan ikke kreve å få manuskript utlevert for å endre meningsinnhold, men kan på forespørsel få forelagt egne uttalelser slik at faktiske feil og misforståelser kan bli rettet.» Her fremgår det altså klart at avisen skal gi sitatsjekk til kilder som ønsker det.
Et etikkutvalg i Norsk Journalistlag fremmet høsten 1990 følgende forslag: «Kildene skal gjøres kjent med at de har rett til å vite hvordan de blir gjengitt.» Redaktørforeningen var den gang enig i at kildene skulle ha en slik rett til å vite, men innrømmet ikke noen plikt til å orientere dem aktivt om rettigheten. (Raaum 1999)
Som Per Edgar Kokkvold sier ovenfor, er avtaler om sitatsjekk helt vanlig praksis i norsk presse. Det er imidlertid kjent at noen journalister, blant annet i Dagens Næringsliv, kan være negative til å gi sitatsjekk. Men blant journalister flest, regnes dette som et legitimt og akseptabelt kildekrav.
Mange seriøse papir- og nettavisjournalister vil gi deg hele saken til gjennomlesning uansett hva som er avtalt på forhånd, og ser dette som en kvalitetssikring av teksten. Det har de god grunn til, for det viser seg at feil svært lett oppstår i journalistiske produkter. Tempoet i nyhetsformidlingen, de fleste journalisters mangel på dybdekunnskap og de mange subjektive valg de må foreta, gjør at risikoen for feil er stor.
Få journalister og redaksjonsledere er i dag trolig klar over at kildene faktisk har rett til sitatsjekk. Heller ikke blant de profesjonelle kildene er det mange, om noen, som kjenner til at VVP 3.8 gir dem slik rett. Spørsmål knyttet til sitatsjekk og rett til å korrigere faktiske feil er imidlertid helt sentrale for alle som hver dag uttaler seg til pressen.
At rettighetssituasjonen når det gjelder sitatsjekk har vært lite kjent, skyldes ikke minst pressens vektlegging av prinsippet om at journalister ikke har noen plikt til å fremlegge hele det ferdige journalistiske produktet for kildene. «Men ut fra sedvane og presseetisk praksis i dag kan vi slå fast at en kilde ikke har noen rett til innsyn i den ferdige, men upubliserte artikkelen eller innslaget – så sant det ikke er inngått avtale om noe slikt på forhånd.» (Brurås 2010.) I sak 155/88 slo PFU fast «at en journalist ikke har noen plikt til å forelegge manuset for intervjuobjektet, men at journalisten plikter å holde en avtale som er inngått om gjennomlesning.» Det er imidlertid en vesentlig forskjell mellom innsyn i hele den ferdige artikkelen eller innslaget og innsyn bare i de uttalelsene man som kilde er sitert på. Det første har man ingen rett til, men regelverket gir altså kilder rett til sitatsjekk.
Til nå har det uansett vært slik at man som kilde pent har måttet be om sitatsjekk, alternativt risikere å fremstå som en vanskelig kilde ved å stille krav om rett til å gjennomgå egne uttalelser. Ønsker man sitatsjekk, har man måttet ta belastningen ved å be om dette enten før eller etter intervjuet. For kilder oppleves det ikke som spesielt positivt å innlede eller avslutte intervjusituasjonen ved indirekte å trekke i tvil journalistens evne og vilje til å gjengi ens uttalelser korrekt. Dette har noe med «maktbalansen» mellom journalist og kilde å gjøre. Som kilde er man best tjent med å fremstå som positiv og medgjørlig, og ikke som en som stiller krav og er vanskelig. Når man hittil har spurt journalister om sitatsjekk, har man gjort det med en følelse av å be dem om en tjeneste.
For pressefolk kan det kanskje synes som en uvesentlighet, men for kilder er det faktisk en svært stor forskjell mellom å ha rett til sitatsjekk når man ber om det, og å måtte be pent om eller kreve en slik rett. Å få gjennomgå egne uttalelser burde være en selvsagt rett for kilder, og ikke noe man skal måtte tigge om og kanskje krangle med en journalist om. Det er en åpenbar svakhet ved VVP at den ikke er tydeligere på et så avgjørende punkt i forholdet mellom journalister og kilder, og at kilder faktisk har rett til sitatsjekk. Ved neste revisjon av plakaten bør det tas inn en formulering som for eksempel følgende: «Kilder som ber om det har rett til sitatsjekk før publisering.»
Merk:
Du har rett til sitatsjekk etter VVP, men du må selv si at du ønsker sitatsjekk.
Journalister plikter ikke å opplyse kilder om at de har rett til sitatsjekk.
Sitatsjekk gir deg kun rett til å korrigere faktiske feil i egne uttalelser. Enhver annen endring du måtte ønske å foreta, kan journalisten i prinsippet nekte deg. Se: Rett til å endre uttalelser i kap. 12.6, s. 359, for hvordan du kan sikre deg større kontroll over egne uttalelser.
