Norsk presses mest kritiserte publisering de siste årene, er NRK Dagsrevyens romkvinne-sak 12. januar 2013. Et samlet pressekorps angrep NRK for bevisst å ha utelatt sentrale opplysninger, og derved skapt et feil inntrykk. Men denne saken er bare barnemat mot Avisa Nordland, VG og en rekke andre presseorganers utelatelser i Kunda-saken. Likevel har det fra pressehold så å si ikke kommet kritikk mot denne journalistikken.
Av Anders Cappelen
Oppdatert og utvidet versjon av en leserkommentar publisert 16. mars 2013 i Journalisten.no
NRKs romkvinnesak omhandlet en 38 år gammel rumensk kvinne som satt fengslet i Norge, dømt for menneskehandel. NRK fremstilte henne på en sympatisk måte, og som et eksempel på trakassering av romfolk. I NRKs versjon hadde hun hatt med egne barn på reise til Norge for å få hjelp til salg av smykker. Det NRK ikke opplyste publikum om, var at kvinnen er domfelt for medvirkning til voldtekt av egen datter, og for tvangsekteskap av samme datter.
Det ble heller ikke opplyst om at kvinnen er domfelt og bøtelagt en rekke ganger tidligere for vold, tyveri og bedrageri i Norge, Sverige og Romania.
Også i Kunda-saken utelot pressen sentrale faktaopplysninger
Avisa Nordland beskyldte i 2010 gastrokirurgen Rastislav Kunda for å ha operert friske mennesker og fjernet indre organer uten grunn, med katastrofale følger. Men avisen satt beviselig på informasjon som viste at Kunda hadde meget god grunn til å operere (sterk kreftmistanke), men unnlot å publisere dette. Det kom til å koste ikke bare Kunda, men også avisen dyrt.
Høyesterettsdommen i Kunda-saken 9. desember 2014 slår gjentatte ganger fast at en redaksjon som angriper noen, kan ikke utelate sentrale faktaopplysninger som på en vesentlig måte ville endret inntrykket som ble skapt. Avisa Nordland måtte betale rundt 5 millioner kroner i saksomkostninger og erstatning. I tillegg kommer innsatsen til avisens egne ansatte gjennom tre rettsinstanser. På toppen av det hele kommer omdømmetapet.
Pressejustismord – det verste et presseorgan kan gjøre
Romkvinne-saken førte til en av PFU-historiens hardeste uttalelser: ”Etter utvalgets mening er en slik bevisst utelatelse av avgjørende og kompliserende fakta, å anse om en aktiv historieforfalskning”.
Det var romkvinnens datter som ved sine bistandsadvokater klaget NRK inn for PFU (sak 029/13). Hun ble såvidt identifisert og ble selvsagt påført en belastning. Men hvor alvorlig var egentlig skadevirkningene for datteren?
Det verste et presseorgan kan gjøre, det absolutte etiske bunnivå, er å dømme et uskyldig enkeltmenneske, og sette det i gapestokken dag etter dag i en lengre periode. Det er dette som kalles for pressejustismord. Dette er lynsjejournalistikk, en diabolsk form for journalistikk der pressens mektige våpen, ord og bilder, misbrukes på det mest ekstreme.
Romkvinnens datter ble ikke utsatt for lynsjejournalistikk. Hun ble ikke blitt rammet av pressejustismord.
I juli 2010 fulgte resten av pressen, med VG helt i spiss, opp Avisa Nordlands karakterdrap på Kunda. I løpet kort tid ble han angrepet i over 1000 presseoppslag. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen sa at det «ikke var usannsynlig» at han ville bli fratatt autorisasjonen.
”Når kirurger får gå amok” var tittelen på en Aftenposten-leder, der det het om Kunda og hans kollega at ”To utenlandske leger har med skalpell i hånd tilsynelatende gått amok ved operasjonsbordet”.
Fra Avisa Nordlands nettdebatt: «Jaha, trodde bare det var i Kina at legene stjal organer og solgte. (…) Disse legene MÅ straffes og miste sin bevilling».
