Pressen kjemper en innbitt kamp for absolutt kildevern. Da fremstår det som dobbeltmoral at pressen utleverer kilder og upublisert materiale når den selv finner det opportunt.
Publisert første gang på Svein Brurås’ blogg 14. oktober 2015 i en debatt om kildevern.
(Svein Brurås er Dr.philos og professor ved Høgskulen i Volda. Han underviser ved journalistutdanningen, og har blant annet skrevet boken «Etikk for journalister»)
LES OGSÅ:
«Vikarierende kildevern i pressen»
Min Twitter-debatt med Jon Wessel-Aas om kildevern
Min Twitter-debatt med Jon Wessel-Aas om advokatetikk
Bør VVP 3.6 utgå?
Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 3.6 lyder altså som følger:
”3.6. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.”
Professor Svein Brurås ved Høgskulen i Volda synes å mene at forutsetningen for at et presseorgan kan rammes av dette punktet, er at noen som har bedt om anonymitet, er blitt avslørt, eller at kilder som skal beskyttes, kan bli røpet.
Hvis det er slik at anonymitetsløfte er en forutsetning for at VVP 3.6 skal slå inn, er vel punktet strengt tatt unødvendig og bør utgå, ettersom plakatens punkt 3.5 sier i klartekst at navn på kilder som har gitt opplysninger i fortrolighet, ikke skal oppgis:
”Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.”
Kildevernet er også knesatt i punkt 3.4:
”Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.”
Hva sier de presseetiske kildene om VVP 3.6?
Det eneste jeg finner i forarbeidene (innstillingene ved VVP-revisjoner) om VVP 3.6, er det Vær Varsom-komiteen (VV-komiteen) ved Gunnar Gran skriver i ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” (1995), s. 49/50:
”Det er bred enighet om at råmateriale – det være seg notatblokk, fotografier, lydbånd eller film – ikke skal utleveres, under henvisning til kildevernet. Det upubliserte materialet må ha like sterkt kildevern som det publiserte. (…) VV-komiteen er enig i at det er viktig å følge en streng praksis her, fordi medienes representanter ikke må oppfattes som redskaper for noen part (selv ikke de som representerer samfunnet). (…) Det vil hemme pressens arbeidsmuligheter og skade pressens troverdighet hvis noen part oppfatter pressen som allierte med den annen part, eller mener at pressen her har en dobbeltrolle. (…) Hovedregelen er altså at upublisert materiale ikke skal utleveres til utenforstående, altså i første rekke ingen andre enn den som har skaffet seg materialet og har råderetten over det”.
VV-komiteen nevner intet her om at VVP 3.6 først slår inn når en kilde som er blitt lovet/har rett til anonymitet, blir avslørt i det upubliserte materialet. Det som derimot vektlegges, er at ”medienes representanter ikke må oppfattes som redskaper for noen part”.
VVP 3.6 handler om pressens troverdighet og uavhengighet
”Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet”, står det altså i VVP 3.6. Ettersom kildevernet som sådan er ivaretatt i VVP 3.4 og 3.5, synes VV-komiteen og VVP-forfatterne å mene at det først og fremst er ”pressens troverdighet” og uavhengighet som skal ivaretas i VVP 3.6 ved spørsmål om utlevering av upublisert materiale. Av den grunn er hovedregelen ”at upublisert materiale ikke skal utleveres til utenforstående”. Slik jeg forstår VV-komiteen, er det derfor ”Det upubliserte materialet må ha like sterkt kildevern som det publiserte”.
Svein Brurås skriver at prinsippet om at upublisert materiale ikke skal utleveres, er utledet av prinsippet om at anonyme kilder skal beskyttes. Men ifølge VV-komiteen, og vel også ordlyden i punkt 3.6, synes prinsippet om ikke-utlevering av upublisert materiale også å være utledet av prinsippet om at pressens troverdighet og uavhengighet skal beskyttes.
Springende punkt: kan utlevering skade kilden?
