Redaktørforening-leder Arne Jensens fremstilling av praksis i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) holder ikke vann, skriver Carl Bore og Anders Cappelen.

Publisert i Medier24.no 27. april 2018

LES OGSÅ:
«Medierettslig boomerang»
«Kunda-saken – PFUs største skandale»
”PFU-føringer farlige for journalister»
«Når loven er strengere enn etikken»
«Etterlatte PFU-inntrykk»
«PFU-ledernes etterlatte inntrykk»

Høyesteretts dom var åpenbart riktig. EMD konkluderte nylig med at Avisa Nordlands (AN) klage over en enstemmig høyesterettsdom som dømte avisen for ærekrenkende omtale av kirurg Rastislav Kunda, var «manifestly illfounded» – åpenbart ugrunnet.

Jensen forsøker i Medier24 å avdempe pressens totale nederlag ved å vise til at dette er «en standardformulering når saker blir avvist på dette nivået». Han har rett i at formuleringen er mye brukt når EMD avviser klager, men ordvalget i en dom fra den europeiske menneskerettsdomstol er selvsagt ikke tilfeldig:

I saker hvor det er reell tvil ved en nasjonal dom, skjer det i EMD en full rettssak der staten inviteres og møter i Strasbourg, og får argumentere for og forsvare den nasjonale dommen. ANs anke er imidlertid blitt avvist direkte, dvs. helt uten at EMD har innhentet noen motargumentasjon fra staten Norge. Dette skyldes at ANs klage mot Høyesterett var klart uriktig. Konklusjonen om at ANs klage var «åpenbart ugrunnet», innebærer i praksis at EMD har fastslått at Høyesteretts domfellelse av AN var åpenbart riktig.

Ingen «Chilling Effect». Det er smått sjokkerende å lese at norske redaktørers fremste tillitsvalgte, Arne Jensen, mener «det er en fare for at saken mot Avisa Nordland har hevet terskelen for at norske redaksjoner tør å gi seg i kast med kompliserte saker fra norsk helsevesen og at det kan bli vanskeligere å få frem historier om pasienters møte med det samme systemet.»

Til å ha sittet ringside da Høyesterett behandlet saken, kan Jensen ikke ha fått med seg mye. AN er slett ikke dømt for å ha surret seg bort i komplisert medisinsk fagstoff. Jensens kolleger er dømt for uten grunn å ha publisert at kirurgen fjernet friske organer fra friske mennesker, alt mens AN hele tiden satt på dokumentasjon fra sakkyndige som konkluderte med at pasientene ikke var friske, og at de trengte operasjonene.

AN ble i klartekst tatt med «buksene nede» i det som må kunne karakteriseres som en av de pinligste episoder i norsk pressehistorie, med voldsomme profesjonelle og personlige konsekvenser for kirurgen og hans barnefamilie. AN forårsaket at saken også spredte seg til Aftenposten, VG og andre nasjonale medier. En del lesere fikk inntrykk av at det hele egentlig dreide seg om «slakting»av friske organer, muligens for salg på det internasjonale organmarkedet.

Kirurgen vant etter dette 5-0 i Høyesterett, og man må ha mye å forsvare for å mene – som Jensen – at «Det er fullt mulig å se for seg at EMD hadde akseptert en høyesterettskjennelse med motsatt konklusjon«.

Det er selvfølgelig ikke mulig. Hadde det foreligget reell tvil ved Høyesteretts vurdering, ville jo staten Norge blitt innkalt til å argumentere og prosedere i Strasbourg. Medier24 omtalte så sent som i fjor at EMD slapp inn Mona Høiness’ klage i hennes sak mot Hegnar Online. Norges Høyesterett avviste anken fra Høiness, men EMD har altså bestemt at de vil se nærmere på saken. Klagen til EMD fra Høiness er således ikke «manifestly illfounded».

Det var derimot ANs anke. Det er både misvisende og feil at Høyesteretts dom mot AN ville blitt akseptert av EMD hvis resultatet i Høyesterett hadde vært motsatt. Jensen er her på villspor.

Det er ellers et gjengangerargument fra medienes forsvarere at fellende dom vil ha en ”chilling effect”. Et godt norsk uttrykk er ”å slå kaldt vann i blodet” på noen.

Er det ikke akkurat litt kaldt vann i blodet mediene trenger når de værer store skandaler og blodtåka senker seg i redaksjonslokalene? Viser ikke Kunda-saken og en rekke andre retts- og PFU-saker at i jakten på store og sensasjonelle oppslag har journalister og redaktører en lei tendens til å overse normale krav til redelighet?

Hvis AN hadde tatt med opplysningen om at det var god grunn til å operere pasientene, ville mye av luften gått ut av skandaleballongen. Vi tror norsk presse er vel tjent med en dom som slår fast at å utelate sentrale opplysninger som undergraver egne skandaleoppslag, er en type journalistisk uredelighet som journalister og redaktører faktisk kan bli dømt for.

For medieledere og presseapologeter som Arne Jensen synes det å være vanskelig eller umulig å erkjenne at den type angrep som AN er dømt for, har en stor menneskelig kostnadsside. Arne Jensens Medier24-innlegg er typisk nok blottet for empati med Rastislav Kunda. Kunda har uttalt at hans kone prøvde å ta livet sitt, og at han selv var sterkt suicidal. Andre som er blitt utsatt for tilsvarende, har fortalt om hvor nær de var å avslutte livet. Enkelte gjorde faktisk det, som i eksemplet med Tore Tønne og Dagbladet.

Uetisk og uredelig presseomtale kan ødelegge mennesker. Det bekymrer oss, det bekymrer tilsynelatende ikke Jensen.

Carl Bore er advokat med møterett for Høyesterett og førte Rastislav Kundas sak for Høyesterett. Anders Cappelen er forlegger og PFU-klageskribent, og var i 2014 ubetalt rådgiver for Kunda.