PFUs praktisering av presseetikken er så inkonsistent og metodisk svak at NRK ikke forstod at «Bamsegutt»-serien ville føre til presseetisk harakiri og omdømmekatastrofe.

Av Anders Cappelen, PFU-klageskribent og rådgiver
Publisert i Aftenposten 05.12.2023

Pressens Faglige Utvalgs (PFU) avgjørelser i klagesaker definerer hva som er gjeldende presseetikk. Som PFU-klageskribent for klienter har jeg igjen og igjen opplevd at PFUs saksbehandling er vilkårlig og lite forutsigbar.

En annen som også har oppdaget dette, er Aftenpostens meritterte gravejournalist Vegard Venli. I skarpe kommentarartikler på M24.no avkler han PFUs klagebehandling, og skriver blant annet:

«Det jeg som undersøkende journalist trenger for å gjøre jobben min, er verktøy som setter meg i stand til å manøvrere trygt innenfor det etiske rammeverket jeg er underlagt, fra sak til sak. Jeg må være så ærlig å innrømme at jeg er usikker på om noen av oss har det i dag, fullt ut.»

Finner opp hjulet på ny

Venli påpeker at når PFU-medlemmene drøfter saker, viser de sjelden til andre tolkningsargumenter enn sine egne personlige standpunkter: «I praksis synes utvalget å stå svært fritt i sin tolkning.»

For å bygge forståelse for hva som er riktig presseetikk, burde PFU vist til tidligere dommer i tilsvarende saker og derved etablert retningslinjer for journalister og redaktører.

Men PFU viser aldri til tidligere dommer eller andre kilder i sine avgjørelser, og på PFU-møtene er det kun sjeldne unntak at noen argumenterer ut fra slike. PFU insisterer på å finne opp hjulet på ny og på ny. Resultatet er mange sprikende dommer.

Illustrerende er spørsmålet om en redaksjon som i en publisering utelater sentral og avgjørende faktainformasjon, bryter Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 3.2 om faktakontroll. I sak 20-008 fra 2020 felte PFU E24 fordi avisen «utelot et annet moment som var viktig for klagerne å få frem».

De siste årene er det blitt tilfeldig om PFU slår ned på slike utelatelser. I sak 23-106 klagde en kommunedirektør på at Stord24 i en overskrift påstod at hans lederstil var kritikkverdig, men utelot at en ekstern advokatrapport konkluderte at han ikke hadde opptrådt kritikkverdig. Her frifant PFU avisen for brudd på VVP 3.2.

Klart preseetisk brudd

NRK utelot avgjørende faktainformasjon da de ikke omtalte dommen mot «Bamsegutt». Hadde PFU vært konsistent i håndhevelsen på dette punktet, ville NRK forstått at utelatelsen var et klart presseetisk brudd.

Det er flere røtter til dette ondet. For det første tviholder de som er ansvarlige for PFU-ordningen på at «alle saker er ulike». Men det stemmer ikke. Jeg har fulgt ganske nøye med i PFUs avgjørelser siden 2005, og for nesten hver ny klagesak finner jeg alltid flere tidligere saker som er forbløffende like og reiser tilsvarende presseetiske spørsmål.

For det andre ønsker ikke Redaktørforeningen en presseetikk med for klare retningslinjer. Da opplever de at noe av deres redaksjonelle frihet går tapt. Foreningen har i alle år uttrykt at en «jussifisering» av presseetikken er uakseptabelt. Men det redaktørene ikke ser, er at ingen har mer å tjene på en klar og konsistent presseetikk enn pressen selv.

For det tredje har PFU-ordningen flere systemiske svakheter. PFU-sekretariatet ledes av generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen. At norsk presses fremste talsperson og forsvarer også har ansvaret for selvjustisordningen, er ingen god løsning.

For mye makt

Floberghagen og hennes sekretariat skriver i hver klagesak et sakssammendrag og ikke minst en innstilling til konklusjon. PFUs behandling av klagesaken er en drøftelse av denne innstillingen.

PFU endrer ofte på ordlyden her og der. Men i det avgjørende enten-eller-spørsmålet om felling eller frifinning, følger PFU i rundt 95 prosent av alle klagesaker sekretariatets innstilling. Det er ingen overdrivelse å si at det i praksis er Elin Floberghagen som avgjør nesten alle PFU-klagesaker.

Floberghagen fungerer som en høyesterettsjustitiarius som både avgjør dommer og bestemmer hvordan lovreglene skal tolkes, og også er med å bestemme hvem som skal sitte i juryen. Her er for mye makt samlet på en hånd.

Minst to ting bør gjøres. PFU-sekretariatet bør slutte å skrive innstilling til konklusjon og heller redegjøre for hvordan PFU tidligere har vurdert tilsvarende klagesaker.

Men aller viktigst: PFU-ordningen bør evalueres av noen som er uavhengig i ordets beste forstand.

PS

Generalsekretær i Norsk Presseforbund og leder for PFU-sekretariatet, Elin Floberghagen, brukte den såkalte initiativretten til å klage NRKs «Bamsegutt»-serie inn for PFU. I hennes klage datert 16. januar 2024 står det bl.a. at:

«NRK valgte å utelate opplysningen om at hovedpersonen fikk en sedelighetsdom mot seg i 1991. Det er på det rene at NRK fikk vite om disse forholdene en drøy måned før publisering. (…).

Generalsekretæren mener at opplysningene om den tidligere dommen åpenbart var relevante for saken, særlig gitt den svært sterke og positive vinklingen på hovedpersonen. At flere fornærmede fra sedelighetssaken har reagert sterkt på NRKs fremstilling av hovedpersonen er lett å forstå. (…)

Ved å utelate vesentlig historikk knyttet til den omtaltes bakgrunn, ble både de fornærmede, han selv og hans familie utsatt for en unødig belastning.»

Fra PFUs avgjørelse (sak 24-011):

«Utelot sentral opplysning
Journalistikk skal være sannhetssøkende, jf. VVP 1.1. Den skal forsøke å gi publikum et så riktig bilde av historien som mulig. Det betyr at mediene ikke bare må kontrollere at opplysningene som publiseres er riktige, men også at vesentlige opplysninger som kan bidra til å gi et sannere og mer fullstendig bilde av saken, inkluderes i publiseringen, jf. VVP 3.2.

PFU merker seg at NRK unnlot å fortelle at dokumentarseriens hovedperson ble dømt i en sedelighetssak på 90-tallet. PFU ser at det er en opplysning av sensitiv karakter som krevde at ulike hensyn måtte veies mot hverandre. NRK måtte vurdere hvordan opplysningen kunne påvirke mannen, hans familie og andre berørte, og utvalget ser at redaksjonen gjorde en slik vurdering.

PFU lander likevel på at NRKs vurdering om ikke å omtale dommen, var en feil presseetisk beslutning. Dokumentarserien forsøkte å fortelle mannens livshistorie, og hvordan han kunne havne i så vanskelig situasjon. Dommen var relevant i en slik sammenheng. Opplysningen var nødvendig for å nyansere historien som ble formidlet om mannen.

(…)

NRK har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens 2.2, 3.2 og 4.8.

Oslo, 28. februar 2024″