Slik jeg forstår VVP 3.6, er kildevernet relevant her i betydningen av at utlevering av upublisert materiale ikke skal skje når dette kan skade kilden. For hvis kilden skades ved slik utlevering, kan pressen mistenkes for å ha en dobbeltrolle, svekke egen troverdighet og derved få sine arbeidsmuligheter begrenset.
Fredriksstad Blad fikk kritikk for utlevering av upublisert materiale
I PFU-sak 173/04 klaget Bjørn Drillestad på at Fredriksstad Blad (FB) ikke tok inn et leserinnlegg, men i stedet viste det frem til personer innlegget omtalte. PFU uttalte at
”Når det gjelder klagepunktet om «framvisning» av det upubliserte leserinnlegget, står påstand mot påstand med hensyn til hvordan dette skjedde og om hvor mange som fikk del i informasjonen. Fredriksstad Blads ansvarlige redaktør har bekreftet at han diskuterte innholdet med en av de omtalte, og at han da også oppga forfatterens navn. Utvalget finner det rimelig at redaksjonen vil foreta undersøkelser før man setter et kontroversielt leserbrev på trykk. Men utvalget mener, i tråd med redaktørens egen beklagelse, at det var uheldig at han oppga forfatterens navn. Det vises til Vær Varsom-plakatens punkt 3.6, der det heter: «Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.» Fredriksstad Blad har opptrådt kritikkverdig.” (min kursivering)
Her har vi altså et eksempel på utlevering av upublisert materiale fra en kilde som ikke var lovet anonymitet. Drillestads leserbrev var ment for publisering, han ønsket at hans meninger skulle bli offentliggjort.
Når FB fikk kritikk og ikke ble felt for brudd på god presseskikk, synes forklaringen å være at påstand stod mot påstand i spørsmålet om hvordan utleveringen skjedde, og hvor mange som fikk del i informasjonen. Hadde Drillestad kunnet dokumentere at flere fikk del i informasjonen, og også fått vite at det var han som var forfatteren, er det rimelig å anta at FB ville blitt felt.
Jon Wessel-Aas-eksemplet
Slik jeg forstår Svein Brurås, mener han at følgende eksempel fra Morgan Andersen-saken ikke er i strid med VVP 3.6 fordi kilden hadde gitt et intervju, og ikke var blitt lovet anonymitet. Kildens navn er Morten Huth, som var konstituert i Andersens stilling som leder i Fredrikstad Fotballklubb. Han ble intervjuet av Aftenposten-journalist Morten Vik i desember 2011.
7. mars 2012, etter at Morgan Andersen hadde klaget Aftenposten inn for PFU og varslet søksmål, skrev journalist Vik en e-post til daværende Aftenposten-redaktør Morten Abel der han ga sin upubliserte versjon av svar han påstod Morten Huth hadde gitt. Det var denne e-posten Aftenpostens advokat Jon Wessel-Aas la frem for Høyesterett.
I e-posten gjengis spørsmål til Huth og hans svar på dem. På spørsmålet om han hadde hatt kontakt med Andersen da han var sykemeldt, svarte Huth (som han gjorde på fem andre spørsmål): ”Ingen kommentar”. Under dette svaret skrev Marius Vik en fotnote. Denne fotnoten leste Wessel-Aas opp i Høyesterett:
”FOTNOTE: Huths opprinnelige svar på det siste spørsmålet, som han beklagligvis ikke ville la stå dagen etter, var som følger: ”Ja, Morgan og jeg pratet en del sammen i den perioden, både om fakturaer og avtaler, det var helt naturlig”.”
”Det medfører ikke riktighet at jeg har sagt noe slik”, sier Morten Huth i dag.
Vi har altså følgende situasjon: Journalist Vik tar et par måneder etter intervjuet med Morten Huth en kikk i sin notablokk (eller i sin hukommelse). Her påstår han å finne et svar fra Huth, men som han og Aftenposten ikke kunne publisere fordi, som han påstår, Huth ikke ville stå ved det. Men presseadvokat Jon Wessel-Aas utleverte det upubliserte svaret da han i full offentlighet leste det opp i Høyesterett, et svar som passet fint inn i hans forsøk på å få Aftenposten frikjent i en ærekrenkelsessak.
I ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” (1995) skriver VV-komiteen også følgende om VVP 3.6:
”Derfor er det også ønskelig at pressefolk som er med i embeds medfør i tilspissede situasjoner, ikke bør avgi vitneprov i noen form.”
Wessel-Aas brukte altså journalist Marius Viks skriftlige uttalelse om intervjuet med Morten Huth som vitneprov for å unngå at Aftenposten skulle bli dømt for ærekrenkelser.
TV 2-eksempelet
Mitt andre eksempel handler om en avdelingsleder ved Rikshospitalet som sendte en e-post til TV 2 der hun fortalte om meget kritikkverdige forhold ved egen institusjon, og som rammet toppledelsen. TV 2 unnlot å publisere noe som helst av hennes kritikk, men sendte i stedet hennes e-post til sykehusets toppledelse. Også her synes Svein Brurås å mene at VVP ikke slår inn fordi hun ikke var blitt lovet anonymitet i forkant.
Men det prinsipielle i situasjonen synes her å være tilnærmet identisk med den i PFU-sak 173/04, der Fredriksstad Blad fikk kritikk, se ovenfor. Men det er en vesentlig forskjell i de faktiske forhold: Det er dokumentert at TV 2 viste frem e-posten for et større antall personer (OUS’ kommunikasjonsavdeling og toppledelse), og at kildens navn ble oppgitt (TV 2 sendte Reinlies e-post i sin helhet til kommunikasjonsavdelingen).
Det er vanskelig for å forstå at TV 2s håndtering av e-posten er presseetisk uproblematisk bare fordi avdelingslederen ikke hadde bedt om anonymitet. Hvis en mellomleder varsler en redaksjon i e-post om noe sterkt kritikkverdig i toppledelsen, skal hun da måtte påregne at redaksjonen sender e-posten i sin helhet til toppledelsen, men uten å publisere noe av innholdet?!
Det var TV 2s krimjournalist Jens Christian Nørve som mottok e-posten fra avdelingslederen. Halvannen time etter at Nørve sendte Reinlies e-post til OUS’ kommunikasjonsavdeling, fikk han svar fra OUS:
”Vi diskuterer ikke personalkonflikter i media, verken nåværende ei heller flere år gamle slik som denne, og beklager eposten under. De ansatte ved sykehuset skal være trygge på at sykehusledelsen ikke diskuterer dem i media. ”
Dagen etter skrev Nørve følgende i en e-post om sin håndtering av Reinlies e-post:
”Det er tydelig at Sissel Reinlies epost til TV 2 like før sending i går ikke skulle ha vært sendt. Da vi i formiddag ønsket mer informasjon/dokumentasjon rundt påstanden om hevnaksjon fikk vi i stedet en beklagelse for at eposten ble sendt.”
TV 2 gjorde altså aldri noe mer med informasjonen Reinlie ga dem. Det krimjournalist Nørve derfor sa her, er følgende:
”Toppledelsen i institusjonen der du er mellomleder, sier at varslings-eposten du sendte hit til redaksjonen, ikke skulle vært sendt. For vi sendte den like godt til toppledelsen, vi, og nå beklager toppledelsen at den ble sendt. Så da kan nok ikke vi i redaksjonen gjøre noe med innholdet i eposten din. Vi er nødt til å gjøre som toppledelsen i institusjonen sier. Det er bare å beklage, men sånn er det.”
