Stadig flere kommuner og kommunale virksomheter rammes av varslingssaker som fører til så skadelig medieomtale at de klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Av Anders Cappelen, PFU-klageskribent.
Kronikk i Kommunal-Rapport 17. november 2023
Når rasende ansatte som anonymiseres får stå frem i mediene med anklager som ofte går direkte på ledere og deres yrkesutøvelse, er resultatet alltid svært rammende både for den enkelte og virksomheten som helhet.
Lokal- og regionalmedier slår uten unntak varslingssaker i kommuner stort opp, og den negative omtalen søkemotor-limes til de involverte personene i overskuelig fremtid.
PFU-klage eneste mulighet til renvasking
Så skadelig kan medieomtalen være, og så vanskelig kan det være å rette opp feilaktige inntrykk som først ble skapt, at eneste utvei som gjenstår (bortsett fra injurierettssak), er å klage til den 100 prosent pressekontrollerte PFU, der bare 20–25 prosent av klagere får medhold.
Et ferskt eksempel er klagen fra kommunedirektøren i Fitjar kommune på lokalavisene Fitjarposten og Stord24. Til tross for at han ble frikjent for anklager om skadelig lederstil i en ekstern advokatrapport, slo avisene varslernes påstander stort opp og fremstilte advokatrapportens konklusjon på en urimelig måte.
Vanskelig å håndtere
Personvernhensyn og taushetsplikt gjør det i de fleste varslingssaker utfordrende å forsvare seg og imøtegå påstander på en god måte. Og fordi medieomtalen normalt starter med at varsleren(ne) står frem med grove påstander, og kommunale ledere ikke kan si så mye, blir den initiale dekningen lett ubalansert.
Det er også typisk at varslere umiddelbart går til pressen, slik at de som angripes ikke får reell mulighet til å sette seg inn i saken og gi fornuftige svar. Dette var eksempelvis situasjonen da Subjekt ble klaget inn for omtalen av en skoleleder i Trondheim kommune, og da Agderposten ble innklaget for angrepet på den daværende kommuneoverlegen i Bykle og Valle.
Bodø Pensjonskasses klager på Bodø Nu, NRK, Avisa Nordland og igjen på Bodø Nu, viser hvor ekstremt ressurskrevende en enkelt varslingssak kan være.
Misbrukes varslingsmuligheten?
Det er gode grunner til at retten til å varsle er lovfestet i Arbeidsmiljøloven, og at varslingsinstituttet er viktig og nødvendig i et moderne samfunn.
Når varslere ikke har gått tjenestevei, og heller ikke har involvert fagorganisasjon og tillitsvalgte, styrkes mistanken om at motivasjonen for å gå til mediene vel så mye skyldes ønsket om hevn eller omkamp, som å rette søkelyset mot noe kritikkverdig.
Det kan også synes som om fremveksten av sosiale medier har senket terskelen for å kritisere andre offentlig.
Kommunale virksomheter er på grunn av «eiersituasjonen» langt mer utsatt for varslingssaker enn private. Og offentlighetsloven gjør at mediene kan la innsynsbegjæringer hagle (noen burde regne ut hva medienes tusener av innsynsbegjæringer faktisk koster samfunnet), denne loven er utvilsomt en hovedårsak til at statlige og kommunale virksomheter er utsatt for en mer omfattende og kritisk mediedekning enn private.
Mediehåndtering i varslingssaker
Her er noen råd:
1. Om mulig, ta selv kontakt med redaktør eller journalist i lokal-/regionalavisen, og gi informasjon om saken.
2. Når en journalist uventet tar kontakt, be om å få e-post med spørsmål og samtlige anklager som vil bli publisert. Den kanskje vanligste grunnen til at medier felles i PFU for brudd på god presseskikk, er at de ikke forelegger for den angrepne part det konkrete innholdet i alle sterke påstander av faktisk art.
Motstå alltid tilbøyeligheten til å svare ut saken på telefon der og da.
3. Få kontroll på faktum i saken. Prøv å forhandle med journalisten om en tidsfrist for svar som gjør dette mulig. Husk at du har rett til «rimelig tid» på å svare (jo mer komplisert og omfattende saken er, desto mer tid har du rett til).
4. Svar skriftlig på samtlige spørsmål, mediene er presseetisk forpliktet til å gjengi skriftlige svar. Ikke underdriv sakens betydning og skjønnmal situasjonen. Ta ansvar for feil.
5. Hvis fysisk intervju, be alltid om sitatsjekk.
6. Et risikabelt, men i noen situasjoner effektivt grep, er å be journalisten om kildevern og mulighet til å gi opplysninger anonymt. Får du skriftlig løfte om kildevern, kan du gi opplysninger som du ellers er forhindret fra å kunne gi.
Anders Cappelen er siviløkonom fra NHH, tidligere journalist i Aftenposten, og har de siste 15 årene skrevet nærmere 100 PFU-klager på vegne av klienter.