I motsetning til romkvinnens datter, fikk Kunda sitt omdømme fullstendig ødelagt. Både Kunda og hans kone var i flere uker sterkt suicidale, og måtte regelrett rømme landet. I 2011 ble han frikjent av Helsetilsynet. Den 9. desember 2014 ble han endelig frikjent av Høyesterett i en usedvanlig klar dom.
Det er forståelig at PFU og mange norske pressefolk ble provosert og reagerte sterkt på romkvinne-saken, der NRK Dagsrevyen bevisst utelot helt sentral faktainformasjon. Men hvorfor er det til nå, så langt man kan se, bare Sven Egil Omdal som på kommentarplass har kritisert Kunda-journalistikken?
Forsvinnende lite kritisk journalistikk om Kunda-journalistikken
Romkvinne-saken utløste et ras av redaksjonelle kommentarartikler som kritiserte NRK. Så langt har ikke Høyesterettsdommen i Kunda-saken, så vidt man har kunne registrere, ført til én eneste kommentarartikkel av journalister eller redaktører.
Det eneste man kjenner til av kommentarartikler om pressens Kunda-dekning, og en mer omfattende dekning av saken er følgende:
Sven Egil Omdals kommentarartikkel i Stavanger Aftenblad 27. april 2013: «To dommer – én trist lærdom»
Karine Østtveits glimrende reportasje «Syndbukkene» i A-magasinet 24. juni 2011 (dessverre ikke digitalt tilgjengelig)
Bjørn Åge Mossins reportasje i Journalisten.no 15. mai 2013: «Pressedommer splitter Medie-Norge»
Nevnes kan også journalistikklektor Fritz Leo Breiviks innlegg i Avisa Nordland «Journalistikk eller kirurgi i blodtåka?»
NRK-journalist tok selvkritikk
Runar Henriksen Jørstad var mannen bak NRKs romkvinne-sak. På Skup-konferansen i mars 2013 tok han selvkritikk. I et intervju sa han blant annet følgende
«Men jeg gikk meg blind. Vi var med dem i over to måneder og så hvor vondt de hadde det. Vi gikk i sympatifella og ble sittende fast der.»
Journalist Inger Anne Lillebø stod bak Avisa Nordlands «avsløring» av Kunda. Det hun og Avisa Nordland gjorde, var langt mer alvorlig og ødeleggende enn det Henriksen Jørstad og NRK gjorde. Men Lillebø er aldri blitt offentlig uthengt. Og hun har aldri tatt noen form for selvkritikk, selv ikke etter at journalistikken hennes ble dømt i Høyesterett.
Pressen krever ansvarliggjøring av alle som gjør noe kritikkverdig
Når redaksjoner retter et kritisk søkelys mot personer som har begått kritikkverdige handlinger, krever de så å si uten unntak at noen må ta ansvar for handlingene. Et voldsomt press rettes mot den eller de som mistenkes for å ha gjort noe kritikkverdig. Fordømmende uttalelser hentes inn fra autoritetspersoner. Hardtslående reportasjer følges opp med nådeløse kommentarartikler. Om noen til slutt må forlate sine stillinger, feires dette som en stor journalistisk seier.
Ingen er uenig i at pressen bør forlange sterke sanksjoner mot maktutøvere i samfunnet som begår alvorlige feil og kritikkverdige handlinger. Men hva med pressefolks feil og kritikkverdige handlinger? Hvorfor retter ikke pressen et tilsvarende kritisk søkelys mot dem? Hvorfor forlanger ikke pressen tilsvarende sanksjoner mot dem?
Hva ville skjedd hvis en aktør i næringslivet hadde begått tilsvarende etiske brudd som Runar Henriksen Jørstad og Inger Anne Lillebø? Hvordan ville norske redaksjoner dekket dem, hvilke sanksjoner ville de krevd?
Journalister utøver makt. De har definisjonsmakt, etterforskermakt, anklagermakt, og, sist men ikke minst, uthengningsmakt. De har lisens til å begå karakterdrap på medborgere. Slik må det være om vi skal ha en fri og uavhengig presse som kan ettergå maktutøvere.