TV 2-journalistene Sophie Lund Aaserud, Hanne Taalesen og Nørve har i Skup-rapporten ”Bak hjerneteppet” beskrevet i detalj hvordan de fikk store mengder konfidensiell informasjon fra, som de selv skriver, ”sentrale personer ved sykehuset”. Informasjonen ble brukt i en voldsom kampanje på over 70 hardtslående nyhetssaker mot en tidligere varsler, dr. Per Kristian Eide ved nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet:
”Vi har flere møter med sentrale personer ved sykehuset. På grunn av kildebeskyttelsen kan vi ikke gå nærmere inn på hvem disse er, eller hvor vi møtte dem.” (“Bak hjerneteppet”, kap. 9.18)
“Vi får tilgang på e-postkorrespondanser, tidligere undersøkelser som sykehusledelsen har gjennomført av trykkmålingene, og vi får gjennomganger sykehuset har gjort av Eides forskning. Vi får forskjellige dokumenter fra flere forskjellige kilder,” (“Bak hjerneteppet”, kap. 9.18)
At en mellomleder rykker ut med sterk kritikk av toppledelsen i en så stor institusjon som OUS Rikshospitalet, regnes normalt som en viktig sak med stor nyhetsverdi. Hvorfor ville ikke TV 2 gjøre noe med kritikken? TV 2-journalistene gir oss svaret i egen Skup-rapport:
”Men, tre kvarter før saken skal gå i hovedsendingen 21.00 kommer det en e-post til Jens fra klinikkledelsen. Klinikksjef Olav Røise og avdelingsleder Sissel Reinlie skriver at de mener hele saken, som vi har brukt et halvt år på å avsløre baserer seg på en hevnaksjon fra to leger ved avdelingen – som de navngir. De hevder at dette er en direkte konsekvens av den store konflikten på avdelingen i 2009. De krever at vi bruker dette sitatet i saken. En udokumentert påstand (fra en arbeidsgiver) om en hevnaksjon som skal være iverksatt av to ansatte navngitte leger.” (”Bak hjerneteppet”, kap. 10.3) [Klinikkleder Olav Røise har i ettertid ikke villet vedstå seg e-posten]
TV 2 hadde brukt et halvt år og store redaksjonelle ressurser (blant annet seks reportasjereiser til utlandet) på å avdekke det de trodde var en stor skandale. Så får de høre at ”hele saken, som vi har brukt et halvt år på å avsløre, baserer seg på en hevnaksjon”. Men avdelingsleder Reinlies e-post rev ikke bare bort teppet under TV 2s største gravejournalistiske satsning i 2012. Hun avslørte også navnene på TV 2s mest sentrale anonyme kilder.
Vi vet i dag hvem disse kildene er på grunn av dokumentfalsk og TV 2-journalistenes uforsiktige skryt i egen Skup-rapport. TV 2 viste frem flere dokumenter i tv-innslagene der de to kildenes navn systematisk var fjernet, mens andre navn ikke var fjernet. Den ene av de to var på det aktuelle tidspunktet spesialrådgiver for toppledelsen. Den andre la igjen digitale spor da han tok et større antall ulovlige utskrifter av pasientjournaler, journaler som ifølge Skup-rapporten ble utlevert til TV 2 i samme tidsrom fra anonym kilde, og senere vist frem i tv-innslag.
Motiv for og konsekvens av utlevering av upublisert materiale må vektlegges i den presseetiske vurderingen
Et presseorgan kan ha ulike motiver for å utlevere upublisert materiale. I den ene enden av skalaen: Å opplyse publikum om en sak av stor offentlig interesse. I den andre enden er motivet kun å fremme mediehusets egne interesser.
Når upublisert materiale utleveres, behøver det ikke ha noen konsekvenser for noen. På den andre siden av skalaen kan slik utlevering påføre enkeltpersoner større eller mindre skade.
Hvis et presseorgan ut fra egeninteresse er tjent med å utlevere upublisert materiale, og slik utlevering samtidig skader den som ga fra seg materialet, kan presseorganet mistenkes for å ha en dobbeltrolle. Da svekkes tillitten til pressen, og dens troverdighet settes på spill. Og da bør VVP 3.6 slå inn med full tyngde.
Jon Wessel-Aas- og TV 2-eksemplene har for det første det til felles at mediehusene Aftenposten/Schibsted og TV 2/Egmont hadde en sterk egeninteresse i å utlevere det upubliserte materialet. Aftenposten for å unngå å bli dømt i en injuriesak, TV 2 for å slippe å publisere informasjon som ville slått bena under pressekanalens største gravejournalistiske satsning i 2012, og som avslørte journalistenes sentrale anonyme og meget hevnmotiverte kilder.
