PFUs nytolkning av presseetikkens viktigste regel undergraver pressens ønske om å synliggjøre avstand til ikke-redaktørstyrte medier, skriver Anders Cappelen.

Publisert i Dagens Næringsliv 18. november 2014

Etter at Per Edgar Kokkvold sluttet som generalsekretær i Norsk Presseforbund i fjor, har Pressens Faglige Utvalg (PFU) i flere klagesaker redusert kravene som før ble stilt til at den som angripes på redaksjonell plass, skal få ta til motmæle.

Selve bærebjelken i det presseetiske regelverket er punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Her gis den som utsettes for sterke, skadelige faktapåstander og beskyldninger, rett til å forsvare seg i reportasjen der de fremsettes.

Plikten til å innrømme samtidig imøtegåelse er et av de sentrale prinsipper i journalistikken, men også det som hittil har ført til flest presseetiske brudd. I 14 av de siste 18 årene har 4.14 toppet PFUs fellingsstatistikk (til sammen 316 fellelser). Ifølge Bernt Olufsen, tidligere sjefredaktør i VG, er 4.14-bruddene ”arvesynden i norsk presse”.

Norsk Redaktørforening kunne i august stolt melde at antall 4.14-fellelser i første halvår ble halvert sammenlignet med i fjor. På PFU-møtet 28. oktober fikk vi forklaringen. I artikkelen ”Personstrid og økonomisk rot: komplett disharmoni i Norges Korforbund” i Ukeavisen Ledelse 22. januar 2014 stod det blant annet følgende:

”Korforbundets egen kontrollkomite kjører sololøp og er ute av kontroll (…) Dersom kontrollkomiteen hadde tatt sitt ansvar som kontrollorgan på alvor, så burde de grepet fatt i dette forholdet”.

Kontrollkomiteens leder klaget til PFU på at han ikke fikk mulighet til samtidig imøtegåelse av beskyldningene. I PFUs uttalelse i klagesaken (sak 226/14) heter det som følger:

”Utvalget kan ikke se at det i det innklagede materialet forekommer påstander om klageren, Kontrollkomiteen, som utløser komiteens rett til samtidig imøtegåelse, i tråd med kravet i punkt 4.14.”

Dette betyr at gjeldende presseetikk nå er at redaksjoner i sterkt kritiske reportasjer kan publisere beskyldninger mot en ansvarlig leder (for eksempel en politisk leder) som ”å kjøre sololøp og være ute av kontroll, å ikke ha grepet fatt i sterkt kritikkverdige forhold, og ikke ha tatt sitt ansvar på alvor”, uten at dette utløser en plikt til å slippe lederen til med samtidig imøtegåelse. Det er ikke usannsynlig at lovgivere på Stortinget kan ha ett og annet å mene om dette.

Presseforbundets 4.14-veileder redegjør for hva slags angrep som til nå har utløst den samtidige imøtegåelsesretten: ”Det må dreie seg om sterke angrep av faktisk art, dvs. konkrete beskyldninger, ikke sterke meninger, karakteristikker eller verdivurderinger. Beskyldningene må altså som utgangspunkt angå forhold som er etterprøvbare. (…) En påstand om ’ekstravagant pengebruk’ utløser retten til samtidig imøtegåelse selv når det dreier seg om kongefamilien (PFU-sak 091/13).”

Det sterkt kritikkverdige forholdet Korforbundets kontrollkomité ble beskyldt for ikke å ha grepet fatt i, ble spesifisert i den innklagde artikkelen. Påstanden var dermed etterprøvbar. For den som over tid har fulgt PFUs uttalelser i klagesaker, er det liten tvil om at i Kokkvolds tid ville beskyldningene mot kontrollkomiteen blitt vurdert til å utløse retten til samtidig imøtegåelse.

PFUs behandling av klagen mot Ukeavisen Ledelse bestod i følgende etter at saksbehandler Kjell Nyhuus hadde lest opp sin innstilling til konklusjon for utvalget (og som altså konkluderte med ”ikke brudd på god presseskikk”, i motsetning til innstillingen i den foregående saken):

PFU-leder Alf Bjarne Johnsen: ”Da bikker det motsatt vei fra sekretariatet. Er det noen som ber om ordet? Eva?” Eva Sannum: ”Nei, jeg bare så på deg!” Johnsen: ”Da er vi enige om den. Da er den ferdig behandla, og Ukeavisen Ledelse har ikke brutt god presseskikk.”

”Journalistikk blir aldri dårligere ved at den angrepne blir hørt”, står det i Presseforbundets 4.14-veileder fra januar i år. Det var Per Edgar Kokkvold som skrev den. Og i Kokkvolds 17-årige hederskronede gjerning som PFU-sjef, er det hans faste og ufravikelige holdning i 4.14-spørsmål som trer klarest frem. Hans viktigste presseetiske arv strakk ikke langt, men det er vanskelig å se at norsk presse er tjent med at PFUs betydning og troverdighet som klageinstans undermineres.

I dagens krevende medieøkonomiske situasjon har norsk presse satset på å tydeliggjøre forskjellen mellom seriøs journalistikk i redaktørstyrte medier, og alt som publiseres i ikke-redaktørstyrte medier. Å sette presseetikken i spill ved å tukle med det etablerte journalistiske prinsippet om samtidig imøtegåelse, harmonerer dårlig med denne strategien.

Anders Cappelen er forlegger, forfatter og PFU-klageskribent. Han hadde intet med den omtalte klagesaken å gjøre, men hjelper på pro bono-basis klageren med å få PFU til å behandle den på ny