Men. Når journalister misbruker sin makt, når de begår stygge maktovergrep og gjør grove feil som rammer andre, da må også dette få konsekvenser. Også journalister må være «accountable».
Runar Henriksen Jørstads utelatelse av sentral faktainformasjon i NRK Dagsrevyens romkvinne-sak skadet utvilsomt norske journalisters anseelse. Det er imidlertid påfallende hvor provoserte og fordømmende så å si alle journalister utenfor NRK var i akkurat denne saken, og hvor unnfallende de er i den langt mer alvorlige Kunda-saken.
Henriksen Jørstad og NRKs romkvinne-sak var tross alt ikke ødeleggende for en enkeltperson. Den var ikke et pressejustismord. Men Lillebø og Avisa Nordlands Kunda-saker var et pressejustismord av groveste merke.
Avisa Nordland er nå dømt i Høyesterett. Hvilke konsekvenser bør Kunda-saken få for journalist Inger Anne Lillebø?
Lillebø bør ekskluderes fra NJ
Med Høyesterettsdommen i Kunda-saken bør Avisa Norland-journalist Inger Anne Lillebø ekskluderes fra Norsk Journalistlag (NJ). NJ bør ikke kunne leve med at et medlem begår slike etiske og rettslige brudd det her er snakk om. Det hun har gjort mot Kunda, er så grovt og så uansvarlig at det må få følger. Hun har bragt norsk journalistikk og norske journalister i vanry, bare dét er eksklusjonsgrunn god nok.
Hadde Kunda faktisk begått de ugjerningene journalist Lillebø og Avisa Norland beskyldte ham for, ville han umiddelbart mistet jobben og blitt ekskludert fra Legeforeningen. Han ville aldri mer kunne praktisere sitt yrke. Har Lillebø bragt falske anklager til torgs, hvorfor skal så ikke hun ekskluderes fra sin interesseorganisasjon?
Er det stygt å navngi journalister som begår grove etiske brudd? PFU unnlater alltid å nevne journalisters navn i sine uttalelser. Men hva gjør journalister når de tror de har en skandale? Kunda ble identifisert med bilde og navn fra første reportasje. Men han var altså helt uskyldig. Hvorfor skal så ikke journalisten som begikk overgrepet mot ham og misbrukte sin makt, navngis? Hvorfor får vi ikke se bilder av henne?
Her er vi etter mitt syn ved en av kjernesvakhetene ved pressens selvjustisordning: Det skjer ingen virkelig ansvarliggjøring av journalister og redaktører som misbruker sin makt. Ja, det er ubegagelig for en redaksjon å bli felt i PFU. Men når ikke navnene til de ansvarlige journalistene og redaksjonslederne inngår i PFU-uttalelsene, skjer det ingen reell ansvarliggjøring. Nøyaktig de samme argumentene pressen bruker for å identifisere dem som har begått kritikkverdige handlinger i nærings- og organisasjonsliv, offentlig forvaltning og politikk, kan brukes for å identifisere journalister og redaksjonsledere som begår grove etiske brudd, henger ut og skader uskyldige personer.
Hva skjer når folk med tilgang til skarpe våpen bruker dem på en uansvarlig måte, men aldri blir ansvarliggjort? De to siste setningene i Vær Varsom-plakaten lyder som følger: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» Hvis ikke journalister og redaktørers uansvarlige bruk av deres mektige våpen blir arrestert og får en konsekvens, hva vil skje?
Journalister må tåle den samme offentlighet, det samme kritiske søkelys når de misbruker sin makt, som det de selv retter mot maktutøvere som gjør/kanskje har gjort noe kritikkverdig. Og de bør utsettes for tilsvarende sanksjoner ved etiske brudd som deres ofre risikerer.
Den samme fordømmelse pressen fremtvinger når noen har begått noe sterkt kritikkverdig, må de tåle når de selv har begått noe sterkt kritikkverdig. Det samme «Noen må innrømme skyld!»-krav pressen reiser i slike saker, må den vende mot seg selv når journalister gjør noe sterkt kritikkverdig.