Anbefaling:
Er en journalist motvillig til å gi deg sitatsjekk, vis til Per Edgar Kokkvolds uttalelse ovenfor.
Hvorfor sitatsjekk er så viktig
For det første er sitatsjekk den enkleste og beste forholdsregelen mot en av de største risikomomentene ved våre møter med pressen: feilaktig, slurvete og tendensiøs gjengivelse av uttalelser gitt i et intervju. Journalisters tidspress gjør at det så å si alltid sniker seg inn i feil i deres artikler og innslag. De er heller ikke forpliktet til å gjengi kildene ordrett; det holder at de gjengir meningsinnholdet i det de sier, jfr. kap. 13.8, s. 412. Med sitatsjekk har du som kilde en utmerket mulighet til å sikre at siterte uttalelser ikke inneholder slurvefeil og misforståelser.
For det andre er rett til å gjennomgå egne uttalelser en forutsetning for fullt ut å kunne utnytte de viktigste VVP-rettighetene. Får du ikke sitatsjekk, kan du i langt mindre grad bruke VVP 4.14, 3.2 og 4.1 for å hindre eller redusere omfanget av omdømmeskadelig omtale. Bare ved sitatsjekk kan du for eksempel før publisering kontrollere at du har fått svare skikkelig på beskyldninger som er blitt rettet mot deg. Sitatsjekk er kort sagt en grunnstein for å begrense risikoen du alltid løper når du uttaler deg til pressen.
Anbefaling:
Be alltid om sitatsjekk når du som kilde uttaler deg til pressen. Dette er særlig viktig når du ikke kjenner og ikke stoler på journalisten, og i enhver sak med omdømmeskadelig potensial.
Ser du ved sitatsjekk at svarene dine er redigert slik at du ikke har fått svart skikkelig på beskyldninger, vis til din rett til samtidig imøtegåelse, jfr. kap. 13.4, og protester mot eventuelle kutt og omskrivninger.
Dreier det seg bare om en kort kommentar du skal siteres på, be straks om å få høre hvordan journalisten har skrevet den ned, og bli enig med ham der og da om at uttalelsen kan brukes slik i sitats form.
Slik gjør du det
Når intervjuet er avsluttet, si at du gjerne vil ha sitatsjekk og avtal et klokkeslett for gjennomgang av egne uttalelser. Det mest naturlige er at journalisten tar kontakt når saken er ferdig. Har ikke journalisten latt høre fra seg innen avtalt klokkeslett, ta kontakt selv og avtal et eventuelt senere tidspunkt. For journalister er det umulig å vite nøyaktig når de er fer-dige med en sak. Ofte trenger de en time mer enn beregnet. Får ikke journalisten fatt i intervju-objektet til avtalt tid, vil han trolig se seg løst fra avtalen. Det samme gjelder dersom det ble avtalt at intervjuobjektet skulle ta kontakt, og journalisten ikke hører noe innen utløpet av fristen.
Anbefaling:
Når intervjuet er avsluttet, bruk formuleringer som «Jeg vil gjerne ha sitatsjekk» eller «Jeg vil gjerne benytte meg av retten til å få sitatsjekk».
Prøv alltid å få uttalelser til gjennomlesning fremfor å få dem lest opp – det gir langt bedre kontroll.
Er bare opplesning aktuelt, be journalisten om å lese sakte. Et vanlig journalistknep er å lese fort over formuleringer som intervjuobjektet antas å ville endre.
Sitatsjekk i tv og radio
Mange kilder tror at det ikke er mulig å få sitatsjekk på tv- og radiointervjuer som er gjort i forkant av en sending, altså i opptak. Dette er feil, og mange tv-redaksjoner vil på forespørsel enten lese opp, spille av eller sende utskrift av siterte uttalelser til kilder som ber om det.
I nyhetsredaksjonene i tv og radio er det ikke sedvane i dag å la kilder som måtte ønske det, få gjennomgå uttalelser før publisering. Nyhetsredaksjonen i NRK TV har til nå i de fleste tilfeller avslått ønsker om sitatsjekk. VVP 3.8 gir imidlertid ingen indikasjoner på at kringkastingsorganer er unntatt fra regelen om at kilder skal ha mulighet til å korrigere faktiske feil i siterte uttalelser.
Teknisk sett er det mer utfordrende for radio- og tv-journalister å spille av ferdige intervjuer med kildene, og deretter å rette opp eventuelle påpekte faktiske feil. Men også de vil jo i det lange løp være best tjent med at det som er formålet med sitatsjekk oppnås, nemlig at faktiske feil lukes ut før publisering.
NRKs redaksjonelle etikkhåndbok kommenterer VVP 3.8 slik: «Et intervjuobjekt har ikke rett til å trekke avgitte uttalelser, men NRK skal på vanlig redaksjonelt vis vurdere om viktige endringer i intervjuobjekters meninger bør tas med i det som publiseres.»