For det andre har de to eksemplene det til felles at utleveringen av upublisert materiale påførte kildene som hadde gitt Aftenposten og TV 2 informasjon, skade. Wessel-Aas’ opplesning av et upublisert intervjunotat har utvilsomt skadet Morten Huths omdømme. Han sier da også i dag at han aldri har sagt det Aftenposten/Wessel-Aas påstår at han gjorde.
For Sissel Reinlie er situasjonen den at hun la seg ut med toppledelsen, men uten at hun oppnådde det hun ønsket med sin modige handling: Å få belyst de kritikkverdige forholdene som toppledelsen var involvert i. Hvis TV 2 ikke ville publisere hennes kritikk, skulle TV 2 ikke sendt e-posten hennes til sykehusets toppledelse.
Konklusjon
”Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale som hovedregel ikke utleveres til utenforstående.” Dette er altså ordlyden i VVP 3.6. Og i ”Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten” fra 1995 står det at
”VV-komiteen er enig i at det er viktig å følge en streng praksis her, fordi medienes representanter ikke må oppfattes som redskaper for noen part (…) Det vil hemme pressens arbeidsmuligheter og skade pressens troverdighet hvis noen part oppfatter pressen som allierte med den annen part, eller mener at pressen her har en dobbeltrolle.”
I Jon Wessel-Aas- og TV 2-eksempelene er det etter min mening nettopp dette som har skjedd. I det første eksempelet ble journalist Marius Vik og hans upubliserte materiale et redskap for Aftenposten/Schibsteds interesser i en rettslig prosess.
I TV 2-eksempelet allierte TV 2 seg med personer i sykehusledelsen som hadde mye å hevne på ”den store skurken” i TV 2s ”hjerneforskningsskandale”-saker, dr. Per Kristian Eide. Eide fikk i 2010 status som varsler etter at han og hans kolleger hadde varslet om en klinikkleders rusmisbruk. Han kritiserte sykehusledelsen for ikke å følge opp varslingene, noe som førte til at han fikk endringsoppsigelse. Det endte med at Helsetilsynet grep inn. Klinikklederen mistet legelisensen og sin stilling (men ble ”sparket opp” til spesialrådgiver for toppledelsen). En avdelingsleder fikk ikke fortsette i stillingen, og sykehusledelsen fikk ifølge VG ”knusende kritikk” for ikke å ha fulgt opp varslingene. Eide fikk til slutt en offisiell takk for sin innsats som varsler.
Når så ny avdelingsleder Sissel Reinlie ved nevrokirurgisk avdeling gir informasjon til TV 2 om en hevnaksjon fra dem som ble rammet av varslingene, ”outer” TV 2 henne ved å gå rett til toppledelsen med kritikken. Og etterkommer så sykehusledelsens ønske om at kritikken ikke skal publiseres.
Vi har her to klare eksempler på at medienes representanter ble redskaper for en sterk part og inntok en dobbeltrolle. Utleveringen av upublisert materiale har skadet pressens troverdighet, og hemmet pressens arbeidsmuligheter.
Når det blir kjent for en større krets at Aftenpostens forsvarsadvokat, Jon Wessel-Aas, leser opp et intervjuobjekts påståtte, men upubliserte svar i Høyesterett, hvilken innvirkning vil dette få på publikums syn på pressens troverdighet og uavhengighet?
Når det blir kjent for en større krets hvordan TV 2 håndterte e-posten fra avdelingsleder Sissel Reinlie, er det da grunn til å tro potensielle varslere vil tenke seg om både to og tre ganger før de går til pressen med sin informasjon og sin kritikk? Er norsk presse tjent med dette?
Hvis ikke VVP punkt 3.6 om utlevering av upublisert materiale slår inn i saker som Wessel-Aas- og TV 2-eksemplene, er punktet verdiløst og bør utgå. Da er det redusert til staffasje som pressen pynter seg med, men som ikke har reell betydning.
Hvis medienes representanter utleverer upublisert materiale når de selv er tjent med det, men som skader kildene, mister pressens kamp for absolutt kildevern troverdighet.